Aleksej Abrikosov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aleksej Aleksejevitsj Abrikosov
AA Abrikosov ANL1.jpg
Aleksej Aleksejevitsj Abrikosov
Født 25. juni 1928 (88 år)
Moskva i Den russiske SFSR i USSR
Utdannet ved Statsuniversitetet i Moskva
Doktorgradsveileder Lev Landau
Nasjonalitet Russisk
Medlem av Royal Society
National Academy of Sciences
Det russiske vitenskapsakademi
Sovjetunionens Vitenskapsakademi
Det ungarske vitenskapsakademiet
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Sovjetunionens statspris, Ærestegnets orden, Nobelprisen i fysikk, Arbeidets røde fanes orden, Fritz London minnepris
Institusjoner Landau Institute
Statsuniversitetet i Moskva
Argonne National Laboratory
Område Fysikk
Kjent for Kondenserte fasers fysikk

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
2003
Abrikosov som foreleser i Otaniemi i Finland i 2006.

Aleksej Aleksejevitsj Abrikosov (russisk: Алексей Алексеевич Абрикосов, født 25. juni 1928 i Moskva i Sovjetunionen) er en russisk-amerikansk[1] fysiker med viktige bidrag innenfor kondensert materie-fysikk.

Abrikosov ble tildelt Lenin-prisen i 1966, Fritz Londons minnepris i 1972, og Sovjetunionens stat-pris i 1982. I 1989 mottok han Landau-prisen fra det russiske vitenskapsakademi. To år senere, i 1991, ble Abrikosov tildelt Sony Corporation's John Bardeen Award.

Abrikosov er også medlem av Royal Academy i London, og er medlem av American Physical Society, og i 2000 ble han valgt til den prestisjefylte National Academy of Sciences.[2] Han var en av mottakerne av Nobelprisen i fysikk i 2003 sammen med Vitalij Ginzburg og Anthony James Leggett, for sine teorier om hvordan ting kan oppføre seg ved ekstremt lave temperaturer.[1][3][4]

Utdannelse og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Abrikosov ble født i Moskva i det som da var Sovjetunionen, begge foreldrene hans var fysikere, faren hans var Alexei Ivanovich Abrikosov, og moren hans var Fani Abrikosova. Han ble uteksaminert fra statsuniversitetet i Moskva i 1948. Fra 1948 til 1965 jobbet han hos Instituttet for fysiskproblemer ved Sovjetunionens Vitenskapsakademi, hvor han i 1951 fikk sin doktorgrad for teorien om termisk diffusjon i plasma, og deretter hans doktorgrad i fysikk og matematikk-studier i 1955 takket være avhandlingen hans om kvanteelektrodynamikk ved høye energier.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1965 til 1988 jobbet han ved Landau Instituttet for teoretisk fysikk ved Sovjetunionens Vitenskapsakademi. Han har vært professor ved statsuniversitetet i Moskva siden 1965. I tillegg holdt han var ansatt ved Instituttet for fysikk og teknologi i Moskva fra 1972 til 1976, og ved Instituttet for stål og legeringer i Moskva fra 1976 til 1991. Han var et fullverdig medlem av Sovjetunionens Vitenskapsakademi fra 1987 til 1991. I 1991 ble han et fullverdig medlem av det russiske vitenskapsakademi.

I to verk som han ga ut i 1952 og 1957 forklarte han hvordan magnetisk fluks kan trenge gjennom en viss klasse superledere. Denne klassen med materialer som er kjent som type-II-superledere.

Siden 1991 har han jobbet ved Argonne National Laboratory i Illinois. Abrikosov er en «fremtredenen vitenskapsmann» hos kondensert materie-teori gruppen ved Argonne National Laboratorys Materials Science Division. Hans nyere forskning har fokusert på opphavet til magnetoresistans, en egenskap funnet i visse materialer hvilket tillater dem å forandre motstanden deres når de er i nærheten av et magnetfelt.[5][6][7][8][9]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Abrikosov fikk Leninprisen i 1966, Fritz London minneprisen i 1972, og Sovjetunionens statspris i 1982. I 1989 fikk han Landau-prisen fra det russiske vitenskapsakademi. To år senere, i 1991 fikk han Sony Corporations John Bardeen Award. Samme året ble han æresmedlem ved American Academy of Arts and Sciences.[10] Han er også medlem ved Royal Acadamy of London, American Physical Society og National Academy of Sciences. I 2003 fikk han Nobelprisen i fysikk sammen med Vitalij Ginzburg og Anthony James Leggett, for sine teorier om hvordan ting kan oppføre seg ved ekstremt lave temperaturer.[1][3][4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Aleksej Aleksejevitsj Abrikosov. «Alexei A. Abrikosov - Biographical». www.nobelprize.org. Besøkt 5. oktober 2015. 
  2. ^ «Alexei Abrikosov». 19. august 2015. Besøkt 5. oktober 2015. 
  3. ^ a b «Alexei Abrikosov and Superconductivity». www.osti.gov. Besøkt 5. oktober 2015. 
  4. ^ a b Laboratory, Argonne National. «Materials Science Division». www.msd.anl.gov. Besøkt 5. oktober 2015. 
  5. ^ https://web.archive.org/web/20040620070540/http://chemistry.anl.gov/MSDReview/Superconductivity/Abrikosov.pdf. 
  6. ^ «R&D Accomplishments Record ACC0078». www.osti.gov. Besøkt 5. oktober 2015. 
  7. ^ «R&D Accomplishments Record ACC0077». www.osti.gov. Besøkt 5. oktober 2015. 
  8. ^ «JETP 1957 paper by Abrikosov - Department of Physics». www.mn.uio.no. Besøkt 5. oktober 2015. 
  9. ^ «Argonne scientist wins 2003 Nobel Prize for Physics». 22. februar 2008. Besøkt 5. oktober 2015. 
  10. ^ «Book of Members, 1780–2010: Chapter A». Besøkt 5. oktober 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]