Adriano Banchieri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adriano Banchieri
Adriano Banchieri
Født 3. september 1568
Bologna i Italia
Død 1634 (65 år)
Bologna i Italia
Yrke Komponist, organist
Sjanger Renessansemusikk, barokkmusikk
Instrument Orgler

Adriano Banchieri (døpenavn Tommaso Banchieri; født 3. september 1568 i Bologna; død 1634 samme sted) var en italiensk benediktinermunk, komponist, musikkteoretiker, organist og dikter fra overgangstiden mellom senrenessansen og tidligbarokken.

Liv[rediger | rediger kilde]

Banchieri gikk inn i benediktinerordenen i 1587 og endret fornavnet til Adriano. Munkeløftet avla han i 1590. En av lærerne ved klostret, organisten og komponisten Gioseffo Guami, fikk stor innvirkning på Banchieris stil.

Fra 1592 fungerte Banchieri som organist i flere benediktinerklostre, blant annet i Lucca og Siena, og fra 1594 i S. Michele in Bosco ved Bologna. Etter opphold i Venezia og Verona, vendte han i 1609 tilbake til S. Michele.

Virke[rediger | rediger kilde]

I flere utgaver fra 1605 (trykt opp igjen minst seks ganger før 1638), gav Banchieri ut en rekke orgelverk kalt l'Organo suonarino.[1]

Den siste utgivelsen til Banchieri var Trattenimenti da villa fra 1630.[2]

I 1615 grunnla Banchieri Accademia de Floridi i Bologna,[3] den umiddelbare forløperen for Accademia Filarmonica.

Banchieri regnes som en av de viktigste musikkteoretikerne på 1600-tallet. Han var svært åpen for nyvinninger: han var den første som brukte betegnelsene «piano» (p) og «forte» (f) og partituret til Concerti ecclesiastici (1595) er det eldste kjente med taktstreker. Banchieri var i det hele en foregangsmann når det gjaldt nøyaktighet i foredragsanvisningene til interpretene og styrket med det komponistenes rolle. Dessuten var han av de aller første som dirigerte med taktstokk.

Til tross for sin framskrittsvennlighet mislikte Banchieri den nyskapende harmonikken til monodistene, og gav i verket Moderna Practica Musicale (1613) kraftig uttrykk for sitt syn. Likevel systematiserte han bruken av notasjonsteknikken besifret bass som komponistene av monodisk musikk brukte til å notere generalbass-stemmen.[3]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Som Orazio Vecchi forsøkte Banchieri å anvende madrigalformen til å skape musikkdramaer,[3] og ble medutvikler av en musikkdramaform som senere har fått navnet «madrigalkomedie», dvs. en rekke madrigaler som framført i sammenheng forteller en historie. Ifølge Martha Farahat[2] skrev han fem madrigalkomedier med «handling og karakterutvikling», fra og med Leene pazzia senile (1598) til og med La saviezza giovenile (1628).

Banchieri var en svært produktiv komponist som skrev verdslig musikk og kirkemusikk i alle tidens former: messer, motetter, canzoner og orgelmusikk. Spesielt populære i samtiden ble madrigalbøkene og canzonettene – på Banchieris tid en noe lettere variant av madrigalformen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bonta, Stephen (Springer 1969). «The Uses of the 'Sonata de Chiesa'». Journal of the American Musicological Society 22 (1): 56. Besøkt 19. august 2012.
  2. ^ a b Farahat, Martha (1991). «On the Staging of Madrigal Comedies». Early Music History 10: 123–143. Besøkt 19. august 2012.
  3. ^ a b c «Banchieri, Adriano». Encyclopædia Britannica (11. ed.). 1911.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]