Slaget ved Flodden Field

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Flodden Field
Konflikt: Del av Den hellige ligas krig 1508-1516
Slaget ved Flodden Field
Minnesmerke på slagstedet
Dato 9. september 1513
Sted Ved Branxton i Northumberland, England
Resultat
Engelsk seier
Parter
England Skottland
Kommandanter
Hertugen av Norfolk Jakob IV av Skottland
Styrker
20 0000-26 000 mann 30 000-40 000 mann
Tap
1 500-4 000 falne 5 000-8 000 døde, inkl kongen og 9 jarler
Vestlige side av slagfeltet med utsikt sør-sør-øst fra et monument som reist i 1910. Den skotske hæren rykket ned den pløyde marken, engelskmennene ned gressmarkene i forgrunnen og de møttes antagelig i dalen mellom.

Slaget ved Flodden eller Flodden Field ble utkjempet i fylket Northumberland i nordlige England den 9. september 1513 mellom en invaderende styrke fra Skottland under ledelse av kong Jakob IV og en engelsk hær ledet av Thomas Howard, jarl av Surrey. Slaget endte i et blodig og katastrofalt nederlag for skottene og var det største slaget (i antall stridende menn) som ble utkjempet mellom de to nasjonene.

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Denne konflikten begynte med at kong Jakob erklærte krig mot England for å hedre Auld-alliansen og for å avlede kong Henrik VIIIs tropper fra deres felttog mot den franske kongen Ludvig XII. England var involvert i en større konflikt; forsvarte Italia og paven fra franskmennene (se De italienske kriger) som et medlem av «Den katolske liga». Ved å benytte påskuddet om å hevne mordet på Robert Kerr, en vokter av den skotske grensen East March, som var blitt drept av John «Bastarden» Heron i 1508, invaderte Jakob IV England med hær på rundt 30 000 mann.

Slaget ble snarere utkjempet i nærheten av landsbyen Branxton i Northumberland enn ved Flodden — derav det alternative navnet «Slaget ved Branxton». Grunnen til det første navnet var at skottene tidligere var stasjonert ved Flodden Edge, sør for Branxton.

Skottene krysser grensen[rediger | rediger kilde]

Med oppbudet fulltallig krysset kong Jakob grensen den 22. august. De fleste av soldatene som kom med ham var bevæpnet med fem meter lange kontinentale pik, noen opptil 2 meter lenger enn de tradisjonelle skotske schiltron-spydene. I hendene på sveitsiske og tyske landsknechter hadde disse våpnene fått rykte som fryktelige våpen, men de kunne kun bli brukt effektivt i en disiplinert formasjon. I Jakobs følge var den franske kapteinen grev d'Aussi med førti av sine landsmenn som hadde hjulpet til å trene skottene i å bruke våpnene. Det var et åpent spørsmål om de skotske infanterisoldatene hadde fått nok tid til mestre den nye kampteknikken, eller om det landskapet de marsjerte inn i ville tillate dem å utnytte treningen best mulig. Etter hæren fulgte mesterkanonéren Robert Borthwick med artilleriet, 17 kanoner som man måtte bruke 400 okser til å dra fra Edinburgh. Den majestetiske gamle kanonen Mons Meg ga mer problemer enn den var verd og ble etterlatt. Til tross for dette var hele det skotske artilleritoget altfor tungt og langsomt for en feltkampanje og bare forsinket hærens framrykning. Selv om de store kanonene kunne ødelegge festningsmurer var de altfor vanskelige å manøvrere i kampsituasjoner. Dessuten, våpnene måtte håndteres med dyktighet for å være effektive, og kong Jakob hadde sendt sine beste artillerister med flåten.

