Vladimir-Suzdal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fyrstedømmet Vladimir-Suzdal (Rostov-Suzdal) innen Kievriket på 1000-tallet

Fyrstedømmet Vladimir-Suzdal (russisk: Влади́миро-Су́здальское кня́жество, – Vladimiro-Suzdalskoje knjazjestvo) var et fyrstedømme som etterfulgte Kievriket som den mektigste østslaviske staten på slutten av 1100-tallet, og det varte til slutten av 1300-tallet. Vladimir-Suzdal blir tradisjonelt oppfattet som vuggen til russisk språk og nasjonalitet, og utviklet seg gradvis til å bli Storfyrstedømmet Moskva.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Fyrstedømmet omfattet et enormt territorium nordøst i Kievriket, omtrentlig avgrenset av elvene Volga, Oka og Nordre Dvina. På 1000-tallet var den lokale hovedstaden Rostov den store, og de viktigste byene var Suzdal, Jaroslavl og Belozersk.

Da Vladimir Monomakh sikret sine rettigheter til fyrstedømmet i 1093 flyttet han hovedstaden fra Rostov til Suzdal. Femten år senere grunnla han byen Vladimir ved elva Kljazma, 30 km sør for Suzdal. Hans sønn Jurij Dolgorukij flyttet fyrstesetet til Vladimir i 1157. Bojarene i Rostov og Suzdal var imidlertid uvillige til å avstå suverenitet, og en kort borgerkrig fulgte.

På midten av 1100-tallet, da Kievrikets sørlige landområder ble systematisk plyndret av tyrkiske nomader, begynte befolkningen å flytte seg nordover. I de tidligere skogsområdetZalesje ble det etablert mange nye bosetninger. Grunnleggingen av Pereslavl, Kostroma, Dmitrov, Moskva, Jurjev-Polskij, Uglitsj og Tver er tilegnet (gjennom krøniker eller folkelig legende) til Jurij, hvis tilnavn, «den langarmede», hentyder til hans ferdighet i å manipulere politikken til det fjerne Kiev.

Gullalder[rediger | rediger kilde]

Maria Himmelfarts-katedralen i Vladimir ble bygget 1158–1160, og fungerte som Russlands moderkirke på 1200-tallet.

Det er Jurijs sønn Andrej den fromme som bør krediteres for løfte Vladimir til toppen av sin politiske makt. Andrej var en særdeles dyktig hersker, som behandlet de gamle maktsentrene (som Kiev) med forakt. Etter å ha brent ned Kiev i 1169 nektet han å godta Kievs trone, og fikk sin yngre bror tronet der i stedet. Hans hovedstad Vladimir opptok han langt mer, og han dekorerte byen med steinkirker og klostre. Andrej ble drept av bojarer i sin residens i Bogoljubovo i 1174.

Etter en kort mellomperiode sikret Andrejs bror Vsevolod III seg tronen. Han fortsatte mesteparten av sin brors politikk, og overvant igjen Kiev i 1203. Vsevolods viktigste fiender var imidlertid det sørlige Fyrstedømmet Rjazan, som lot til å oppildne til uenighet i fyrstefamilien, og den mektige tyrkiske staten Volga-Bulgaria, som grenset til Vladimir-Suzdal i øst. Etter flere militære felttog ble Rjazan brent ned til grunnen, og bulgarerne tvunget til å betale skatter.

Vsevolods død i 1212 forårsaket en alvorlig dynastisk konflikt. Hans eldste sønn, Konstantin skaffet seg støtte fra de mektige bojarene i Rostov og Mstislav den modige av Kiev, og fordrev den rettmessige arvingen, hans bror Jurij II, fra Vladimir til Rostov. Bare seks år senere, etter Konstantins død, klarte Jurij å vende tilbake til hovedstaden. Jurij viste seg å være en slu hersker som endelig beseiret Volga-Bulgaria, og innsatte sin bror Jaroslav i Novgorod. Hans regjeringstid endte imidlertid i katastrofe, da de mongolske hordene under Batu Khan inntok og brente Vladimir i 1238. De fortsatte deretter med å ødelegge andre større byer i Vladimir-Suzdal under mongolenes invasjon av Russland.

Det mongolske åk[rediger | rediger kilde]

Hverken Vladimir eller noen av de eldre byene klarte å komme tilbake etter den mongolske invasjonen. Fyrstedømmet oppløste seg i elleve små fyrstedømmer: Moskva, Tver, Pereslavl, Rostov, Jaroslavl, Uglitsj, Belozersk, Kostroma, Nizjnij Novgorod, Starodub-na-Kljazme og Jurjev-Polskij. Alle sammen anerkjente nominelt overhøyheten til storfyrsten av Vladimir, som var utnevnt av Storkhanen selv. Selv den populære Aleksander Nevskij av Pereslavl måtte dra til khanens hovedstad i Karakorum for å bli innsatt som storfyrste av Vladimir.

Ved slutten av århundret var det bare tre byer — Moskva, Tver og Nizjnij Novgorod — som fremdeles kjempet om storfyrstetittelen. Men da de ble innsatt som storfyrster av Vladimir brydde de seg ikke engang å forlate sin hovedstad og bosette seg fast i Vladimir. Da metropolitten av Russland flyttet sitt sete fra Vladimir til Moskva i 1321 var det klart at Storfyrstedømmet Moskva i praksis hadde etterfulgt Vladimir som det viktigste maktsenteret i det nordøstre Rus.

Storfyrster av Vladimir-Suzdal[rediger | rediger kilde]