Andreas Edwien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Andreas Edwien
Født 11. mars 1921
Død 14. januar 2015 (93 år)
Nasjonalitet Norge

Andreas Edwien (født 11. mars 1921, død 14. januar 2015[1]) var en norsk idéhistoriker, religionsforsker og forfatter som har markert seg som kritiker av den kristne kirkes teologi om Jesus Kristus, særlig med bøkene Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys (1958) og Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (1965).

Andreas Edwien var en av flere profilerte kristendomskritikere i Norge på 1900-tallet. Han er blant annet kjent for polemikker med fremstående teologer, blant annet teologiprofessor Jacob Jervell og biskop Per Lønning, men særlig for sitt Memorandum til de teologiske fakulteter (1962), som henstiller til dem å avklare sitt forhold til dogmene om «Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse». Dette erklærte våre to fremste teologiske fakulteter[klargjør] seg ved sine dekaner forpliktet til å svare på, men henvendelsen er hittil ikke besvart.

I sitt forfatterskap har Edwien særlig fokusert på de kristne kirkers Jesus-apoteose («guddommeliggjørelsen av Jesus») og problemene denne teologien har ført med seg i verdenshistorien. Han har på etisk og faglig grunnlag tilbakevist Jesus-forgudelsens holdbarhet gjennom sitt arbeid som historiker.

Oppgjør med helveteslæren[rediger | rediger kilde]

Edwien startet sin offentlige religionskritiske skribentvirksomhet med å ta et oppgjør med Den norske kirkes helveteslære i en avisartikkel i 1948 med tittelen «Skampletten på vår åndskultur» i Dagbladet og Fædrelandsvennen.[2] Han påpekte her at liberale teologer og kanskje Oxfordbevegelsen mente at dette var en forestilling vi[hvem?] var ferdige med. De narrer seg selv, kommenterte Edwien: «Denne barbariske forestilling preges den dag i dag i små menneskesinn. Den er vår religions dødbringende kreftsykdom».[trenger referanse]

I artikkelen spør Edwien «Hvorfra stammer denne djevelske tanke om Skaperen som overtorturist?». Han fastslår at forestillingen ikke er av jødisk opprinnelse, men stammer fra iranske profeters apokalyptiske fantasier for mer enn 2500 år siden. På Jesu tid hadde disse forestillinger trengt inn i mindre ortodokse kretser av jødefolket under det persiske verdensrikets okkupasjon i Palestina (Jesus kom fra det som ble kalt «hedningenes Galilea»). Fremdeles kaster disse makabre forestillinger sine skjebnesvangre skygger over europeisk kulturliv, skrev Edwien for 60 år siden.[trenger referanse] I artikkelen oppfordret han Norges biskoper til å forfatte «det siste store hyrdebrev, som skal vaske vekk skampletten på vår kultur for godt».[trenger referanse] Dette fulgte Edwien opp i bokform de to påfølgende år (i bøkene Ut av mørket (1949) og Kristendom og åndskrise (1951)), og han begrunnet senere kritikken i sine idéhistoriske og teologi-analytiske arbeider.

Dette var første gang helveteslæren ble gjenstand for et klart og konsekvent oppgjør i Norge,[trenger referanse] og det er hittil ikke fulgt opp fra teologisk hold.[trenger referanse] Edwien rettet kritikk av den på det han kalte «religiøs-etisk grunn» i boken Ut av mørket. Omtrent samtidig utkom i Sverige en bok om samme tema av Morten Grindal, med tittelen Kirken–kjærlighetens fiende (på norsk i 1950). På et intellektuelt-etisk grunnlag angrep Edwien helvetesforestillingen og teologien rundt den i Kristendom og åndskrise (1951). Dagbladet kommenterte et kapittel i boken slik: «Den analyse som her gis av sammenhengen mellom den helvetesinspirerte gudstro og autoritære politiske systemer er av vidttrekkende og fundamental betydning for forståelsen av hvor nødvendig det er med en nyorientering».[trenger referanse]

Til sammenligning hadde kirkens liberale teologer i striden med de ortodokse tilhengere av helveteslæren en halvhjertet og meget uklar holdning til den grunnlovsbestemte trussel om evig straff.[trenger referanse]

Unndragelse av Jesus-teologien fra historisk-vitenskapelig kritikk[rediger | rediger kilde]

I Morgenposten i 1966 polemiserte domprost Per Lønning sterkt mot Edwiens bok Dogmet om Jesus. Forfatteren opponerte i et tilsvar mot at Lønning, uten å omtale bokens inngående kritikk av de kristne teologers bruk av det irrasjonelle og subjektive trosbegrep, hevdet at «Kirken gir sin tro på Jesu guddom og oppstandelse ut for tro – verken mer eller mindre».[trenger referanse] Når Lønning og hans kirke på denne måten anvender begrepet «tro» på rent historiske forskningsobjekter, overskrider han klart de selvskrevne grenser hvor «troen» hører hjemme.[trenger referanse] Slik unndrar kirkens teologer Jesus-forgudelsen og oppstandelsesdogmet fra historisk-vitenskapelig kritikk.[trenger referanse]

Om Jacob Jervell skriver Edwien at han representerte en «kriseteologi», fordi han forsøkte å være både historiker og kirkelig teolog (Jervell var professor i teologi og ordinert prest). Dette er to roller som ifølge Edwien er umulig å forene.[trenger referanse]