Et stort antall av soldatene i den skotske hæren var ferske rekrutter. Mange ble demoralisert av de høye tapene med drepte og skadede de hadde lidd i det langvarige angrepet på Norham Castle som skottekongen innledet beleiringen av straks han hadde krysset grensen. Ytterligere vanskeligheter kom med elendig vær, vedvarende vått og vindfylt gjennom hele felttoget. Sykdommer begynte å spre seg og moralen dalte ytterligere. Noen av soldatene tok hvilket utbytte de kunne skaffe seg og stakk av hjemover. Tidlig i september kom det menn tilbake til Edinburgh i et slikt høyt antall at byrådet ble tvunget til utstede følgende proklamasjon: «We charge straitli and command in our Soverane Lord the Kingis name that all manner of persons that ar cummyng fra his army that thai address thame and returne againe thairto». I korthet at man beordret alle menn som kom fra kongens hær om øyeblikkelig å dra tilbake til den.

Surreys marsj og invitasjon til Jakob[rediger | rediger kilde]

Tidlig i september var jarlen av Surreys oppbud fullstending, og den gamle generalen hadde da rundt 26 000 mann under sin kommando. Hovedsakelig besto hans styrke av bueskyttere og andre infanterister med hellebarder, den engelske versjonen av den kontinentale hellebarden, et rundt 2,5 meter langt våpen med et fryktinngytende øksehode som kunne både stikke og flenge. Alle var til fots, unntatt William Dacre, 3. baron Dacre, som hadde med seg en avdeling lett kavaleri på 1 500 mann. Surrey var nervøs for at skottekongen skulle kunne unnslippe slik han hadde gjort i sin invasjon i 1497. For å sikre seg at han ble værende sendte Surrey en budbringer fra sin base i nærheten av Alnwick med en invitasjon til møtes til slag den 9. september. Kong Jakob svarte med sin egen beskjed hvor han annonserte sin hensikt å vente på jarlen av Surrey fram til ettermiddagen den samme dagen.

Jakobs grunner for å akseptere utfordringen er uklar. De fleste skotske kommandanter siden Robert Bruce hadde unngått storslåtte slag med engelskmennene om ikke omstendighetene var usedvanlig gode. Den tradisjonelle forklaringen er at han hadde overdrevne forestillinger om gammeldags ære og ridderlighet, skjønt det kan ha vært to andre grunner som påvirket skottenes konge.

For det første synes det åpenbart at Jakob hadde stor tro på at hæren hans var like sterk og tallrik, om ikke sterkere og mer tallrik, enn den hans fiende rådde over. Han var stolt over sine kanoner og sine spydmenn og ivrig etter å la dem prøve seg i kamp. De engelske langbuene var farlige våpen i hendene på dyktige soldater, men mange i skottekongens hær var innkapslet i den mest moderne rustning eller bar med seg tunge treskjold for å parere effekten av det farlige engelske pilregnet.

For det andre hadde han valgt en sterk posisjon for å møte et frontalangrep fra Surrey. Rett over elven River Tall ved Ford Castle lå den nordøstlige fjellrekken Cheviot Hills. Den høyeste av disse toppene var Flodden Hill, i de dager en treløst område som strakte seg over 150 meter over havet. Fra Flodden falt terrenget mot nordvest før det igjen hevet seg mot Branxton Hill. Mot vest var ankomsten dekket av Moneylaws Hill. Hele posisjonen minnet en stor uregelmessig hesteskoform med en åpen ende østover mot fjellrekken. Det var her, i en stor naturlig festning at kong Jakob hadde plassert sin hær. Slaget ved Bannockburn hadde vist hvor viktig det var å velge en god posisjon ved slag, men posisjonen ved Flodden var, om noe, for sterk: et hvert forsøk på et direkte angrep ville ha vært militært selvmord. Skottens konge var ingen Robert Bruce, og jarlen av Surrey var ingen kong Edvard II.

