Sigismund Thalberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Sigismond Thalberg)
Gå til: navigasjon, søk
Sigismund Thalberg i 1841,
litografi av Josef Kriehuber.

Sigismund Thalberg (født 7. januar 1812 i Pâquis ved Genève; død 27. april 1871 i Posillipo ved Napoli) var en østerriksk komponist fra romantikken, og ved siden av Franz Liszt en av sin tids mest beundrede pianovirtuoser.

Liv[rediger | rediger kilde]

Ifølge Sigismund Thalbergs dåpspapirer var han sønn av Joseph Thalberg og Fortunée Stein – begge navnene er sannsynligvis fiktive. I virkeligheten var han født utenfor ekteskap; morens navn var Julia Bydeskuty von Ipp, senere baronesse Julia Wetzlar,[1] og i samtiden var man overbevist om at faren enten var fyrst Franz Joseph von Dietrichstein eller hans yngre bror grev Moritz.[2]

Man vet lite om Thalbergs barndom, men moren hentet ham til Wien da han var i tiårsalderen. Carl Czerny og Johann Nepomuk Hummel blir ofte nevnt som hans klaverlærere, men siden Czerny ikke nevner Thalberg i sine Lebenserinnerungen, og Thalberg selv dementerte at han var Hummel eller Czernys elev[3] regnes dette som tvilsomt. Thalbergs mor, baronesse Wetzlar, var kjent som en glimrende amatørpianist, så han kan ha fått klaverundervisning av henne. Senere fikk han komposisjonsundervisning av Simon Sechter.

Thalberg debuterte tidlig som pianist i Wien med å spille verker fra det klassiske repertoaret, som konserter av Ludwig van Beethoven og av Hummel, men også egne komposisjoner. I 1828 publiserte han sitt op.1, Melanges sur des themes d'Euryanthe, en fantasi over en melodi av Carl Maria von Weber.

Sigismund Thalberg i 1836,
litografi av C. Lange

Våren 1830 konserterte Thalberg for første gang i Berlin, og 14. mai 1830 holdt han konsert i Leipzig der han ble kjent med kretsen rundt Friedrich Wieck, Robert Schumanns klaverlærer. Wiecks datter Clara spilte sammen med Thalberg, og i hennes dagbok beskrives spillet hans som «svært drevent, men ikke virkningsfullt nok».[4][5] Drøyt ti år senere var hun forbeholdsløst begeistret for Thalbergs klaverspill. I et dagboknotat fra begynnelsen av februar 1841 står det:

«På mandag kom Thalberg på besøk, og spilte vidunderlig vakkert på mitt pianoforte. En mer fullendt teknikk finnes ikke, og klavereffektene hans må begeistre kjennere. Han spilte ikke en eneste tone feil, løpene hans kan sammenlignes med perlerader, oktavene hans er de vakreste jeg noensinne har hørt.»[6][7]

Fra midten av 1830-tallet reiste Thalberg på en mengde konsertturnéer og høstet en ubrutt rekke triumfer. I 1855 ga han en serie konserter i Brasil og besøkte USA året etter. Han fikk en enestående posisjon som pianist og overstrålte i perioder Franz Liszt. Våren 1843 giftet han seg med Zecchina Lablache, den berømte basssangeren Luigi Lablaches eldste datter. 16. april 1858 fikk de datteren Zaré, som ble operasangerinne.[8]

Thalberg ble en vestående mann av turnévirksomheten og kjøpte i 1858 en villa ved Napoli hvor familien slo seg ned. Etter fire tilbaketrukne år begynte det å krible i fingrene igjen, og våren 1862 konserterte han i Paris og London med samme suksess som før. Etter en siste konsertreise i Brasil i 1863 tok han endelig avskjed med musikklivet. Han sluttet å komponere omtrent på samme tid. De siste årene av sitt liv egnet han seg til vindyrking og fikk en pris for sin vin under en utstilling i Paris i 1867.

