Sosialistisk Folkeparti (Cuba)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Partido Socialista Popular (PSP) var Cubas kommunistparti fram til 1962 da det sammen med andre revolusjonære grupper dannet PURSC (Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba). I 1965 ble PURSC omdannet til PCC (Partido Comunista de Cuba) med Fidel Castro som førstesekretær.

PSP ble stiftet 16. august 1925 på initiativ fra Carlos Baliño og Julio Antonio Mella. PSP hadde samme politiske grunnholdning som de europeiske kommunistpartiene på 20-tallet: antifascisme, internasjonalisme, antikapitalisme samt kamp for arbeiderrettigheter og arbeiderklassens rett til å styre, noe som i kommunistisk teori ofte omtales som «proletariatets diktatur». Et særpreg var imidlertid at PSP også var klart uttalt anti-rasistisk, noe som nok må sees i sammenheng med skillet som fantes på Cuba mellom cuba-kinesere og afro-cubanere på den ene siden, og de europeisk ættede cubanerne på den andre.

Julio Antonio Mella ble myrdet mens han var i eksil i Mexico i 1929. I samtiden ble skylden lagt på Cubas diktator Gerardo Machado. Mye taler likevel for at Mella ble myrdet av Josef Stalins fremste redskap i Mellom-Amerika, Vittorio Vidali, som også stod sentralt i mordforsøkene som til slutt tok livet av Lev Trotskij i Mexico i 1940 (Engelsk Wikipedia). Dette anskueliggjør på sin måte de indre spenningene som preget kommunistiske partier fram til Stalins død i 1953. På Cuba ble disse spenningene også en viktig årsak til at PSP ble oppfattet som lite troverdig og mer opptatt av seg selv enn av å endre samfunnet. Ikke minst 26. juli-bevegelsens Fidel Castro, Che Guevara og Frank Pais hørte blant kritikerene av PSP på 50-tallet. Også en annen revolusjonær gruppe – «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario) – var sterkt kritisk til PSP.

Perioden 1925-1933[rediger | rediger kilde]

Cuba hadde flere kommunistiske og anarkistiske partier på 1920-tallet. De fleste fantes i Havanna eller i provinsen Oriente på Øst-Cuba. [1]. Mye tyder på at det absolutt første kommunistiske partiet ble dannet allerede i 1906 i byen Manzanillo i provinsen Granma som tidligere var en del av provinsen Oriente. Grunnleggeren skal ha vært Agustín Martín Veloz. Partiet skal ha vært knyttet til teoriene til Karl Marx og Friedrich Engels, men vært langt mer opptatt av nasjonale enn internasjonale perspektiver og spørsmål. [2].

I begynnelsen av 1920-tallet dannes et «internasjonalisert» kommunistparti som i tillegg til Marx og Engels, knytter seg til Lenins teorier og til Sovjetunionens kommunistiske partis internasjonale organisasjon Komintern. I motsetning til kommunistpartiet som ble dannet i 1906, skal dette partiet ha hatt et langt mer globalt (internasjonalt) politisk perspektiv. Komintern ble under Josef Stalins styre fra 1924 til organisasjonens oppløsning i 1943, det påbudte sentrum for alle kommunistiske partier som ønsket å bygge på marxismen-leninismen som teoretisk grunnlag. Dette «internasjonaliserte» kommunistpartiet hadde flere ulike fraksjoner [3] – blant annet anarkister – , men etter en rekke teoretiske avklaringer blir det altså anerkjent i 1925 av Komintern.

Kontakten med Komintern sies å ha funnet sted på en uterestaurant, nr. 687 i gaten Compostela (Calle Compostela) i Havanna [4]. De mest sentrale cubanske representantene på dette tidspunktet, skal ha vært Julio Antonio Mella og Carlos Baliño. Kominterns representant skal ha vært Fabio Grobart (alias Abraham Semjovitch og Alberto Blanco), født i Bialystok i Polen i 1905 og død på Cuba i 1994. Grobart var medlem av Komintern og var oppnevnt av den til å være koordinator og leder for samtlige kommunistpartier i Karibia [5] [6] [7].