Ved kanten av Flodden[rediger | rediger kilde]

Den 6. september rykket den engelske hæren inn i dalen ved River Till og fra her hadde de et godt utsyn over skottene noen kilometer mot vest. Surrey så at skottenes sterke posisjon var åpenbar. En redegjørelse, Trewe Encountre, skrevet kort tid etter slaget noterte ned hva han så:

The Kyng of Scottes did lye with his army in the egge of Cheviotte and was enclosed in thre parties, with three great mountaynes soe that ther was noe passage nor entre unto hym but oon waye where was laied marvelous and great ordenance of gonnes.
Skottenes konge lå med sin hær ved kanten av Cheviotte og var dekket på tre sider med tre høye fjell slik at det var ingen passasje eller adgang til ham unntatt en veg hvor det lå en storslått og stor formasjon av kanoner.

For andre gang sendte Surrey sin budbringer og klagde på at kong Jakob hadde tatt en posisjon «mer lik en festning» og inviterte ham til kjempe et slag på en jevn og flat mark ved Milfield i nærheten. Naturlig nok avslo Jakob tilbudet. På dette tidspunktet var det klart at Jakob ønsket et slag, men på egne betingelser: jarlen av Surrey måtte komme til ham. Han ønsket ikke selv å gå mot Surrey. Ironisk nok, av det som er kjent fra det historiske slaget, hadde resultatet kanskje vært annerledes om han hadde tatt i mot tilbudet og latt spydmennene sine dra fordel av å kjempe på et jevnt underlag.

Surrey måtte ta et rent valg. Mens han løp tom for forsyninger måtte han enten oppgi posisjonen eller ta risikoen med å omgå skottene ved å marsjere mot nord og vest og ta en ny posisjon på tvers av Jakobs kommunikasjonslinjer. Det ville tvinge skottenes konge ut av hans nåværende posisjon gjennom en hastig marsj bakover mot grensen. Det faktum at Jakob ikke oppga Flodden eller gjorde det da det var altfor sent, ga England en av de mest knusende seire over Skottland gjennom hele deres konfliktfylte historie.

Surrey begynte marsjen om kvelden den 8. september. I løpet av den påfølgende morgen hadde hans hær krysset elven på flere steder. Den ledende delen av hæren, divisjonen til hans egne sønner Edmund Howard og Thomas Howard og det meste av artilleriet, krysset ved Twizel Bridge, mens de øvrige, bestående av troppene til Surrey selv, Dacre og Edward Stanley, ved Milford Ford i nærheten. Deretter marsjerte de sørover mot Branxton Hill.

Branxton[rediger | rediger kilde]

Det er uklart om kong Jakob visste eller ikke at han ble omgått inntil utpå ettermiddagen. Sikten var dårlig og været fortsatte å være vått og med harde vindkast. Den eneste forsvarsposisjonen var nå ved Branxton, den nordlige veggen av festningsleiren, og den skotske hæren begynte sin langsomme omgruppering. Straks det var gjort arrangerte Jakob sin frontlinje i fire divisjoner. Den venstre, under felleskommando av Lord Home og jarlen av Huntley (sistnevnte en av de få skotske adelige som overlevde slaget[1], besto av menn fra grensetraktene og fra det nordøstlige Skottland. Den neste divisjonen var under kommando av jarlene av Errol, Crawford og Montrose. På deres høyre side sto den mest slagkraftige og best utstyrte gruppen av dem alle under kommando av kongen selv. Til høyre for Jakob var høylenderne under kommando av jarlene av Argyll og Lennox. En femte divisjon, kommandert av jarlen av Bothwell, ble holdt tilbake som en reserve tett ved kongen. Det var et område på omtrent 180 meter mellom hver av formasjonen og med artilleriet i mellom.

Surrey gjorde sine disposisjoner for å speile de til fienden. Helt ute på den høyre siden, mot Huntly og Home, var hans yngste sønn Edmund Howard. Deretter kom hans eldste sønn, Thomas Howard. Tett til sistnevnte, mulig noe tilbake, var Dacre og kavaleriet. Denne gruppen var utsett til å utføre en viktig oppgave som en mobil reserve. På deres venstre side sto Surreys egen divisjon. På den motsatte venstre siden var Edward Stanley med menn fra Lancashire og noen fra Cheshire (som ble kommandert av Richard Cholmondeley) var også fortsatt noe bakenfor. Det kongelige artilleriet var stasjonert hos Thomas Howard.

