Ulster Volunteer Force

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se Ulster Volunteer Force (1912) for den tidligere organisasjonen med samme navn.
Ulster Volunteer Force
Stiftetmai 1966
LandStorbritannia
IdeologiLojalisme

Ulster Volunteer Force (UVF) er en nordirsk lojalistisk paramilitær organisasjon. Den er regnet som en illegal terrororganisasjon i Storbritannia og USA.

Den har samme navn som Ulster Volunteer Force som ble opprettet i 1912 for å kjempe mot home rule, men det er ingen direkte tilknytning mellom de to organisasjonene. Det nåværende UVF ble opprettet i mai 1966.

Opphav[rediger | rediger kilde]

UVF ble dannet først og fremst for å kjempe mot IRA. Den fikk sterkest tilslutning i det østlige Antrim, Armagh og i Shankillområdet i Belfast. Den 21. mai 1966 kom UVF med sin første offentlige uttalelse, hvor de erklærte krig mot IRA og omtalte seg selv om «tungt bevæpnede protestanter viet til denne saken».[1]

De fulgte opp sin uttalelse med mordet på en katolsk barkeeper i juni samme år. Dette mordet førte til at UVFs første leder, Gusty Spence, ble arrestert og dømt til tyve års fengsel. Krigserklæringen mot IRA kom på et uventet tidspunkt, ettersom republikanerne hadde slitt seg helt ned under den mislykkede Border Campaign som ble avsluttet i 1962, og hadde svært liten aktivitet i årene etter.

UVF utførte også en rekke angrep mot infrastruktur i Nord-Irland i 1969. Det var meningen at skylden for dette skulle legges på IRA, noe som kunne få moderate unionister til å komme mer i opposisjon mot de reformene Terence O'Neills regjering hadde foreslått.

Etterhvert som konflikten i Nord-Irland ble intensivert gjennom opptøyer og voldsbruk begynte UVF å utføre sekteriske mord på tilfeldige sivile katolikker. I sine pressemeldinger sa UVF at mordene var et svar på vold fra den nylig opprettede Den provisoriske IRA (PIRA), resultatet av en splittelse i IRA. Dermed oppstod en ond sirkel av angrep fra PIRA mot nordirske institusjoner, Royal Ulster Constabulary (RUC) og British Army som ble fulgt opp av angrep fra UVF. Begrunnelsen for å drepe tilfeldige katolikker var at det ifølge UVF var disse som var «vertskap» for PIRA.[2]

Enkelte av UVFs angrep ble utført i samarbeid med Ulster Protestant Volunteers, og det var en viss overlapping i medlemsmassene.

1970-årene[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1970-årene økte volden i Nord-Irland, og UVFs angrep krevde stadig flere liv. Et av de verste eksemplene er McGurk's Bar-bomben i New Lodge i Belfast den 4. desember 1971, som krevde femten sivile katolikkers liv. UVF la først skylden for denne bomben på republikanske paramilitære, men tok senere på seg ansvaret[3] En gruppe UVF-medlemmer kjent som Shankillslakterne utførte en serie brutale mord på sivile katolikker, der ofrene ble slått og torturert før de ble drept. En annen undergruppe var ansvarlig for Dublin og Monaghan-bombene den 17. mai 1974, som drepte 33 mennesker.

Mordene fortsatte utover i 1970-årene, blant annet med mordene på tre medlemmer av musikkgruppen Miami Showband den 31. juli 1975, som ble utført ved at falske politimenn stoppet bandets bil på veien. To medlemmer av gruppen overlevde og kunne senere vitne mot gjerningsmennene. Under dette angrepet ble to medlemmer av UVF drept av sin egen bombe da den gikk av for tidlig. Det kom også anklager, som aldri ble bevist, om at Secret Intelligence Service-agenten kaptein Fred Holroyd og offiseren Robert Nairac fra 14 Intelligence Company hadde deltatt i organisering av angrepet. To av de som ble dømt for mordene var også medlemmer av Ulster Defence Regiment (UDR), og det er omfattende mistanker om at UDR-personell var innblandet i en rekke av UVFs aksjoner. UDR var en reservestyrke for British Army, og disse mistankene gjorde styrken enda mer upopulær blant nasjonalister.

Gruppen ble forbudt allerede i juli 1966, men dette forbudet ble hevet i april 1974 i et forsøk på å få UVF med på en demokratisk prosess. I juni samme år ble det opprettet en politisk gren, Volunteer Political Party, som i valget i oktober 1974 fikk 2690 stemmer i det vestlige Belfast, hvilket utgjorde 6%. Men UVF valgte å fortsette med drapene, og ble derfor forbudt igjen den 3. oktober 1975. To dager senere ble 26 antatte medlemmer arrestert. De ble stilt for retten, og ble i mars 1977 dømt til gjennomsnittlig 25 år hver.

1980- og 1990-årene[rediger | rediger kilde]

I 1980-årene ble UVFs kapasitet redusert av en rekke informanter. Den første var Joseph Bennett, en supergrass som i 1983 gav opplysninger som førte til at fjorten ledende medlemmer ble arrestert.

I 1984 forsøkte UVF å drepe den nordirske redaktøren for Sunday World, Jim Campbell.

