3D-utskrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «3D printing»)
Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-04}} etter påstanden. 2020
3D-skriver
En miniatyr av en turbin produsert med 3D-skriver

3D-utskrift eller 3D-printing, også kalt additiv produksjon[1] eller additiv tilvirkning[2] (fra engelsk additive manufacturing), er en produksjonsteknikk der tredimensjonale objekter bygges opp lag for lag ved hjelp av et skriverhode. Utskriften av hvert lag kan minne en del om todimensjonal blekkutskrift. 3D-utskrift er ikke blant de hurtigste tilvirkningsteknikkene, men er veldig fleksibelt. Derfor brukes det spesielt mye til å lage prototyper, modeller og gjenstander som produseres i små kvanta.

Prosessen styres av et dataprogram, og foregår i spesielle prototypemaskiner som også kalles 3D-skrivere. Forutsetningen for å kunne produsere en prototype på en 3D-skriver er en 3D-datafil av den delen som skal lages. Fordelen med 3D-printing er at man ut fra 3D-datafilen kan lage en fysisk del raskt og kostnadsgunstig, og uten bruk av støpeverktøy. 3D-utskrift skiller seg fra andre typer produksjon ved at den ikke benytter noen form for kutting eller drilling.

3D-utskrift anvendes eksempelvis innen produktutvikling og industridesign, innen arkitektur og annen modellbygging, og innen ortopedi og tekniske hjelpemidler.

Varianter[rediger | rediger kilde]

En 3D-skriver kan bruke mange forskjellige materialer; mest brukt er plast. Vanligste plasttyper er ABS (Akrylnitril-butadien-styren) og PLA (Polymelkesyre), men mer avanserte skrivere kan også blant annet bruke PVA, PA, PC, POM, PETG, HIPS og elektrisk ledende plast (ABS).

Ulike materialer[rediger | rediger kilde]

  • Filament:
    • Smeltet filamentfremstilling (engelsk Fused Filament Fabrication - FFF, også under varemerket Fused Deposition Modelling - FDM). Det brukes da plasttråd som smeltes i en plastsmelter og påføres med en dyse (engelsk hot end) for å bygge opp en modell på en byggeflate. En vanlig dysestørrelse er 0.4 mm. Mindre dyse (f.eks. 0.25 mm) gir mulighetfor mer detaljer, mens større dyse (f.eks. 1 mm) gjør det mulig med raskere utskrift.[3] Skrukoblingen til dysen har som regel M6-gjenger,[4][5] og kan byttes med 7 mm skiftenøkkel. Dysen er ofte laget av messing, som leder varme bra, er relativt hardt, og er enkelt å maskinere. Herdet sort stål har også en viss popularitet, og har fordelen at den slites mindre og dermed varer lengre, men leder varme litt dårligere. Rustfritt stål brukes i applikasjoner den fremstilte delen skal brukes til næringsmiddel. Kobber er et mindre brukt materiale.
  • Pulver:
    • Selektiv lasersintring (engelsk Selective Laser Sintering - SLS).
    • Multijetfusjon (engelsk MultiJet Fusion - MJF).
  • Fotokjemisk bad:
    • Stereolitografi (engelsk Stereolithography - SLA).
    • Digital lysprosessering (engelsk Digital Light Processing - DLP).

Ulike typer styresystemer[rediger | rediger kilde]

  • Kartesiske skrivere er mest vanlig på hjemmeskrivere
  • Polarkoordinat-skrivere har fått en viss popularitet, og er kjent for høyere hastighet, men er ikke alltid like presise
  • Delta-skrivere
  • Robotarm-skrivere (også kalt «SCARA»-skrivere, etter det engelske akronymet Selective Compliance Articulated Robot Arm)

Slicing[rediger | rediger kilde]

En slicer et program som brukes for å konvertere en 3D-objektfil (for eksempel i STL-format) til instruksjoner for skriveren (for eksempel g-kode-format). I sliceren er det ofte mulighet for å sette mange innstillinger som påvirker kvaliteten og tiden til utskriften, som for eksempel fyllingsgrad og lagtykkelse. Noen skrivere har innebygd slicer i skriveren slik at man kan laste inn en STL-fil direkte i skriveren, men dette gir ofte mindre kontroll over utskriften. Noen eksempler på kjente slicerprogrammer er Cura og PrusaSlicer.