Samtidige og nær samtidige opptegnelser om det følgende slaget, alle skrevet ut fra seierherrens synsvinkel, er for uklare til å bygge opp et presist bilde. Det er ikke alltid mulig å forene det selvmotsigende i opptegnelsene, og mange av dem tenderer å gjengi standardiserte historier. Flodden kan best bli sett på som en serie av mindre slag som sammen danner et større hele. De engelske bueskytterne som var fraværende i den ene delen av slaget, hadde enorm virkning på andre deler av slaget. Artilleriet spilte kanskje en kortvarig rolle, men den var avgjørende. Grensekavaleriet på begge sider hadde ikke gitt opp slaget, som noen har antydet, men ble kun holdt tilbake.

Jarlenes angrep[rediger | rediger kilde]

Klart er det at slaget ved Flodden begynte som en duell mellom artilleristene klokken fire om ettermiddag den 9. september 1513. Mens engelskmennene okkuperte dødt område nedenfor Branxton hadde det skotske artilleriet liten effekt. Det engelske artilleriet med rundt 22 kanoner, kommandert av Sir Nicholas Appelby, var lettere og mye enklere å håndtere. De hadde også større nøyaktighet. Snart ble alle de skotske kanonene tause. Det engelske skuddene ble nå konsentrert oppover i en bue og rammet de skotske divisjonene som sto i silhuett mot himmelen og rammet med morderisk kryssild.

Dette var begynnelsen på slutten for skottene. Kong Jakob ble nå fanget slik den fjerde jarlen av Douglas var blitt i slaget ved Homildon Hill. Kongens menn kunne ikke overleve den engelske beskytningen i lengre tid, men ethvert forsøk på å trekke seg tilbake og utenfor rekkevidde til det engelske artilleri bakenfor Branxton Hill kunne bety at hæren gikk i oppløsning i panikk. Hva kongens hensikter på dette tidspunktet var er ukjente, men han ble nødt til å ta en beslutning da mennene til Huntley og Home på hans venstre side overilt gikk til angrep. I ordene til Trewe Encountre: «our gonnes did so breake and constreyn the Scottische great army, that some part of thaim wer enforsed to come doun towards our army». («våre kanoner brøt og snøret inn den store skotske hæren slik at noen av dem var tvunget til å komme nedover mot vår hær».)

Deler av jordet var brattere enn resten av den skotske posisjonen, og terrenget flatet ut mot der hvor Edmund Howards menn var posisjonert. Med løftede spyd gjorde skottene god framgang mot fienden. Vinden og regnet blåste inn i ansiktene på bueskytterne som kun fikk skutt noen få piler med liten effekt. Mennene til Home og Huntly slo inn i Howards divisjon som gikk i oppløsning i sammenstøtet. Mange ble drept og mange flere flyktet. På dette kritiske tidspunktet hvor de hadde stor fremgang var skottene lite organisert, ble de angrepet av Dacre og hans lette kavaleri. Folkelige sagn vil ha det til at Edmund Howard selv holdt unna flere skotter som aktet å ta ham til fange for løsepenger, og at han ble reddet av noen av Dacres menn under ledelse av «Bastarden Heron». Home og Huntly ble drevet tilbake. I denne delen av området var slaget ved Flodden over.

Kong Jakobs angrep[rediger | rediger kilde]