Partiet skiftet like etter sin anerkjennelse navn og kalte seg for Partido Sosialista Popular (PSP). Partiets politikk ble i realiteten styrt fra Komintern i Moskva.

Offisielt skal PSP ha blitt stiftet i 1925, samme år som dannelsen av Cubas første større fagforening og samme år som Gerardo Machado ble valgt til president på Cuba. Som tilfellet er med historien til de fleste kommunistpartier, verserer det også to historier om PSP. Noen kilder hevder at PSP stod i klar opposisjon til Mochado mens andre hevder det stikk motsatte. Sistnevnte retning mener at PSPs medlemmer og sympatisører ble forfulgt av Machados hemmelige politi utover på 20- og 30-tallet, og at undertrykkelsen av partiet økte etter Mochados valgfusk i 1928 og fram til han ble fjernet som diktator i 1933. Den andre retningen hevder minst like hardnakket at PSP hadde et normalisert forhold til Mochado eller sågar samarbeidet med Mochados styre. [8] Generalstreiken i 1933 som medvirket til Mochados fall, synes imidlertid å svekke sistnevnte fortolkning. PSP stod sterkt i fagbevegelsen og generalstreiken ville derfor ikke blitt så effektiv hvis PSP hadde vært en alliert av Mochado.

Perioden 1934 - 1965[rediger | rediger kilde]

I 1934 holdt PSP et landsmøte der Blas Roca Calderío ble valgt til generalsekretær. Om det hersker tvil om PSP holdning til Gerardo Machado i perioden 19251928, hersker det ingen tvil om PSPs støtte til den lovlig valgte regjeringen til Fulgencio Batista i perioden 19401944. I denne regjeringen hadde PSP to partimedlemmer – Dr. Juan Marinello og Carlos Rafael Rodriguez – som ministere uten portefølje [9]. PSP var også motstandere av Fidel Castro, Che Guevara og resten av 26. juli-bevegelsen helt fram til september 1958.

I 1961 gikk PSP inn i ORI (Integrerte Revolusjonære Organisasjoner / Organizaciones Revolucionarias Integradas) sammen med 26. juli-bevegelsen (M-26-7) ledet av Fidel Castro og Det Revolusjonære Direktorat ledet av Faure Chomón. Blas Roca satt som PSPs generalsekretær fram til 1962 da PSP vedtok å oppløse seg selv da ORI 26. mars 1962 ble omdannet til PURSC (Partido Unido de la Revolución Socialista de Cuba / Det forende parti for Cubas sosialistiske Revolusjon). Den 3. oktober 1965 ble PURSC omdannet til PCC (Partido Comunista de Cuba / Cubas kommunistiske parti).

Stridstema[rediger | rediger kilde]

Da PSP ble stiftet i 1925 hadde det sin støtte blant studenter, arbeidere og fagforeningsledere i byene, og i tråd med marxistisk-leninistisk teori oppfattet PSP arbeiderne i byene som «spydspissen» i en enhver sosialistisk omforming av samfunnet. Et annet kjennetegn ved PSP var dets klare tradisjonelle kommunistiske forankring. Den tilsa at PSP skulle være den ledende kraft i en revolusjon, og at revolusjonen skulle ha som mål å opprette et «proletariatets diktatur» til forskjell fra ”borgerskapets diktatur” som i henhold til kommunistisk teori, har makten i alle før-revolusjonære samfunn under den industrielle historiske epoken.

Disse tre standpunktene skapte stor avstand mellom PSP og andre cubanske revolusjonære grupper fra stiftelsen av PSP og fram til stiftelsen av «det nye» kommunistpartiet (PCC) i 1965. Det falt heller ikke heldig ut at PSP deltok i den lovlig valgte regjeringen til Fulgencio Batista i perioden 19381944.

Kritikken av PSP[rediger | rediger kilde]

Fidel Castros 26. juli.-bevegelse og Che Guevara mente at revolusjonen best kunne vinnes ved å «isolere og sulte» byene og hæren til overgivelse. Landarbeidere, bønder, intellektuelle og dels borgerskapet i byer og distrikter hadde derfor en mer førende rolle enn arbeiderne i byene. Især Che Guevara var en skarp kritiker av PSP på dette feltet. Han tok også avstand fra PSPs syn på Sovjetunionen som forbilde, og sammen med Fidel Castro hadde han svært lite til overs for PSPs unnfallenhet overfor Fulgencio Batista etter Batistas statskupp i 1952.

