Slaget ved Bosworth Field

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Bosworth Field
Konflikt: Rosekrigene
Slaget ved Bosworth Field
Dato 22. august 1485
Sted Ved White Moors i Leicestershire
Resultat
Avgjørende seier for lancastrianerne
Parter
Huset York Huset Lancaster
Kommandanter
Rikard III Henry Tudor (nominelt)
John de Vere (reellt)
Styrker
8000 5000
Tap
Ukjent Ukjent

Koordinater: 52°35′28″N 1°24′37″V

Slaget gjengitt av Philip James de Loutherbourg på et maleri fra 1804

Slaget ved Bosworth Field ble utkjempet ved White Moor i Leicestershire den 22. august 1485. Det var det siste store slag under rosekrigene. Slaget endte i nederlag for Rikard III og Huset York, og åpnet for kroningen av Henry Tudor som Henrik VII.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henry Tudor hadde stått bak et mislykket opprør i 1483, hvor hans skip ble rammet av storm og måtte vende tilbake til Bretagne, mens hans allierte Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham led nederlag i England.

7. august 1485 steg han i land i Pembrokeshire i Wales med en liten styrke som for det meste bestod av franske leiesoldater. Han hadde ikke den nødvendige militære erfaring, men fikk støtte fra sin onkel Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford og John de Vere, 13. jarl av Oxford, som begge var dyktige og erfarne kommandanter. Henry samlet mye støtte i Wales, som til da hadde vært et støttepunkt for Huset York. En viktig faktor var at han nedstammet i direkte linje fra Rhys ap Gruffydd, en av de siste store walisiske fyrstene. Da han kom til Midlands hadde han med seg omkring 5000 mann. Kongen hadde omkring 8000 i sin hær.

Slagmarken[rediger | rediger kilde]

Slagmarken, som er åpen for publikum, ligger nær Sutton Cheney og Market Bosworth i Leicestershire. Nøyaktig hvor i landskapet slaget sto er noe uklart, og en del mener at det sto noe nærmere Dadlington og Stoke Golding enn det den offisielle merkingen antyder. De aller fleste er enige om at Rikard III hadde sin leir natten før slaget på Ambion Hill. En mindre gruppe historikere mener slaget sto ved Merevale rett ved Atherstone i Warwickshire. Dette er basert på at kongen etter slaget gav kompensasjon til landsbyen Atherstone, men det er sannsynlig at dette dreier seg om kompensasjon for innkvartering eller forsyninger.

Slaget[rediger | rediger kilde]

En av de viktigste faktorer i slagets utvikling var handlemåten til brødrene William og Thomas Stanley. Sistnevnte var Henry Tudors stefar. Rikard III hadde god grunn til å mistro dem, men han var avhengig av deres lojalitet, og de hadde viktige posisjoner i lancastrianernes hær.

Da slaget begynte sto Stanleybrødrene sammen med Henry Percy, 4. jarl av Northumberland et stykke fra de to hovedstyrkene. Rikard III hadde tatt gisler for å sikre at om Stanleybrødrene ikke kjempet for ham, ville de i det minste forholde seg nøytrale. Slaget varte omkring to timer og begynte godt for kongen. Men det hele snudde da Stanleybrødrene etterhvert kastet seg inn på Henry Tudors side.

Rikard hadde nådd Ambion Hill først og hadde godt uthvilte tropper. Henry Tudors soldater hadde problemer med å stille opp i det noe ulendte terrenget nedenfor høyden. På det tidspunktet kunne Rikard ha angrepet og ville sannsynligvis ha slaktet ned de uorganiserte lancastrianerne. Av en eller annen grunn gikk han glipp av denne sjansen. Da Henry var klar brukte han kanoner og langbuer for å tvinge Rikard ned fra høyden. Kongen startet sitt angrep og tilkalte Northumberland, som kommanderte hans høyre flanke, for å få uthvilte styrker inn i midten. Men Northumberland nektet å etterfølge ordre. Han ble tatt til fange senere, men ble snart løslatt og fikk bekreftet alle sine titler av den nye kongen.

John Howard, 1. hertug av Norfolk var Rikards kommandant i felt, og da han falt forsøkte Rikard seg på et dristig angrep mot Henry Tudor, som hadde holdt seg i bakgrunnen. Rikard drepte Henrys standardbærer, William Brandon. Men mens kongen var i nærheten av Henry begynte Thomas Stanley å flytte sine styrker, og omringet Rikard og hans nærmeste menn.

Kongen ble hugget ned og ble den andre og siste engelske kongen som falt i slag. Det har hersket usikkerhet om hvor hans levninger har vært begravet. Den døde kongen skal ha blitt traktet til et kloster i Leicester, hvor han skal ha blitt begravet i klosterets kirke. Kirken og klosteret ble imidlertid revet av Henrik VIII under oppløsningen av Englands klostre på 1530-tallet, og det har siden versert flere rykter om hvor Richard IIIs levninger var. Disse ble i 2013 funnet under en parkeringsplass i Leicester hvor kirken tidligere lå.[1] Funnet bekrefter at Richard III var lav av vekst og hadde en unormal krumming av ryggen. Skadene på hodeskallen bekrefter at teorien om hvordan han ble drept i slaget ved Bosworth i 1485.[1]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Henry Tudor ble kronet som Henrik VII. Hans første formelle handling som monark var å erklære seg selv som konge fra dagen før slaget, slik at alle som kjempet mot ham teknisk sett var skyldige i høyforræderi. Dette ble bekreftet av parlamentet, som også anerkjente kroningen til tross for at Henrik ikke hadde arverett, men hadde tatt tronen gjennom erobring.

Jarlen av Northumberland ble drept av en mobb i Yorkshire noen år senere, under en protest mot høye skatter for å finansiere forsvaret av Bretagne. En av grunnene til at mobben var såpass hissig mot nettopp Northumberland var hans rolle i Rikard IIIs fall, ettersom kongen hadde vært populær i Yorkshire.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Har funnet levninger av kong Richard III» Aftenposten 4. februar 2013, besøkt 4. februar 2013