Sekterismen i Glasgow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra en Old Firm-kamp på Celtic Park, med Celtic-supportere til venstre med den irske trikoloren, og Rangers-tilhengerne til høyre bruker Union Jack

Sekterismen i Glasgow opptrer som den religiøse og politiske sekteriske rivaliseringen mellom katolikker og protestanter i Skottlands største by Glasgow.

Denne sekterismen får sin mest tydelige manifestasjon og blir forsterket av den skarpe rivaliseringen mellom byens to fotballag Celtic FC og Rangers FC, de to Old Firm-klubbene,[1] men stikker dypere på den politiske og sosiale arenaen. Sekterismen kommer også til uttrykk gjennom minnemarsjer og parader, og på det individuelle plan gjennom nedsettende kallenavn, opplevelse av forbigåelse i arbeidslivet, sosial ekskludering og truende situasjoner på offentlige steder.

En undersøkelse om folks egen opplevelse av sekterismen fra 2003, bestilt av Glasgow City Council, viser at byens befolkning opplever at sekterismen fortsatt er tilstedeværende på en rekke av samfunnslivets arenaer, men er noe delt med hensyn til sammenhengen mellom fotball og sekterisme, og at de sporadiske tilfellene av vold ved Old Firm-kamper er vel så mye knyttet til alkohol og ordinær hooliganisme.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den skotske reformasjonen ble innledet i 1560 og ledet av kalvinisten John Knox, og i løpet av 1600-tallet og 1700-tallet opprettholdt den skotske kirken sin teologi og holdt tett kontroll over befolkningens moral. Katolisismen i Skottland overlevde reformasjonen, spesielt på avsidesliggende øyer som Uist og Barra til tross for den harde undertrykkelsen fra 1500-tallet og fram til slutten av 1700-tallet. Rundt 16 % av landets totale befolkning er i dag katolsk[2] med en viss konsentrasjon i Glasgow-området.

Siden Hungersnøden i Irland 1845–1849 og fortsatt fram til våre dager har det vært en stor innvandring fra Irland og irske katolikker (særlig fra grevskapet Donegal i Ulster) til det vestlige Skottland og City of Glasgow regionen og Lanarkshire. Også fra Det skotske høylandet har det vært en stor forflytning til byen, blant annet som følge av ryddingen av Det skotske høylandet. Både irene og innflytterne fra Høylandet førte til en eksplosiv vekst av den katolske andelen av Glasgows befolkning.[3][4]

Møtet mellom de irske innvandrerne og den skotske lokalbefolkningen var en kulturkollisjon både religiøst, politisk, adferdsmessig og statusmessig, og de irske innvandrerne ble møtte med stor skepsis og til dels fiendtlighet som ga seg utslag i en kulturell apartheid.[5]

Tidlig på 1900-tallet slo også mange litauiske flyktninger seg ned i Glasgow og på sitt høydepunkt på 1950-tallet var det litauiske miljøet på rundt 10 000 i Glasgow-området og har siden blitt assimilert inn i byens katolske miljø.[6] Også mange fra Italia bosatte seg i Glasgow på denne tiden, fra provinser som Frosinone mellom Roma og Napoli og Lucca i det nordvestlige Toscana, og mange av dem arbeidet som iskremselgere.[7]

Slik har den religiøse delingen av byen mellom protestanter og katolikker blitt stor, samtidig som sekterismen på grunn av den irske innvandringen har sine historiske røtter i Irland den den stadige spenningen i Nord Irland gjør at denne inndelingen har fortsatt aktualitet.[8]

Opplevelse av sekterisme[rediger | rediger kilde]

Sekterismen blir av befolkningen opplevd å være i hovedsak likelig fordelt mellom protestanter og katolikker.[9] Befolkningen opplever denne som utbredt og for å et pågående og til dels økende problem.[10] Dette er en oppfatning, uavhengig av alder, kjønn eller religiøs tilknytning. Sekterismen blir opplevd som et skille og avstand mellom mennesker, basert på fordommer og diskriminering.[8] Den kommer i dagliglivet særlig til uttrykk gjennom vitser om den andre gruppen og bruk av sekteriske uttrykkformer, noe som framstår som svært vanlig.[10] Videre frykter en stor del av befolkningen at sekterismen kommer til uttrykk gjennom sekterisk vold, trusler og trakassering,[10] samtidig som svært få hevder å selv ha blitt utsatt for dette.[11] En ganske stor del av befolkningen frykter videre at en kan få vanskeligheter i arbeidslivet, ulik behandling av politi og offentlige myndigheter som følge av religion.[12]

