Allmenning
- For artikkelen om bygda i Kinn kommune, se Allmenningen.
- For artikkelen om fellesområder (gater og plasser) i byer, se Allmenning (gater)
Allmenning kommer fra gammelnorsk almenningr av almennr som betyr alle menn eller hele befolkningen. Betegnelsen brukes i Norge om fellesområder i utmark og om fellesområder (gater og plasser) i byer.
Allmenninger i utmark
[rediger | rediger kilde]En allmenning er et felles areal, et område som alle, eller en bestemt gruppe for eksempel gårdsbruk, har bruksrett til.[2][3] Allmenning har på engelsk betegnelsen «commons» , et felles areal som alle, eller en nærmere bestemt gruppe har adgang til å kan utnytte ressursene på. Typiske eksempler er rett til å sende dyr på beite, rett til å hogge skog og rett til fiske.[4]
Rettighetene kan være beiterett, hogstrett eller lignende. Det sondres mellom statsallmenninger, bygdeallmenninger og privatallmenninger. Ofte er det vilkår om at den bruksberettigede må ha en eiendom av en viss størrelse.[trenger referanse] En allmenning på landet i Norge er skog- eller fjellstrekning der en eller flere bygder har visse bruksretter. Da landet ble bebygd var mange fjerntliggende områder av liten økonomisk betydning ble brukt av alle til beite og jakt uten klare eiendomsforhold. Senere ble statens (kongens) eiendomsrett til en del slike allmenninger anerkjent. En del allmenninger i statens eie har vært solgt og gjort til bygdeallmenninger. Christian Vs Norske Lov hadde bestemmelser om allmenninger. Andre lover som regulerer eller regulerte allmenninger i Norge: Lov om Almindingsskove (1857), Skogloven (1863), lov om laksefiske og innlandsfiske (1964) og fjelloven (1975). Sedvane og rettspraksis spiller også inn. Retter i bygdeallmenninger knyttet til gårdsbruk og kan ikke skilles fra dette.[5] Skjåk Almenning er på 2 millioner dekar og en av de største private eiendommene i Norge.
Allmenningsrett
[rediger | rediger kilde]Allmenningsrett er de rettsprinsipper som regulerer rettigheter og bruk av allmenninger.[6] [7] I årene etter 1945 er allmenningsretten forsøkt kodifisert i Norge, eksempelvis i lov om hevd og lov om servitutter. Disse lovene er imidlertid bare deklaratoriske og må vike for lokal praksis.[trenger referanse]
I Sør-Norge betyr allmenningsrett de særregler som gjelder for vedkommende bygdeallmenning.[8]
Spørsmålet om allmenningsrett ble utredet i NOU 2007:13 Den nye sameretten, hvor kapittel 8.5 drøfter begrepet i historisk og juridisk sammenheng.[9]
I middelalderen var byens allmenning et ubebygd område som hørte til byen og der byborgerne kunne ta ved og bygningstømmer til reparasjon.[10][11][12] Magnus Lagabøtes bylov av 1276 definerte den egentlige byen Bergen som det tettbygde området på Vågens østside. Utenfor selve byen var det et langt større område ut til byens takmerker (det vil si grensemerker). Innenfor takmerkene var takmarken eller byens jursdiksjonsområde der byloven gjaldt. Takmarken var kongens allmenning som folk kunne utnytte økonomisk. I Bergen omfattet dette Fløyfjellet til Blåmanen, Sandviksfjellet, Store Lungegårdsvann, Nordnes, Sydnes, Nygård, Møhlenpris, og Sandviken til Stormølleelven. Oslo, Trondheim og Tønsberg fikk tilsvarende jurisdiksjonsområder utenfor tettbebyggelsen i henhold til byloven. I kongens allmenning kunne befolkningen ha husdyr på beite, drive fiske og fangst, plukke bær, hugge ved og samle kvist.[13]
I middelalderen ble allmenningsretter omtalt som hlutir og hlunnende, gunstige rettigheter og andeler knyttet til en gård.[14][15]
Allmenningens tragedie
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Allmenningens tragedie
Sambruk av felles ressurser, som i en allmenning, ble problematisert av Garrett Hardin i hans artikkel fra 1968, The tragedy of the commons (allmenningens tragedie).[16] Tragedien oppstår når én eller flere av fellesområdets brukere høster mer enn sin del av tilveksten i en fornybar ressurs.
De klassiske eksempler er overfiske; én eller flere fisker mer enn sin del; eller én eller flere setter flere dyr ut på beite enn et felles beiteområde kan tåle. Ved overfiske ødelegges ressursen på lengre sikt, og alle, også de som overfisket, er verre stilt enn før overfisket startet. Den som overfisker, er på engelsk kjent som the bad apple («det dårlige eplet»).[17]
Elinor Ostrom ble i 2009 tildelt Nobels minnepris i økonomi for sin forskning på allmenningens tragedie. Ifølge Ostrom viser empiriske studier at allmenninger ofte forvaltes på en bærekraftig måte av brukerne selv, også uten privatisering eller statlig styring.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ William R. Shepherd, Historical Atlas, New York, Henry Holt and Company, 1923
- ^ Gunnarsjaa, Arne (1939-2015) (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. s. 24. ISBN 8279350071.
- ^ Helleland, Botolv (1993). Stadnamn i offentleg og privat bruk. [Oslo]: Kommuneforlaget. ISBN 8272429918.
- ^ a b «Nobel tenkning på vidda». Forskning.no (på norsk). 10. desember 2009. Besøkt 3. august 2018.
- ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1991. s. 193. ISBN 8257305006, ISBN 8257305170, ISBN 8257304719, ISBN 8257304727.
- ^ Thor Falkanger Allmenningsrett 2009 ISBN 9788215015293
- ^ Brækhus, Sjur (1918-2009) (1964). Norsk tingsrett. [Oslo]: Universitetsforlaget. s. kap. 20 "Allmenninger".
- ^ NOU 2007:13 Særlig om bygdealmenningene
- ^ NOU 2007:13 8.5 Allmenningsretten
- ^ Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257306428.
- ^ Fra Nidarnes til Trondheim: vandringer i et bylandskap. Trondheim: NINA-NIKU. 1997. ISBN 8242608296.
- ^ Nedkvitne, Arnved (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika: Oslo 1000-1536. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202191009.
- ^ Helle, Knut (1995). Under kirke og kongemakt: 1130-1350. Oslo: Aschehoug. s. 145. ISBN 8203220312, ISBN 8203220134, ISBN 8203220282.
- ^ Olsen, Magnus (1971). Hvad våre stedsnavn lærer oss. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200031950.
- ^ «Ordbøkene.no - Bokmålsordboka og Nynorskordboka». ordbokene.no (på norsk). Besøkt 4. august 2023.
- ^ Hardin, G. 1968. The tragedy of the commons. Science 162:1243-1248
- ^ Coleman, A.M. 1990. Game theory and experimental games. The study of strategic interaction. Oxford. Pergamon press. Seip, K.L. and Wenstøp. 2006. A primer on environmental decision making. Springer. ISBN 978-1-4020-4073-3.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thor Falkanger Allmenningsrett 2009 ISBN 9788215015293