Statfjordfeltet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 61°15′20″N 1°51′14″Ø

Statfjord
Statfjord
Statfjord A med flotellet «Polymariner»
Beliggenhet Nordlige Nordsjø, Tampenområdet
Blokk 33/9 og 33/12 (norsk sektor), 211/25 (britisk sektor)
Operatør Statoil
Dato reserve 31. desember 2007
Produksjons-
periode
24. november 1979- 
Investering 126,7 milliarder NOK (pr.31.12.2007)
Olje
Opprinnelig 564,60 MSm³
Gjenværende 9,10 MSm³
Siste årsprod. 3,98 MSm³
Gass
Opprinnelig 78,80 GSm³
Gjenværende 23,20 GSm³
Siste årsprod. 2,01 GSm³
Eiere
Statoil
ExxonMobil
ConocoPhillips
Centrica Resources
Shell
Enterprise Oil Norge
44,34 %
21,37 %
15,17 %
9,69 %
 
8,55 %
0,89 %

Statfjordfeltet er Norges og Nordsjøens største oljefelt som i tillegg til råolje produserer en betydelig andel naturgass. Som sådan har feltet representert en bærebjelke for Norge som oljenasjon gjennom 80- og 90-tallet, både økonomisk og teknologisk. Feltet er et av de eldste på norsk sokkel. Geografisk ligger feltet i det såkalte Tampenområdet i den nordlige del av Nordsjøen. Det ligger ute i havet rett vest for munningen av Sognefjorden.

Feltet ble oppdaget i 1974 av det amerikanske oljeselskapet Mobil. Statfjord ble erklært drivverdig i august 1974, og den første innretningen der – Statfjord A – startet produksjonen i 1979.

Totalt har feltet produsert olje og gass for en bruttoverdi tilsvarende nær 1 050 milliarder kroner. Produksjonen har vært sterkt avtakende de siste årene, og det arbeides med planer som kan forlenge produksjonen i ca. 15 år til som et rent naturgassfelt.

Utstrekning og beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Feltet ligger i blokk 33/9, 33/12 (norsk sektor) og 211/25 (britisk sektor) rett vest av Florø, dels på britisk kontinentalsokkel med en majoritetsdel på norsk sokkel. Se figur 1. Feltets utstrekning er ca. 4 km i bredde, og i lengde tilsvarende omtrent distanse fra Bygdøy til Drøbak, ca. 2,5 mil. Det britiske oljefeltet Brent ligger bare 4 – 5 kilometer sørvest for Statfjord.

Bakgrunn og historikk[rediger | rediger kilde]

Foranledningene til leting og utbyggingen av Statfjord var svært spesielle, bl.a. fordi verdens forsyningssituasjon syntes truet etter den såkalte oljekrisen høsten 1973 – januar 1974. Men også fordi det var klart at det var funnet et stort oljefelt på britisk sokkel mot grensen til norsk sokkel. I første omgang var det en frykt for at britene skulle tappe eventuell norsk del av feltet før de norske områdene var utforsket. Senere ble utbyggingen preget av det var et pionerarbeid både for det norske oljeregimet som var i ferd med å etableres og for utbyggeren Mobil.

De første år[rediger | rediger kilde]

Utlysing og tildeling av blokkene i 33/9 og 33/12 ble påskyndet etter at oljeselskapene Shell og Esso henvendte seg til norske myndigheter i februar 1972. Budskapet var at de to selskapene hadde funnet en stor petroleumsforekomst på britisk sokkel som de mente strakk seg inn på norsk område. De ønsket derfor utvinningstillatelse i 33/9 og 33/12 for å få en samordnet undersøkelse og utvikling av området. I august 1973 ble de norske blokkene tildelt som lisens nummer 37 til Mobil 15 % (operatør), Statoil 50 %, Shell, Esso og Conoco med 10 % hver. Fire andre selskaper delte de siste 5 %. Den første brønnen i 33/12 gav et funn i mars 1974. Dette var også Mobils første leteboring på norsk sokkel overhodet. Funnet ble senere til Statfjordfeltet. Det britiske feltet, Brentfeltet viste seg å være atskilt fra Statfjord, men Statfjordfeltet strekker seg inn over britisk sektor med ca. 15 % av reservoarene.