Sigismund Thalberg døde ved Napoli i 1871, 58 år gammel.

Musikk og betydning[rediger | rediger kilde]

Thalberg publiserte 83 verk med opusnummer, samt en del uten opus, bl.a. en pianoskole. Selv om han hovedsakelig skrev for piano, komponerte han også operaene Florinda og Cristina di Svezia som ble oppført i henholdsvis 1851 og 1855 – begge fikk dårlig mottakelse. Ellers er hans viktigste verker en konsert, konsertetyder, flere kapriser og nokturner, en scherzo, en ballade og en sonate. Mange av hans komposisjoner er fantasier over temaer fra operaer. Selv om de ikke regnes som direkte dårlige komposisjoner, er de først og fremst ment å vise pianistens virtuositet.

Sigismund Thalberg var en av de mest berømte pianokomponistene på 1800-tallet og stilen hans dominerte det europeiske pianospillet på 1830- og 1840-tallet.[9] Han fikk nesten bare strålende kritikker, og alt han gjorde kom straks på moten og ble imitert av andre.[10]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dette ble avslørt av L. R. von Kohlenegg (Poly Henrion) i et bidrag til tidsskriftet Zeitschrift Ueber Land und Meer (1881) og av Constant von Wurzbach i det åttende bindet av hans Biographisches Lexikon des Kaiserthums Österreich (1882). Begge forfatterne forsvarer sin indiskresjon med at hun selv aldri gjorde noen hemmelighet av å være moren.
  2. ^ I et brev til Marie d'Agoult fra 14. april 1838 skrev Liszt, som traff begge brødrene i april 1838, at det var fyrst Franz Joseph som var Thalbergs far. For øvrig framgår det av Gothaischen genealogischen Adelskalender at en av fyrstens mange titler var Freiherrn von Thalberg, og dermed i en viss forstand het Joseph Thalberg slik det står i dåpspapirene.
  3. ^ I en samtale med musikkbiografen François-Joseph Fétis
  4. ^ «sehr fertig, jedoch nicht effektvoll genug»
  5. ^ Jugendtagebücher, s.56.
  6. ^ «Montags besuchte uns Thalberg, und spielte zum Entzücken schön auf meinem Pianoforte. Eine vollendetere Mechanik giebt es nicht, und seine Claviereffekte müssen oft die Kenner hinreißen. Ihm mißglückt kein Ton, seine Läufe kann man mit Perlenreihen vergleichen, seine Octaven sind die schönsten, die ich je gehört.»
  7. ^ Schumann: Tagebücher, bind II, s.146.
  8. ^ Zaré debuterte med stort bifall som Zerlina i Mozarts opera Don GiovanniRoyal Italian Opera i London den 10. april 1875.
  9. ^ Se Suttoni: Piano and Opera, s.207.
  10. ^ Se Hanslick: Geschichte des Konzertwesens in Wien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Belance-Zank, Isabelle: The „Three-Hand“ Texture: Origins and Use, i: Journal of the American Liszt-Society 38, 1995, s.99-121.
  • Dunkl, Johann Nepomuk: Aus den Erinnerungen eines Musikers, Wien 1876.
  • Hanslick, Eduard: Geschichte des Konzertwesens in Wien, 2 bind, Wien 1869/70.
  • Schumann, Clara und Robert: Briefwechsel, Kritische Gesamtausgabe, red Eva Weissweiler, bind I, 1832-1838, bind II, 1839, Basel Frankfurt a. M. 1984, 1987.
  • Schumann, Robert: Tagebücher, bind I, red Georg Eismann, bind II, red Gerd Nauhaus, Leipzig 1971, 1987.
  • Suttoni, Charles: Piano and opera, A Study of the Piano Fantasias Written on Opera Themes in the Romantic Era, New York 1973, Diss.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sigismund Thalberg – bilder, video eller lyd