Som konsulent i NRK frarådet Jervell i 1965 en omtale av Edwiens bok Dogmet om Jesus.[trenger referanse] Rådet ble fulgt. NRKs programredaktør bekreftet i Dagbladet at boken av en konsulent (Jervell) var avvist «på helt objektive kriterier», og uttalte i denne forbindelse at man måtte endre opplegget for NRKs bokorientering hvis man skulle «begynne å slakte bøker».[trenger referanse] Dette førte til en sak i Oslo byrett hvor Edwien forlangte påstanden om «objektive kriterier» mortifisert.[trenger referanse] Før det ble avsagt dom trakk NRK disse påstandene om boken tilbake under et rettsmøte i 1975. Professor Jervell hadde da overfor byretten beklaget og bedt om unnskyldning for å ha beskyldt Edwien for antisemittisme på grunn av bokens kritikk av Jesu lære.

I 1979 ble professor Inge Lønning, redaktør av tidsskriftet Kirke og kultur, oppfordret av en styreleder i Human-Etisk Forbund til å gi en omtale av Edwiens bok Dogmet om Jesus. Boken var da kommet i tredje opplag og redaktøren var en av de teologiprofessorer som hadde sagt seg forpliktet til – men unnlot – å svare på Edwiens utfordring i hans «Memorandum til de teologiske fakulteter».[trenger referanse] Boken er en inngående kritisk analyse av de postulater Edwien etterlyser den historiske begrunnelse for i sitt memo fra 1962 til de teologiske lærere. Lønning avslo å følge oppfordringen om å gi en omtale både av dette skriftet og av boken om temaet.[trenger referanse]

Jesus i menneskets evolusjons- og idéhistorie[rediger | rediger kilde]

Den første av Edwiens to viktigste bøker er Idékampen i det bibelske gudsbildet. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys (1958). Dens hovedbudskap var og er en påvisning av at kirkens hovedperson var en sønn av mennesker og ikke av noen gud, og at det betyr at han har hentet sine religiøse, teologiske, eskatologiske, apokalyptiske og i like høy grad etiske - ideer og forestillinger fra sin jordiske samtids religioner og kulturer. De stammer ikke fra noen slags guddommelig åpenbaring som han selv alene var mottaker av. Både det positive og det negative tankegodset i «evangeliene» har sitt grunnlag og opphav i hans eget folks og dets nabofolks kulturelle, religiøse og politiske historie.[trenger referanse]

I bokens forord presiserer forfatteren at hans hensikt er å gi sitt bidrag til en konsekvent «avmytologisering» og «avdogmatisering» av den bibelske skriftsamlings «kerygma» (budskap), og slik forsøke å «klargjøre de uttrykk det gir for evolusjonære idékonflikter og åndsbrytninger».[trenger referanse] Han vil sette Jesus inn i den idéhistoriske sammenheng som kan påvises i den israelittisk-jødiske religionsutvikling.[trenger referanse]

Gjennom årene har Edwien kommet med en rekke kontroversielle uttalelser, blant annet ved å gi de kristne kirker den direkte skyld for Europas antisemittisme, og en indirekte skyld i både holocaust og den kalde krigen.[trenger referanse] Den kirkelige kristendoms militante teologi og eskatologi har ifølge Edwien gjort kristne europeere til verdenshistoriens verste militarister.[trenger referanse]

Edwien har forfattet det mindre kjente diktet «Din eneste jord, menneske»,[3] der han kritiserer menneskenes dårlige behandling av hverandre og jorden de har fått. Det er en kritikk av den kristne troen på «en ny jord» etter dommedag. I diktet skinner det gjennom, som flere steder i Edwiens forfatterskap, at han er åpen for at livet på jorden har sitt opphav i en skapende kraft og en åndelig dimensjon. På grunn av dette er det ikke riktig å plassere Edwien ved siden av de siste årenes strengt ateistiske religionskritikere, som for eksempel Richard Dawkins.[trenger referanse]

Edwien var ufrivillig inndøpt medlem av Den norske kirke, medlem av Human-Etisk Forbund og æresmedlem av Det norske Hedningsamfunn.[trenger referanse]

Andreas Edwiens forfatterskap ble i sin tid mye omtalt, både i Norge og i utlandet. Dette har endret seg siden midten av 1960-årene. Da hans bok Dogmet om Jesus. Om Jesu feilaktige verdensbilde som grunnlag for hans uholdbare dualisme, og for illusjonen om hans oppstandelse (1965) utkom i 5. opplag 1995, skrev Vårt Land at boken i teologiske kretser var blitt møtt med «tretti års velfortjent taushet».[trenger referanse] Førsteutgaven av boken var gjenstand for en besynderlig anmeldelse i Dagbladet, og om denne anmeldelsen i Dagbladet har Jens Bjørneboe skrevet en interessant kommentar i boken Vi som elsket Amerika.[trenger referanse]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haftor Viestad; Ronnie Johanson; Levi Fragell (27. januar 2015). «Nekrolog». Aftenposten. Besøkt 29. januar 2015. 
  2. ^ «Skampletten på vår åndskultur. Et oppgjør med helveteslæren - Andreas Edwien». Andreas Edwien (nb-NO). 13. april 2016. Besøkt 29. mars 2017. 
  3. ^ Din eneste jord, menneske

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]