Sekterismen får også utslag på det individuelle plan, hvor det ofte synes å være viktig å få fastslått en persons religiøse tilknytning.[13] Dette kan komme til uttrykk gjennom tilsynelatende uskyldige spørsmål som hvilken skole en gikk på og hvilket fotballag en støtter. Skole kan være en viktig indikator, da mange katolske barn går på egne, katolske skoler, noe som av mange blir oppfattet som å fremme sekterismen, ikke på grunn av at disse i seg selv er sekteriske, men fordi disse barna ikke så lett får venner blant protestantiske barn.[14] Videre er det registeret en viss skepsis til ekteskap på tvers av de religiøse skillene,[15] men denne skepsisen er langt større innen byens befolkning som bekjenner seg til andre religioner enn kristendommen.[16]

Særlig bruk av nedsettende kallenavn er vanlig og til en viss grad sosialt akseptert. Nedsettende kallenavn på katolikker, som Paddy (=Patrick) og Fenian, samt Proddy (=protestant) og Hun (henvisning til hunere) på protestanter er langt mer akseptert enn kallenavn som nigger og Paki (=pakistaner), selv om motstanden mot de mest belastende kallenavnene som Fenian og Hun er noe større.[17] Disse blir hovedsakelig benyttet når Celtic-supportere og Rangers-supportere omtaler hverandre, men kan også ble benyttet ellers i dagliglivet.[17]

Det synes som om det er en avstand mellom folks opplevelse av tilstedeværelsen av sekterisme, og egne erfaringer av denne. Det store flertallet mener at den ikke berører dem direkte, men at de allikevel mener at den eksisterer, til tross for at den ikke berører dem personlig.[18]

Sekterisme i det offentlige rom[rediger | rediger kilde]

Sekteriske demonstrasjoner og marsjer[rediger | rediger kilde]

En katolsk antirasistisk marsj 25. mai 2006

Medlemmer av Oransjeordenen i Glasgow gjennomfører årlig en rekke marsjer, hvor den viktigste er 12. juli som er en parade gjennom byen til minne om slaget ved Boyne denne dagen i 1690 da Vilhelm III av England beseiret den katolske Jakob II av England. I paraden spilles det på fløyter og trommer og det synges sanger til minne om seieren. Irsk republikanere har tilsvarende marsjer til minne om viktige datoer i den irske republikanske historien, slik som Det irske opprøret i 1798, James Connolly som ble henrettet under Påskeopprøret og sultestreiken i 1981. De to viktigste irske organisasjonene i Glasgow er Cairde na hÉireann («Irlands venner») og West Of Scotland Band Alliance, som begge hevder at de representerer det irske samfunnet i Glasgow.

Disse marsjene oppleves som svært provoserende av den andre parten, og er ofte en kilde til spenninger, hvor begge parter anklager den andre for å støtte paramilitære grupper i Nord-Irland, henholdsvis IRA eller Ulster Defence Association.[19] I følge en undersøkelse fra 2005, er rundt 85 % av de 338 registrerte marsjene i 2003 organisert av organisasjoner i tilknytning til Oransjeordenen.[20] En rapport om paradene i Glasgow av Strathclyde Police av oktober 2009 satte søkelyset på det økende antallet av vold i forbindelse med disse marsjene, også vold rettet mot politiet. Det var også en økning av våpenbesittelse, ødeleggelser, brudd på den offentlige ro og orden og drikking på offentlig sted.[21]

Et forslag om å forby slike marsjer er problematisk utfra demokratiske aspekter, men et forbud har noe større støtte blant katolikker enn blant protestanter.[22]

I desember 2010 vedtok Glasgow City Council å begrense marsjene i byen sentrum arrangert av Oransjeordenen for å unngå de problemer slike stadige parader gjennom gatene medfører. Oransjeordenen protesterte og kalte vedtaket «diskriminerende og ulovlig».[23] I det foregående året hadde det vært 373 slike marsjer i byen, hvorav 72 i byens sentrum.[23] 64 % av alle marsjene i byen ble organisert av organisasjoner tilknyttet Oransjeorden.[23]

Sekterisme i fotball[rediger | rediger kilde]

Byens fotballrivalisering skaper en møteplass hvor det også gis uttrykk for sekteriske holdninger, blant annet gjennom sanger, flaggbruk og lagenes egne klubbfarger oppleves å skape referanser til sekterismen.[24] Videre oppleves det at også myndighetene har et ansvar for denne situasjonen, da det gis salgstillatelse til gateselgere utenfor Ibrox Stadium og Celtic Park på kampdager hvor det selges sekterisk materiale, fra henholdsvis UVF og IRA.[25]

