Svend Borchmann Hersleb

Svend Borchmann Hersleb
Født	7. mars 1784; Alstahaug kommune
Død	12. sep. 1836 (52 år); Christiania
Beskjeftigelse	Prest, teolog, politiker, professor
Embete	Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1827–1829, Kristiania, 1827–1829); vararepresentant til Stortinget (stortingsperioden 1821–1823, Kristiania, 1821–1823); vararepresentant til Stortinget (stortingsperioden 1833–1835, Kristiania, 1833–1835) ;
Utdannet ved	Københavns Universitet
Nasjonalitet	Norge
Utmerkelser	Vasaordenen (1818); Nordstjerneordenen (1832)

Svend Borchmann Hersleb (født 7. mars 1784 på Alstahaug i Nordland, død 12. september 1836) var en norsk teolog og den første leder av Det teologiske fakultet ved Universitetet i Christiania.

Oppvekst og utdanning

Svend Borchmann Hersleb var sønn av Jørgen Sverdrup Hersleb (1748 – 1819) og Anna Lydia Borchmann (1742 – 1786), og han vokste opp på Nord-Herøy gård i Herøy kommune, som nummer syv i en søskenflokk på ni. Sin første akademiske utdanning fikk han ved Trondhjems Latinskole, hvor han tok examen artium i 1802 og examen philosophicum i 1804. Den videre utdanningen foregikk i København på Valkendorfs Kollegium. Her var han ansatt som inspektør på lesesalen ved Det Kongelige Bibliotek^[3] i København, og han ble teologisk kandidat i 1807. Fra 11. april 1808 virket Hersleb som lærer ved Metropolitanskolen, og underviste der i religion og antropologi. Bostedet på den tiden var studenthjemmet ved Valkendorfs Kollegium, hvor han også seinere fikk en inspektørstilling. Han hadde da tilsyn med de andre beboerne på hjemmet, og på denne tiden opprettet han kontakt med Grundtvig, som flyttet inn som ferdig kandidat i 1808. Hersleb delte teologisk oppfatningen med Grundtvig på denne tiden, og var en uttalt motstander av rasjonalismen. Herslebs søskenbarn Peder Christian Hersleb Kjerschow (1786–1866) var også av sammen mening og ble senere biskop.

Leder for presteutdanning ved Universitetet

Hersleb ble utnevnt til lektor i teologi og i det hebraiske språk 16. januar 1813. I september 1813 var Universitetet i Christiania etablert og i funksjon, etter at Frederik VI to år tidligere hadde utstedt en forordning om å opprette et universitet i Norge. Som eneste teologiske høyskolelærer skulle han sørge for utdanning av prester for Den norske kirke. Det ble en hard start for universitetslærerne som ikke hadde noe universitetsbibliotek til rådighet. Og på grunn av den engelske blokaden fikk de heller ikke sendt opp bøker fra København.

3. juni 1814 ble Hersleb utnevnt til professor i teologi, samme dag som Stener Johannes Stenersen ble utnevnt til lektor i teologi. Nå bestod det teologiske fakultetet av to unge lærere. Hersleb foreleste over Den gamle testamente og dogmatikk, men også eksegese, apologetikk, naturlig teologi og etikk for studentene ved Det teologiske Fakultet i Christiania. Han stod også for undervisningen i hebraisk, frem til Christopher Andreas Holmboe ble ansatt som professor i orientalske språk, 11. januar 1822.

Bibelrevisjon

Da Det norske Bibelselskap ble opprettet i 1816 var Hersleb en viktig pådriver, og han stod i hovedsak for revisjonen av Det nye testamente. Han arbeidet sammen med biskop Frederik Julius Bech og slottsprest Claus Pavels.

Bruddet med Grundtvig

I 1825 lanserte Grundtvig sin «mageløse Opdagelse» om at Den apostoliske bekjennelsen stod over Skriften, siden han mente den var gitt ordrett av Kristus til apostlene etter oppstandelsen. Grundtvigs tanke var at kirken eller menigheten hadde vært før Skriften, og trosbekjennelsen ble derfor det eneste objektivt sikre tilhold. Nå kunne verken Hersleb eller Stenersen følge ham, siden de begge var lutheranere med Bibelen som tolkningsreferanse. Bruddet med Grundtvig førte også til at Wexels tok tydelig avstand fra sine to tidligere professorvenner.

Forfatterskap

Hersleb var påvirket av Pontoppidan. Av litterære utgivelser har han «Lærebog i Bibelhistorien» (København, 1812) og «Affordret Beviis for at Skriftet "Sanfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Norge" - fortjener enhver retsindig Nordmands Uvillie og Foragt» (Christiania, 1817), og det finnes en god del forelesningsmanuskripter i manuskriptsamlingen ved Universitetet i Oslo. I 1812 oppfordret Grundtvig ham til å utgi «et bind teologiske undersøkelser». Han hadde også ferdig en undersøkelse om religionens opprinnelse, og han hadde tenkt å utgi en «udsigt over det gamle testamentes interpretations historie». Han hadde også planer om å utgi ei lærebok i hebraisk grammatikk, og han ville publisere forelesningene sine. «Lærebog i bibelhistorie» ble utgitt på dansk i 1812 og på norsk i 1832 i mange opplag.

Referanser

^ ^a ^b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 370^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Norsk biografisk leksikon^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Fabritius, Albert (1943). Det Kongelige Biblioteks embedsmænd og funktionærer 1653-1943 (PDF). København: Ejnar Munksgaard. s. 124.

Kilder

Carsten Elmelund Petersen: «Troens gerning» (Solum Forlag as, Oslo, 1997)
Einar Molland: «Norges kirkehistorie i det 19. århundre», bind 1 (Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1979)

Eksterne lenker

[hash-610c0c425b9ef79e0915a3598a345a792636eb28-1] Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 370^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-9aeb0ff04ab61d95cf85a34331b46f293b04d392-2] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Norsk biografisk leksikon^{[Hentet fra Wikidata]}

[fabritius2-3] Fabritius, Albert (1943). Det Kongelige Biblioteks embedsmænd og funktionærer 1653-1943 (PDF). København: Ejnar Munksgaard. s. 124.

[1]

[2]

[3]