Åpen kildekode[rediger | rediger kilde]

Det finnes både kommersielle og frie (åpen kildekode, open source code) 3D-skrivere. Eksempler på 3D-skrivere med åpen standard er RepRap og de tidlige utgavene av Ultimaker.

Skrivehastighet[rediger | rediger kilde]

Vanlig skrivehastighet på hjemmeskrivere er mellom 50 til 150 mm/s, og varierer med mange faktorer som for eksempel fyllingsgrad (engelsk infill).

Modell av en hånd skrives ut i plast på en Makerbot Replicator 2 (intervallvideo).

Støynivå[rediger | rediger kilde]

Støynivå måles i desibel (dB), og kan variere mye i hjemmeskrivere fra 15 dB til 75 dB.[6] Noen hovedkilder av støy i filamentskrivere er vifter, motorer og lagre, mens i harpiksskrivere er viftene vanligvis ansvarlige for mesteparten av støyen.[6] Noen metoder for å dempe støyen fra en skriver kan være vibrasjonsisolering, vifter med større diameter, jevnlig vedlikehold og smøring, eller bruk et lydisolerende kabinett.[6]

Styring[rediger | rediger kilde]

For å styre koordinatbordet eller skriverhodet på 3D-skrivere brukes ofte enten bevegelsesskruer med trapesgjenger, vanlige gjengestenger, eller eventuelt beltedrift med tenner.

Høydeaksen[rediger | rediger kilde]

I høyderetningen (z-aksen) er det vanlig å bruke bevegelsesskruer. Bevegelsesskruer med trapesgjenger har mindre friksjon, men koster mer, og skrivere til hjemmebruk bruker som regel trapesgjenger med fire gjengestarter. Vanlige gjengestenger er et rimeligere alternativ som kan sees på en del billige forbrukereskrivere eller hjemmelagde 3D-skrivere, og da brukes som regel rustrfrie M8x1.25 mm- eller M5x0.8 mm-gjenger. Dyre skrivere benytter av og til kuleskruer som har mindre dødgang og innebygd kulelager for mindre friksjon. Metoder for å få mindre dødgang med vanlige gjengestenger inkluderer messing-støtdempere med stålfjærer.

Bordplanet[rediger | rediger kilde]

De fleste 3D-skrivere har et koordinatbord i bordplanet (x- og y-aksen, altså lengde- og bredderetningen). Her er det mest vanlig med beltedrift på hjemmeskrivere, og da som regel såkalte «GT2»-belter med 2 mm stigning.

Historie[rediger | rediger kilde]

1940[rediger | rediger kilde]

Det generelle konseptet av en prosedyre som blir brukt av 3D-skriving ble først forklart av Murray Leinster i hans korthistorie Things Pass By i 1945.

1950[rediger | rediger kilde]

1960[rediger | rediger kilde]

1970[rediger | rediger kilde]

I 1971 hadde Johannes F Gottwald en patent på en kontinuerlig «blekk»stråle av metall for å lage en flyttbar metallkonstruksjon på en gjenbrukbar overflate for umiddelbar bruk eller omsmelting. Dette ser ut til å være den første patent som beskriver 3D-utskrift til rask prototypekontruksjon.

I 1974 la David E. H. Jones frem et konsept til 3D-utskrift i sin spalte i magasinet New Scientist.[7]

1980[rediger | rediger kilde]

Additivt produksjonsutstyr og materialer ble utviklet tidlig på 1980-tallet.[8]

I april 1980 oppfant Hideo Kodama fra Nagoya kommunale industriforskningsinstitutt to additivmetoder for fremstilling av tredimensjonale plastmodeller med fotoherdende plast, der UV-eksponeringsområdet blir kontrollert av et maskemønster eller en skanningsfibersender. Han søkte på patent på denne XYZ-plotteren, som ble publisert 10. november i 1981. (JP S56-144478).[9] Hans forskningsresultater ble framhevet i tidsskriftsartikler som ble publisert i april og november i 1981. Det var imidlertid ingen respons på serien av publikasjonene hans. Enheten hans ble ikke høyt evaluert i laboratoriet eller av sjefen hans. Forskningsbudsjettet hans best bare av 60 000 yen eller 545 dollar i året. ÅHan ga opp å skaffe seg patentrettighetene til XYZ-plotteren, og prosjektet ble avsluttet.