Da de så den suksessen kampfellene på den venstre siden hadde, begynte de neste to skotske divisjonene på sitt stormangrep nedover bakken ved Branxton hvor Errol og Crawford gikk mot Thomas Howard og kong Jakob mot jarlen av Surrey. Denne delen av marken var derimot adskillig vanskeligere enn de tilsvarende på venstre side. Bakken var bratt, våt og glatt og tvang mange til å ta av seg skoene for å kunne stå støtt. Rekken med spydmenn som avanserte i den formasjonen som tyske landsknechter hadde gjort kjent, var sannsynligvis begynt å miste formasjonen sin allerede før de nådde bunnen av bakken. Fremdriften var tapt da de nådde engelskmennene rundt Piper's Hill og antagelig ble de også truffet av artilleriild. Mens den skotske formasjon var i uorden kunne de engelske soldatene med hellebarder (billmen) trenge gjennom hullene og slå rundt seg med dødelig hakking og stikking. Istedenfor lange spyd sto hver mann igjen med en rundt fem meter lang stokk. De trakk sverdene, men med sverdene hadde de ikke den samme rekkevidden som de morderiske øksene som svingte rundt og halshugde dem. Ikke lenge etter var jarlene Crawford, Errol og Montrose døde og deres divisjon drept og utslettet. Thomas Howard kunne da vende oppmerksomheten sin mot den utsatte flanken til den skotske kongen.

Jarlen av Surreys kamp var spesielt hard. Mot ham sto de beste soldatene i den skotske hæren og til tross for de problemer som de skotske spydmennene hadde i holde formasjonen var han tvunget til gi fra seg mark. Men kong Jakob og hans menn ble etterhvert bremset opp og da begynte hellebardene sitt dødelige verk. Hva som skjedde med Bothwells reserve er noe av et mysterium. Det er kjent at jarlen ble drept på et tidspunkt i slaget og det må derfor antas at han gikk i angrep for å støtte sin konge kort tid etter at slaget begynte.

I mellomtiden lå Stanley betydelig bak Surrey på den engelske venstresiden og kom for seint. Hans ankomst ble ikke sett av høylenderne under Argyll og Lennox som øyensynlig var totalt fokusert på den blodige kampen i sentrum av slaget. Stanley så at Argyll og Lennox var i en sterk posisjon, men han kunne også se at den østlige delen av bakketoppen hvor de sto, rundt 450 meter sør for Mardon, var udekket. Et dykk inn i her ville gjøre det mulig for ham til å komme uoppdaget bak fienden. Hans taktikk var modig, deler av hans styrke ble sendt for å gjøre et frontalt angrep, mens han selv ble igjen på siden og avanserte oppover den bratte bakken. Bakken var like våt og glatt som den var for skottene og som dem fjernet de skoene, noen krøp på hender og knær til de kunne begynne å beskyte fienden bakfra. I fronten begynte høylenderne som var dårligere utrustet, å falle for de engelske bueskytterne. Da pilregnet kom fra uventet hold ble det rett og slett for mye. Argyll og Lennox ble begge drept, og deres opprevne brigade ble spredt mot vest mot den sentrale delen av slagmarken, der det nå lå mange døde og sårede.

Kongens død[rediger | rediger kilde]

Det er ikke helt klart hvordan kong Jakob ble hogget ned. Ettersom han sto i første rekke kan det ha skjedd i begynnelsen av kampen. Home som fortsatt holdt grunnen til venstre, er blitt kritisert for ikke å ha kommet kongen og hans soldater i sentrum til unnsetning. Denne anklagen er ikke rettferdig. Ved å dømme til hvor enkelt det var for Dacre å avansere synes det som om Homes avdeling av spydsoldater allerede var blitt hardt brukket opp. Mange av dem hadde brutt ut av rekkene for å plyndre de døde. Å reorganisere dem og deretter vende i formasjon mot sentrum ville ha vært vanskelig og å utsette flanken mot Dacre ville ha vært selvmorderisk. Dessuten holdt Home denne delen av marken hvor resten av den knuste skotske hæren kunne flykte eller trekke seg tilbake. Det er takket være ham og Huntly at den skotske ulykken, ille som den var, ikke ble en katastrofe av cannaeiske proporsjoner. Robert Lindsay Pittscotties fortelling (1809) om at han forlot sin konge etter å ha gjort sitt ble satt sammen lenge etter at Home var blitt henrettet for forræderi under regimet til kong Jakob V av Skottland.