Selv om PSP hadde tatt avstand fra statskuppet, ba partiet sine tilhengere om ikke å gripe til våpen. Trolig fordi PSP fryktet at USA ville intervenere Cuba og styrke Batista ytterligere, hvis PSP oppfordret til væpnet kamp. Først i september 1958 brøt PSP offisielt med dette synet, selv om en del kommunister i praksis hadde forlatt det langt tidligere. Et presseoppslag fra januar 1957 vitner iallfall om at en kommunist-leder i provinsen Oriente var blitt henrettet av Batistas politi [10].

Andre sentrale kritikere av PSP var Frank Pais samt «Det Revolusjonære Direktorat» (El Directorio Revolucionario) og dets leder José Antonio Echeverría som ble drept av Batistas politi i 1957. Direktoratet støttet PSPs syn på byenes «lederskap» i en revolusjon, men mente at «spydspissen» i revolusjonen ikke var arbeiderne, men snarere studenter og intellektuelle. Både 26. juni-bevegelsen og «Det Revolusjonære Direktorat» tok klar avstand fra PSPs «interne selvmordstendenser» som for eksempel kampen mellom stalinister og trotskister, og den stadige jakten på interne teoretiske avvikere. For de øvrige revolusjonære bevegelsene på Cuba var dette en strid som avsportet kampen mot Batista, og som tok oppmerksomheten vekk fra arbeidet for å oppnå økt cubansk nasjonal styring av eget land. Særlig Che Guevara kritiserte dette ettersom han mente at en revolusjonærs fremste plikt, var å gjennomføre revolusjonen og ikke henfalle til ideologisk prat.

Den største motsetningen mellom PSP og andre revolusjonære grupper, gikk imidlertid langs den nasjonale dimensjonen. PSP oppfattet seg som en internasjonalistisk bevegelse og som deltaker i en verdensomspennende konflikt mellom sosialisme og kapitalisme. Et naturlig utslag av dette var blant annet at PSP organiserte og sendte en kontingent på over 1000 cubanske kommunister og PSP-sympatisører til Spania under den spanske borgerkrigen, 19361939. I motsetning til PSP var så godt som samtlige andre revolusjonære grupper på 1930-, 40- og 50-tallet klart nasjonalistisk orientert. De blodige uavhengighetskrigene mot Spania på 1800-tallet og opplevelsen av USAs sterke innflytelse på Cuba etter 1898, hadde gitt grobunn til en sterk nasjonalfølelse som forente cubanerne på tvers av økonomiske og sosiale skillelinjer. I den sammenhengen opplevdes PSPs vekt på kommunistisk teori og teoretiske begreper som klassekamp og sosialisme som tåkeprat og et blindspor.

De øvrige revolusjonære gruppene var fram til 1959 ikke opptatt av perspektiver utover det å kvitte seg med utenlandsk styring og bidra til at cubanerne skulle bli «herrer i sitt eget hus». Dette gjaldt såvel Castros 26. juli-bevegelse som Echeverrías Revolusjonære Direktorat. Fidel Castros slagord «Patria o muerte!» (Fedrelandet eller døden!) fra 1956 kan tas som et klart uttrykk for dette. Først etter 1965 og stiftelsen av Partido Comunista de Cuba (PCC) blir det vanlig at dette slagordet etterfølges av «Sosialismo o muerte!» (Sosialisme eller døden!).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Che Guevara (1961/2006) Guerrilla Warfare : The Authorized Edition, Ocean Press, ISBN 1-920888-28-4 (Oversatt til norsk og utgitt under tittelen «Gerilja», Pax, 1968)
  • Che Guevara (1968/2005) Reminiscences of the Cuban Revolutionary War : The authorized and revised edition (Che Guevara Publishing Project), Ocean Press, ISBN 1-920888-33-0 (Oversatt til svensk og utgitt under tittelen «Minnen från det revolutionæra kriget på Kuba», Wahlstrøm & Widstrand, 1968)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]