8. august 1984 ble patent US4575330 tildelt UVP, Inc. Senere leverte Charles «Chuck» Hull fra 3D Systems Corporation inn sin egen patent for et stereolitografisk fabrikasjonssystem, der individuelle laminater eller lag legges til ved herding ved hjelp av fotopolymerer med innfallende stråling, partikkelbombardement, kjemisk reaksjon eller bare ultrafiolett lyslaser. Hull definerte prosessen som et «system for å generere tredimensjonale objekter ved å skape et tverrsnittsmønster av objektet som skal dannes».[10][11] Hulls bidrag var filformatet STL (Stereolithography) og de digitale skjærings- og utfyllingsstrategiene som er felles for mange prosesser i dag. I 1986 fikk Charles Hull patent på dette systemet, og selskapet hans, 3D Systems Corporation ble dannet. Det ga ut den første kommersielle 3D-skriveren, SLA-1, senere i 1987 eller 1988.

Å eie en 3D-skriver i 1980 ville kostet 300 000 dollar (tilsvarende 650 000 dollar i 2016).[12]

1990[rediger | rediger kilde]

2020[rediger | rediger kilde]

I 2020 har 3D-skrivere oppnådd et kvalitets- og prisnivå som gjør dem tilgjengelige for folk flest. I 2020 kan man finne skrivere av brukbar kvalitet for mindre enn 2 500 kroner for maskiner på startnivå.[13]. Disse rimeligere modellene er vanligvis fused deposition modeling (FDM)-skrivere. I november 2021 mottok den britisk pasienten Steve Verze verdens første fullt 3D-printede proteseøye fra Moorfields Eye Hospital i London.[14]

Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Byggindustri[rediger | rediger kilde]

Trenger oppdatering: avsnitt er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.

Svenske ConcretePrint har klart å 3D-printe en sylinder bestående av doble vegger i betong. Målet var å 3D-printe rekkehus sensommeren og høsten 2021, sier administrerende direktør Tobias Haslingen i Concreteprint. De jobber også med å utvikle neste generasjons printer. Den skal ha målene 20 x 15 x 10 meter og være ganske mye raskere. Det stiller høyere krav til elektronikk og motorer.[15]

Matlaging[rediger | rediger kilde]

Noen 3D-skrivere kan produsere mat. I desember kunngjorde firmaet MeaTech at selskapet hadde skrevet ut en biff med en vekt på 3,67 gram.[16]

Medisinsk[rediger | rediger kilde]

3D-skrivere kan også brukes til å fremstille implantater til ulike deler av kroppen, eksempelvis til hodeskallen, kneskålen eller andre deler som består av bein som kan byttes ut.[17] En av fordelene med disse implantatene er at de kan produseres rask og på sykehuset i tillegg til at de kan produseres sterilt til operasjoner. Ved Rikshospitalet i Oslo skrev hjertespesialister tidligere ut 3D-modeller av pasienthjerter for å forberede seg til kompliserte operasjoner; per 2020 var man imidlertid begynt å bruke hologrammer i stedet for 3D-utskrifter.[18]

Reparasjoner[rediger | rediger kilde]