For kongen selv hadde hans bedømmelse vært ulykksalig. Han hadde, som i fortiden, gått i kamp uten behørig ledelse og forvaltning av hæren. Han ble utmanøvrert og nedkjempet og med dette som bakgrunn kan man si at hans rent personlige tapperhet ikke telte for noe. Den ofte siterte engelske historikeren Edward Hall (14981547) kan gjentas:

O what a noble and triumphant courage was thys for a kyng to fyghte in a battayall as a meane souldier; but what avayled hys stronf harnes, the puyssance of hys myghte champions with whom he descended the hyll, in whom he so much trusted that wyth his strong people and great number of men, he was able as he thought to have vanquished that day the greatest prince of the world, if he had been there as the erle of Surrey was, or else he thought to do such a hygh enterprise hym selfe in his person, that should surmount the enterprises of all other princes; but how soever it happened God gave the stroke, and he was no more regarded than a poore souldier, for all went one way.
O hvilket edelt og triumferende mot det var for en konge å kjempe i et slag som en enkel soldat; men til hvilken nytte var hans sterke raseri, styrken fra de mektige kjemper som han nedstammer fra, så stolt han med sitt sterke folk og et stort antall menn, han var dyktig da han tenkte å beseire den dagen den mektigste prinsen i verden, om han hadde vært der slik jarlen av Surrey var, ellers tenkte han å gjøre en slik stor bedrift for seg selv ved sin person at bedriften skulle overgå alle andre prinsers; men hvordan det enn skjedde gav Gud slaget og han var ikke høyere ansett enn en dårlig soldat, for alt gikk en veg. Wikipedias oversettelse

Det ble sagt at kong Jakobs angrep brakte ham en spydlengde unna Surrey, skjønt det synes å ligne litt for mye på historien om Rikard III i slaget ved Bosworth Field, lagt til for å vise hvilken fare den eldre Howard var i. Faktisk ble kongens lik først funnet dagen derpå og med en viss besværlighet, avkledd sin rustning og dekket av tallrike sår.

Den svarte fredagen[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Flodden ble avsluttet kort tid etter klokken seks da høstmørket kom. Jarlen av Surrey, fortsatt uviss på utgangen, holdt mennene sine i beredskap, og det var ikke før den påfølgende morgenen at han forsto hvor fullstendig hans seier hadde vært. Foran ham rundt Piper's Hill lå fjellet dødt. Noen skotske ryttere viste seg på Branxton Hill, men ble hurtig drevet avsted, og Surreys menn tok Borthwicks tause kanoner. Det som var igjen av den store skotske hæren halset tilbake over elven Tweed.

Mange ble igjen for å hvile i England for alltid. Kong Jakob ble fulgt i døden av ni jarler og fjorten lorder fra parlamentet og flere høvdinger fra det skotske høylandet. Kongens sønn utenfor ekteskap, Alexander Stewart, erkebiskop av St. Andrews, var også blitt drept sammen med andre prominente geistlige. I alt ble opptil rundt 10 000 menn, en tredjedel eller mer av den skotske hæren drept. Det var få som ble tatt til fange. Engelske sårede, foruten over rundt 1 500 døde, var høyest blant de menn som hadde kjempet sammen med Edmund Howard.

Flodden i historien[rediger | rediger kilde]

Flodden var hovedsakelig en seier for hellebarder over spyd. Som våpen var spyd kun effektivt så lenge som det ble brukt i en formasjon i bevegelse, spesielt i et kavaleriangrep. Det åslendte terrenget i Northumberland, slagets natur, og det glatte underlaget tillot ikke spyd å bli brukt effektivt. Skottene ville ha klart seg bedre om å de hadde holdt seg til seg til sine tradisjonelle schiltron-spyd.

Infanteriet ved Flodden, både skotter og engelskmenn, hadde hovedsakelig kjempet i et mønster som ville ha vært kjent for deres forfedre, og slaget er korrekt blitt beskrevet som det siste store middelalderlagetDe britiske øyer. Dette var også siste gang skotter og engelskmenn møttes som likeverdige i slag. To år senere nedkjempet Frans I av Frankrike sveitsiske spydsoldater i slaget ved Marignano ved å bruke en kombinasjon av kavaleri og kanoner og således åpne for en ny tid i krigshistorien.