Utbyggingen[rediger | rediger kilde]

Planen for utbygging og produksjon ble først godkjent 16. juni 1976, men design og ingeniørarbeidet på den første produksjonsplattformen var i gang lenge før den tid.

Statfjord A[rediger | rediger kilde]

Plattformdekket til Statfjord A ble bygget av Aker Stord AS. Statfjord A startet regulær produksjon av olje og gass den 24. november 1979. Gassen blir reinjisert i reservoaret i Statfjord-formasjonen. Plattformen har en vekt på 600 000 tonn, og den totale høyden er på 270 meter. Boligkvarteret har i normalsituasjon plass til 206 personer. Lagercellene som ligger under havnivået rommer 206 000 standard kubikkmeter olje, det vil si 1,3 millioner fat.


Den 12. desember 2007 ble petroleumstilsynet varslet om et oljeutslipp som er beregnet til 3.840 kubikkmeter fra Statfjord A. Dette er det nest største utslippet i norsk oljehistorie.

Statfjord B[rediger | rediger kilde]

Statfjord B ble slept ut til feltet sommeren 1981, og den 5. november 1982 ble produksjonen startet. Kun 11 måneder senere var investeringene på 10,6 milliarder kroner nedbetalt.

Statfjord C[rediger | rediger kilde]

Oppgraderinger for nabo- og satellittfelt[rediger | rediger kilde]

Operatørrollen[rediger | rediger kilde]

Statfjord C kom i drift i 1985. 1. januar 1987 overtok Statoil operatøransvaret etter Mobil, og har siden videreutviklet og produsert fra feltet.

Oljeutslipp i 2007[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: Oljeutslippet fra Statfjord.

12. desember 2007 ble det oppdaget at olje lekket fra en undersjøisk ledning ved lasting fra Statfjord A. Utslippet dreide seg om 3840 kubikkmeter (ca. 25 000 fat) råolje.

Oljelekkasje i 2008[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: Oljeutslippet fra Statfjord mai 2008.

24. mai 2008 oppstod det en intern lekkasje i plattformens understell. Den resulterte i gassoppbygging inne i det ene skaftet samt utslipp av oljeholdig vann.

Granskingen hevder hovedgrunnen var mangelfull vurdering av risiko for lekkasje og tiltak for å begrense lekkasjemengden, samt at uklare roller mellom forskjellige aktører ikke ga nok kvalitet og oppfølging i utviklingen av verktøyet som ble anvendt da lekkasjen oppstod. En har dessuten påvist brudd på prosedyrene til StatoilHydro for inngrep i prosessanlegg, som sikker jobbanalyse samt arbeidstillatelser.

Infrastruktur for transport av olje og gass[rediger | rediger kilde]

Se også Rørledning

Rørledningen Statpipe knytter fra oktober 1985 feltene i den nordlige delen av Nordsjøen til gassmarkedene på kontinentet. Ledningen går fra Statfjord-området til gassanlegget på Kårstø i Rogaland. Derfra går gassen via Draupner S-plattformen til Norpipe-systemet. Gassen leveres så til terminalen i Emden i Tyskland. Den totale lengden på Statpipe-systemet er 880 kilometer, inkludert rørledningen til Heimdalfeltet.

Sommeren 1998 ble et omløp av Statpipe lagt i en sløyfe rundt Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Omløpet er 15,8 kilometer langt. Statpipe er dermed direkte tilknyttet Norpipe-ledningen som forbinder Ekofisk med gassterminalen i Emden i Tyskland. Den første gassen gjennom omløpet ble levert i Emden 23. august 1998.

Reserver og produksjon[rediger | rediger kilde]

Reservoar[rediger | rediger kilde]

Reservoaret består av sandstein som tilhører Statfjordformasjonen og som ble avsatt i fluvialt miljø i nedre juratiden.

Reserver og planlagt produksjon[rediger | rediger kilde]

Produksjonshistorikk[rediger | rediger kilde]

Pr 1. januar 2005 er den totale produksjonen kommet opp i 542 millioner  olje og 50 milliarder m³ gass etter en produksjonsperiode på ca. 25 år. Gjenværende reserver er ca. 15 millioner m³ olje og 8 milliarder m³ gass.[1]

Dagens eiere[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.npd.no/engelsk/cwi/pbl/en/index.htm Oljedirektoratets faktasider

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Statfjord – bilder, video eller lyd