Oppstartfirmaet Kongsberg Ferrotech er spesialisert på undervannsrobotikk og å reparere rørledninger på havbunnen. Kongsberg Ferrotechs metall-3D-printprosjekt er utviklet i samarbeid med Equinor, SINTEF, Gassco og Norges forskningsråd for å utvikle teknologien for applikasjoner for vedlikehold, reparasjon og overhaling (MRO) under vann.[19]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Additiv produksjon og den tredje industrielle revolusjon». www.tekna.no (norsk). 15. oktober 2012. Arkivert fra originalen 14. august 2020. Besøkt 2. juni 2020. 
  2. ^ Rognstrand, Andrea (20. august 2020). «Spionsiktet holdt foredrag på FFI-konferanse». forsvaretsforum.no (norsk). Besøkt 30. desember 2020. «Snakket om 3D-printing: I fjor holdt mannen foredrag på en konferanse i regi av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Denne opplysningen ble først omtalt av Aftenposten. – FFI forsker på bruk av 3D-printing og additiv tilvirkning for bruk i forsvarssektoren. Som del av dette arrangerer vi Amma, en årlig konferanse om additiv tilvirkning, skriver kommunikasjonsrådgiver Espen Hofoss i en e-post til Forsvarets forum. 3D-printing og additiv tilvirkning er begge begreper som beskriver teknikker for å bygge objekter i fast materiale med utgangspunkt i en tredimensjonal digital modell, ifølge Store norske leksikon.» 
  3. ^ «Everything about nozzles with a different diameter». Prusa Printers (engelsk). 7. juni 2018. Besøkt 25. mars 2022. 
  4. ^ «BILBYCNC : 3D printing nozzle fact sheet» (PDF). BilbyCNC. Arkivert fra originalen (PDF) 17. oktober 2021. Besøkt 25. mars 2022. 
  5. ^ «Best 3D Printer Nozzle (for Your Needs) – Buyer's Guide». All3DP (engelsk). 30. januar 2022. Besøkt 25. mars 2022. 
  6. ^ a b c How Loud Are 3D Printers and Making Them Quiet.
  7. ^ «Editor's pick: 3D printing: you read it here first» (engelsk). New Scientist. 9. november 2016. Besøkt 24. mars 2022. 
  8. ^ «Exploring the 3D printing opportunity». Financial Times. 8. august 2012. Besøkt 24. mars 2022. 
  9. ^ «j-platpat». www.j-platpat.inpit.go.jp. Besøkt 24. mars 2022. 
  10. ^ «History of 3D Printing: When Was 3D Printing Invented?». All3DP (engelsk). 10. desember 2018. Besøkt 24. mars 2022. 
  11. ^ «Application filed by UVP Inc». US4575330B1. 19. desember 1989. Besøkt 24. mars 2022. 
  12. ^ «The Evolution of 3D Printing: Past, Present and Future». 3D Printing Industry (engelsk). 1. august 2016. Besøkt 24. mars 2022. 
  13. ^ «How Much Does a 3D Printer Cost?». Formlabs (engelsk). Besøkt 24. mars 2022. 
  14. ^ S. Dent (30. november 2021). «Patient receives the world's first fully 3D-printed prosthetic eye». Engadget (engelsk). Besøkt 25. mars 2022. 
  15. ^ «Skal 3D-printe rekkehus i betong». 3dpnorge.no. 27. mai 2020. Besøkt 24. mars 2022. 
  16. ^ «Plantish raises $12M to take 3D printed seafood to fine dining restaurants». 3D Printing Industry (engelsk). 18. mars 2022. Besøkt 24. mars 2022. 
  17. ^ «Sykehuset som printer sine egne implantater». 3dpnorge.no. 21. desember 2021. Besøkt 24. mars 2022. 
  18. ^ Henrik Brun, overlege og barnekardiolog ved Barnekardiologiske avdeling, OUS Rikshospitalet (27. oktober 2020). «Verdensledende innovasjon på barnehjertene». Oslo universitetssykehus. Besøkt 25. mars 2022. «Tidligere skrev vi ut hjertet med 3D-printer og brukte plasthjertet til planlegging og simulering. Dette var både tidkrevende og dyrt. Derfor lette vi etter mer effektive og fleksible metoder.» 
  19. ^ «Underwater 3D printing to be rolled-out in 2022?». 3D Printing Industry (engelsk). 6. juni 2021. Besøkt 24. mars 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=3D-utskrift&oldid=23595980»