Ettervirkning av slaget[rediger | rediger kilde]

Taktisk var dette slaget et av de første på De britiske øyer hvor artilleri spilte en avgjørende rolle. Slaget er blitt betraktet som det siste der langbuen spilte en avgjørende rolle til tross for at engelske langbuer fortsatt ble brukt med hell gjennom hele 1500-tallet mot kongedømmets fiender.

Mange av disse bueskytterne ble rekruttert fra Lancashire og Cheshire. Sir Richard Asseton kom med en gruppe fra Middleton i nærheten av Manchester. I takknemlighet for at han kom trygt fra slaget bygde han om St. Leonard's, den lokale sognekirken. Den har det unike glassmaleriet «Flodden Window» som viser hver av bueskytterne og presten som fulgte dem med navn.

Som belønning for sin seier fikk jarlen av Surrey gjenopprettet sin familietittel som hertug av Norfolk. Den gikk tapt da hans far støttet Rikard III i slaget ved Bosworth Field hvor han også ble drept. Da Surrey ble den andre hertug av Norfolk gikk hans tidligere tittel videre til hans sønn Thomas som senere ble den tredje hertug av Norfolk. Både far og sønn kjempet like mye for å gjenopprette familiens ære og vise sin troskap til den engelske kongen som mot skottene.

Det var ikke en adelsfamilie i Skottland som ikke mistet minst ett medlem ved Flodden. Tonegivende medlemmer av den skotske statsadministrasjon var blitt drept og måtte erstattes av nye menn. Disse og de andre døde ble minnet av sangen og sekkepipemelodien «The Flowers of the Forest»:

We'll hae nae mair lilting, at the yowe-milking,
Women and bairns are dowie and wae.
Sighing and moaning, on ilka green loaning,
The flowers of the forest are all wede away.

Kjente døde[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marquess of Huntly

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primær:

  • Hall, Edward, Chronicle of England, 1809.
  • Pittscottie, Robert Lindsay of, The History and Chronicles of Scotland, 1809.
  • The Trewe Encountre or Batayle Lately Don Between England and Scotland etc. in Proceedings of the Society of Antiquaries of Scotland, vol. 7, 1867-8.
  • Niall Barr, Flodden. (2003) Stroud : Tempus, ISBN 0-7524-2593-5 (en moderne presentasjon av slaget som forklarer hvordan slaget foregikk)

Sekundær:

  • Barr, Niall, Flodden 1513 : the Scottish invasion of Henry VIII's England. (2001) Stroud : Tempus. ISBN 0-7524-1792-4
  • Barret, C. B., Battles and Battlefields in England, 1896.
  • Bingham, C., Flodden and its Aftermath, in The Scottish Nation, ed. G. Menzies, 1972.
  • Elliot, W.F., The Battle of Flodden and the Raids of 1513, 1911.
  • Hodgkin, T., The Battle of Flodden, in Arcaeologia Aeliania, vol. 16, 1894.
  • Kightly, C., Flodden-the Anglo-Scots War of 1513, 1975.
  • Leather, G. F. T., The Battle of Flodden, in History of the Berwickshire Naturalists Club, vol. 25, 1933.
  • Macdougall, N., James IV, 1989.
  • Mackie, J. D., The English Army at Flodden, in Miscellany of the Scottish History Society. vol 8 1951.
  • Mackie, J.D., The Auld Alliance and the Battle of Flodden, in Transactions of the Franco-Scottish Society, 1835.
  • Tucker, M. J., The Life of Thomas Howard, Earl of Surrey and Second Duke of Norfolk, 143-1524, 1964.
  • White, R. H. , The Battle of Flodden, in Archaeologia Aeliania. vol. 3, 1859.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]