Privatallmenning

Skilt på allmenningsgrunn i England.

Foto: illustrasjonsfoto

Privatallmenning er et område som eies av en eller flere personer (privatpersoner eller selskaper), men hvor også andre har bruksrettigheter som rett til beite og seterdrift. Den skiller seg dermed fra bygdeallmenningen ved at de bruksberettigede kun har bruksrett, ikke eiendomsrett. Privatallmenninger er i liten grad regulert i loven, men i forbindelse med loven om bygdeallmenninger i 1992 ble det gitt en egen lov, lov av 1992 nr. 61, som definerer privatallmening som «allmenning hvor eiendomsretten tilligger færre enn halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen». Vi ser også her hvordan privatallmenningen skiller seg fra bygdeallmenningen, for i sistnevnte har mer enn halvparten av jordbrukseiendommene, som fra gammelt av hadde bruksrett, eiendomsrett til området.

Historikk

Historisk oppsto privatallmenninger ved salg av deler av «kongens almenning». «Kongens allmenning» ble definert som de skog- og fjellområder som ikke ble utnyttet av lokale bønder, altså de områder som ikke var i aktiv drift, den såkalte «restretten».Når så deler av kongens eiendom ble solgt til privatpersoner, ble disse områdene privatallmenninger, der andres bruksrettigheter fulgte med. Fra 1600-1700 tallet solgte kongen områder til blant annet sagbrukseiere, og salgene fortsatte opp til 1800-tallet, da det ble innført salgsforbud.

Privatallmenninger i dag

Kategorien privatallmenninger er i dag av liten praktisk betydning og har uklar juridisk status. Fra myndighetshold har det kommet til dels motstridene uttalelser.

I de innledende forarbeider til lov om bygdeallmenninger, NOU 1985: 32, ble lagt til grunn at det fortsatt finnes noen privatallmenninger. Senere, i NOU 2007:13 Den nye sameretten fra Samerettsutvalget II, hevdes det at «Det er [...] tvilsomt om det i dag finnes privatallmenninger i Norge». Dette begrunnes med at de fleste slike områder ble omgjort til bygdeallmenninger og privat grunn med hjemmel i lov om Skovvæsenet av 22. juni 1863 (skogloven), slik at kategorien av den grunn ble stående tom. Likevel er det enkelte forskere som tar til orde for at private allmenninger fortsatt finnes, og i artikkelen «Allmenningsrettene til småviltjakt som forsvant.» (2014) brukes Follafoss privatallmenning som eksempel. Her slår de fast at «siden det er utvilsomt at det i Follafoss fremdeles finnes beite- og seterrett på allmenningsrettslig grunnlag, er Follafoss fremdeles etter loven privatallmenning.» I artikkelen kan vi lese om hvordan bygdefolket mistet sine jaktrettigheter etterhvert som området skiftet eier og grunneier var interessert i å selge jaktrettigheter på det åpne markedet. Forskerne beskriver hvordan gamle bruksrettigheter skyves til side og settes under press, noe som forsterkes av privatallmenningens uklare juridiske status.

Hvis vi ser på hvordan rettsvesenet håndterer slike konflikter i dag, ser vi at også Høyesterett unngår kategorien «privatallmenning», men at den like fullt stadfester gamle bruksrettigheter som beite- og seterrett. Høyesterett uttalte for eksempel i en dom fra 2000 at på grunn av at privatallmenninger ikke lengre er lovregulert (med visse unntak) er det «rettslig sett [av] liten interesse rent generelt å ta stilling til om private allmenninger fortsatt skulle bestå i dag. Spørsmålet er om de ankende parter har en eller flere bruksrettigheter [...]». Vi ser at begrepet «privatallmenning» anses som utdatert av utøvende og dømmende myndigheter, men at bruksrettighetene som følger et privateid område fra gammelt av ikke nødvendigvis har falt bort av den grunn.