Den 10. november 1986 ble gruppen Ulster Resistance opprettet av Ian Paisley, Peter Robinson og Ivan Foster. Deres mål var å hindre at den anglo-irske avtale kunne fungere etter intensjonen. Organisasjonen klarte å importere våpen, som ble delt mellom dem selv, UVF og Ulster Defence Association (UDA). Lasten, som bestod av PLO-våpen som var tatt av kristen milits i Libanon og hadde blitt fraktet via Sør-Afrika, bestod av blant annet:

  • 200 VZ58P automatgeværer
  • 90 Browning-pistoler
  • 500 RGD-5-håndgranater
  • 30 000 runder ammunisjon
  • 12 RPG-7 rakettkastere med 150 stridshoder

UVf brukte disse våpnene til å utføre nye sekteriske angrep. Et av de mest kjente er Michael Stones angrep på begravelsen til tre PIRA-medlemmer som hadde blitt drept på Gibraltar; han brukte en Browning-pistol og RGD-5-håndgranater samt en pistol tatt fra RUC. UVF begynte i denne perioden å rette mer av sin voldsbruk mot medlemmer av PIRA og Sinn Féin, men fortsatt var de fleste av ofrene tilfeldige sivile.

Våpenhvile[rediger | rediger kilde]

I 1990 gikk UVF inn i Combined Loyalist Military Command (CLMC), og indikerte at organisasjonen aksepterte å gå inn i en fredsprosess. Dette året ble allikevel svært blodig. Et angrep som spesielt vakte avsky var Loughlinisislandmassakren, der UVF-medlemmer skjøt inn i en pub i Loughinislaind i Down fordi pubgjestene så på en landskamp i fotball der Irland spilte, og derfor kunne antas å være katolikker. Seks ble drept og fem såret.

I oktober 1994 annonserte UVF en våpenhvile.

Utvikling etter 1994[rediger | rediger kilde]

Flere av de mer militante medlemmene av UVF, ledet av Billy Wright (1960), var uenige i våpenhvilen, og brøt i 1996 ut og dannet Loyalist Volunteer Force (LVF). Det oppstod straks en feide mellom UVF og LVF, som førte til flere mord. Sommeren 2000 brøt det også ut en feide mellom UVF og UDA, som resulterte i syv dødsfall.

Raymond McCord, en protestant som opplevde at hans sønn ble slått i hjel av UVF i 1997, anslår at organisasjonen har drept omkring tretti mennesker etter at våpenhvilen ble annonsert. Dette inkluderer mordene under en ny feide med LVF sommeren 2005, hvor UVF drepte fire menn i Belfast. Feiden ble avsluttet i oktober samme år, ettersom LVF da annonserte at organisasjon ble oppløst.

14. september 2005 annonserte Peter Hain, minister for Nord-Irland, at den britiske regjeringen ikke lenger anser UVF for å overholde våpenhvilen. Dette skjedde etter at flere titalls skudd ble avfyrt mot opprørspoliti under alvorlige lojalistiske opptøyer[4]

The Observer rapporterte 12. februar 2006 at UVF planlegger å oppløse seg selv ved utgangen av 2006. Ifølge avisen nekter de å levere inn sine våpen eller gjøre dem ubrukelige under overvåking.[5] Den 2. september samme år rapporterte BBC at UVF muligens revurderer å la den internasjonale kommisjonen som overvåker ødeleggelse av våpen i Nord-Irland slippe til.[6]

Styrke[rediger | rediger kilde]

Det er uklart hvor mange medlemmer UVF har. I begynnelsen av 1970-årene nådde organisasjonen toppen, antagelig med noe over tusen medlemmer. Den første rapporten fra Den uavhengige overvåkingskommisjon i april 2004 anslo at UVF da hadde «noen få hundre» medlemmer «for det meste konsentrert i Belfast og omkringliggende områder».[7]

Arsenalet er begrenset til håndvåpen, men det har blitt utført noen bombeangrep med stjålne eksplosiver.

Tilknyttede organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Dødsfall som følge av UVFs aktivitet[rediger | rediger kilde]

UVF har drept flere mennesker enn noen annen lojalistisk paramilitær organisasjon. Ifølge University of Ulsters Suttondatabase[8] var organisasjonen ansvarlig for 426 drap i årene 1969–2001:

  • 350 sivile, de fleste katolikker eller protestanter som ble feilaktig antatt å være katolikker
  • 8 sivile politiske aktivister, de fleste medlem av Sinn Féin
  • 41 lojalistiske paramilitære, inkludert 29 egne medlemmer
  • 6 personer fra British Army, RUC eller fengselsvesenet
  • 21 republikanske paramilitære

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sarah Nelson, Ulster's Uncertain Defenders: Protestant Political Paramilitary and Community Groups and the Northern Ireland Conflict ppletree Press, Belfast 1984, s. 61
  2. ^ Analysen av konflikten som en serie hevndrap blir avvist av republikanere og nasjonalister. Se http://cain.ulst.ac.uk/issues/violence/docs/sluka00.htm for mer informasjon.
  3. ^ http://cain.ulst.ac.uk/sutton/chron/1971.html
  4. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/northern_ireland/4243652.stm
  5. ^ http://observer.guardian.co.uk/politics/story/0,,1708038,00.html
  6. ^ http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/northern_ireland/5306670.stm
  7. ^ http://www.independentmonitoringcommission.org/publications.cfm?id=15
  8. ^ http://cain.ulst.ac.uk/sutton/crosstabs.html
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ulster_Volunteer_Force&oldid=22398920»