De religiøse forskjellene mellom klubbene er fortsatt distinkte. 74% av Celtic-supporterne anser seg selv for å være katolikker, mens bare 4% ser på seg selv som protestanter.[26] Tilsvarende tall for Rangers-supportere er 5% katolikker og 65% protestanter.[26] På Rangers' Ibrox Stadium har det britiske flagget Union Flag en framtredende plass, mens på Celtic Park dominerer den irske trikoloren. Dette er en synliggjøring av hvordan sekterismen i byen er knyttet til Konflikten i Nord-Irland.[27]

I 2011 mottok sentrale personer i Celtic, herunder trener Neil Lennon og spillerne Paddy McCourt og Niall McGinn, samt blant Celtic-supporterne eksplosiver og kuler i posten. Lederen av det skotske konservative partiet, Annabel Goldie kalte kulene sendt til Lennon og de to spillerne som «rasistiske og sekteriske».[28][29] John Kelly ved University of Edinburgh hevdet på denne bakgrunn at «de siste tiders hendelser har begravet myten om at fordommer mot irer og katolikker ikke lenger eksisterer».[30]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Sectarianism in Glasgow» (PDF). Glasgow City Council, side 10-12. 2003. Besøkt 25. august 2012. 
  2. ^ Scottish Executive (17. mai 2006). «Analysis of Religion in the 2001 census». Folketellingen i Storbritannia 2001. Skottlands parlament. Besøkt 25. august 2012. 
  3. ^ «Industrial Revolution: 1770s to 1830s». Theglasgowstory.com. Besøkt 25. august 2012. 
  4. ^ «Irish Immigrants and Scottish Society in the Nineteenth and Twentieth Centuries». Brad.ac.uk. Besøkt 25. august 2012. 
  5. ^ Campbell, Tom og Woods, Pat: The Glory & the Dream, ss 15-16, Grafton Books, Collins Publishing, Lomdon 1987, ISBN 0-586-20005-3
  6. ^ The Guardian (23. januar 2006). «Lithuanians in Glasgow». London. Besøkt 25. august 2012. 
  7. ^ Gray, Alastair; Moffat, William (1989) [1985]. «Departures and Arrivals». A History of Scotland (Rev ed. edition utg.). Oxford: Oxford University Press. s. 39. ISBN 978-0-19-917063-0. Besøkt 25. august 2012. 
  8. ^ a b Secterianism in Glasgow, side 5
  9. ^ Secterianism in Glasgow, side 6
  10. ^ a b c Secterianism in Glasgow, side 7
  11. ^ Secterianism in Glasgow, side 29
  12. ^ Secterianism in Glasgow, side 8
  13. ^ Secterianism in Glasgow, side 13-14
  14. ^ Secterianism in Glasgow, side 12-13
  15. ^ Secterianism in Glasgow, side 37-38
  16. ^ Secterianism in Glasgow, side 22-25
  17. ^ a b Secterianism in Glasgow, side 16-19
  18. ^ Secterianism in Glasgow, side 38-39
  19. ^ «Marches may be banned in Glasgow». BBC News. 23. februar 2005. Besøkt 25. august 2012. 
  20. ^ «Review of Marches and Parades in Scotland». Scottish Executive. 2005. Besøkt 25. august 2012. 
  21. ^ «Police chief: 'too many' marches». BBC News. 1. oktober 2009. Besøkt 25. august 2012. 
  22. ^ Secterianism in Glasgow, side 44
  23. ^ a b c «Orange parades to be limited in Glasgow city centre» BBC News, 10. desember 2010, besøky 18. september 2012.
  24. ^ Sectarianism in Glasgow, side 42
  25. ^ Sectarianism in Glasgow, side 46-47
  26. ^ a b Sectarianism in Glasgow, side 10
  27. ^ Sectarianism in Glasgow, side 11
  28. ^ «Neil Lennon bomb police probe fifth suspect package». BBC News. 26. april 2011. 
  29. ^ «Annabel Goldie shows racism the red card». Scottish Conservatives. 2011. Besøkt 25. august 2012. «Leader of the Scottish Conservative Party Annabel Goldie MSP described bullets sent to Neil Lennon and a number of Celtic players as “racism and sectarianism”.» 
  30. ^ «John Kelly: Scotland's Shame is alive and kicking» The Scotsman, 11. mai 2011, besøkt 25. august 2012

Videre lesning[rediger | rediger kilde]