Sultestreiken i Nord-Irland 1981

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et flagg til minne om 25-årsdagen for sultestreiken.

Sultestreiken i Nord-Irland 1981 var kulminasjonen på en fem år lang protest gjennomført av irske republikanske fanger under konflikten i Nord-Irland. Konflikten startet som «pleddprotesten» i 1976, da den britiske regjeringen sluttet å gi paramilitære fanger en særskilt status som krigsfanger eller politiske fanger. Protesten eskalerte i 1978 til det som ble kjent som den skitne protesten, hvor fangene nektet å dusje, og veggene i cellene ble dekt med ekskrementer. I 1980 deltok sju fanger i en første sultestreik, som endte etter 53 dager.[1]

Den andre sultestreiken fant sted i 1981, og var et oppgjør mellom fangene og den britiske statsministeren, Margaret Thatcher. En av de sultestreikende, Bobby Sands, ble valgt inn som parlamentsmedlem mens sultestreiken pågikk, noe som tiltrakk seg medias oppmerksomhet verden over.[2] Sultestreiken ble avblåst etter at ti fanger, Sands inkludert, hadde sultet seg selv til døde. 100 000 mennesker fulgte ham i begravelsen.[1] Sultestreiken førte til en radikalisering av nasjonalistisk politikk, og førte til at Sinn Féin igjen ble et reellt partipolitisk alternativ.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det har vært gjennomført sultestreiker fra irske republikaneres side siden 1917, og 12 menn hadde tidligere dødd under tidlige sultestreiker, blant dem Thomas Ashe, Terence MacSwiney, Seán McCaughey, Michael Gaughan og Frank Stagg.[4] Etter innføringen av interneringsleire 1971, ble Long Kesh, senere kjent som HM Prison Maze, driftet som en leir for krigsfanger. Internerte bodde i sovesaler og disiplinerte seg selv med militærlignende kommandostrukturer, hadde militærøvelser med våpenimitasjoner av tre og avholdte forelesninger om geriljakrigføring og revolusjonær politikk.[5] Dømte fanger ble nektet de samme rettighetene som internerte fanger fram til juli 1972, da Special Category Status, det vil si spesiell status som politisk fange, ble innført som følge av en sultestreik gjennomført av 40 IRA-fanger ledet av den republikanske veteranen Billy McKee. Fanger som kom under Special Category Status ble behandlet i stor grad som krigsfanger, og hadde for eksempel rett til ikke å bære fengselsuniform eller gjøre arbeid i fengselet.[5] I 1976, som en del av kriminaliseringen av paramilitære grupper, sluttet britiske myndigheter å gi Special Category Status til paramilitære fanger i nordirske fengsler. Denne endringen rammet ikke de som allerede var fanger, bare de som ble dømt etter 1. mars 1976.[6] Avslutningen av Special Category Status var en alvorlig trussel mot autoriteten innsatte paramilitære ledere kunne utøve over sine egne, og var dessuten katastrofal med tanke på propagandahensyn.[5]

Den første sultestreiken[rediger | rediger kilde]

Veggmaleri i Belfast

Fanger fra Den provisoriske IRA (PIRA) og Irish National Liberation Army (INLA), hvorav den første var Kieran Nugent, begynte først med den såkalte pleddprotesten (blanket protest). De nektet å bære fengselsuniform, og gikk enten nakne eller med klær laget av pledd fra cellene.[6]

I 1978, etter flere angrep på fanger når de gikk ut av cellene for å tømme dobøtter, ble dette utvidet til den skitne protesten (the dirty protest). Fangene som ikke fikk spesialstatus nektet å vaske seg, og smurte inn veggene i sine celler med ekskrementer.[7] De fremmet også fem konkrete krav, som ble velkjent som «Five Demands»:

  • Retten til ikke å bære fengselsuniform.
  • Retten til å ikke arbeide i fengselet.
  • Retten til å fritt omgås andre fanger, og til å organisere egen utdanning og rekreasjon.
  • Retten til ett besøk, ett brev og en pakke hver uke.
  • Fullstendig gjenopprettelse for den soningstiden som ble trukket fra under protesten.

Denne protesten fikk først ikke så mye oppmerksomhet, og PIRAs ledelse så på den som et sidespor i forhold til den væpnede kampen.[8][9] Den begynte å trekke oppmerksomhet fra omverdenen da Tomas O Fiach, den katolske erkebiskopen av Armagh, besøkte fengselet og fordømte forholdene der.[10] I 1979 stilte Bernadette McAliskey opp til valg til Europaparlamentet med støtte til aksjonistene som sin hovedsak. Hun fikk 5,9% av stemmene, selv om Sinn Féin hadde oppfordret til boikott av valget.[11][12] Kort tid etter dette ble Smash H-Block Campaign lansert, med McAliskey som fremste talsperson. Kampanjen hadde støtte til de fem kravene som sin plattform.

I tiden før sultestreiken begynte var det en rekke mord begått av begge sider i konflikten. PIRA skjøt ned og drepte flere fengselsbetjenter, mens lojalistiske paramilitære skjøt ned og drepte flere aktivister i Smash H-Block Campaign. McAliskey og hennes mann ble begge alvorlig såret i et drapsforsøk.

I oktober 1980 begynte syv fanger i Maze fengsel, også kjent som Long Kesh, en sultestreik. Etter noen uker fulgte tre fanger i Armagh kvinnefengsel, og så flere titalls fanger i Long Kesh som var med en kort tid. Flere lojalistiske fanger begynte også en sultestreik, men fikk liten støtte da de ble anklaget for å være opportunister som ville henge seg på republikanernes aksjon uten å risikere noe særlig selv. Da en av fangene var døden nær gikk den britiske regjeringen med på at fangene kunne bære sine egne klær. I desember 1980 ble sultestreiken avblåst, uten dødsfall.

Den andre sultestreiken[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over de døde i form av et veggmaleri på en pub

Etter noen uker viste det seg at den britiske regjeringen ikke hadde tenkt å gå med på mer enn at fangene kunne gå i sivile klær som de fikk utlevert i fengselet. Aksjonistene følte seg lurt, og 1. mars 1981 begynte den andre sultestreiken. Den første som nektet å ta til seg føde var Bobby Sands, som da var PIRAs kommandant i Long Kesh.[13] Sultestreiken utløste omfattende opptøyer i nasjonalistiske områder i Nord-Irland. Flere fanger sluttet seg til, og aksjonen var organisert slik at de kom til med noen dagers mellomrom. Ettersom antallet dager man kan overleve uten mat er nokså lik for de fleste, kunne man gjennom en slik forskyvning av startdatoen trekke det ut over lengre tid dersom det gikk så langt at aksjonister døde.

Kort tid etter at aksjonen begynte døde parlamentsmedlemmet for Fermanagh & South Tyrone, noe som utløste en høyt profilert valgkamp. Sands ble nominert som Anti H-Block-kandidat, og ble valgt inn i House of Commons den 9. april med 30 492 stemmer mot 29 046 for Ulster Unionist Partys kandidat Harry West.

Tre uker senere døde Sands på fengselssykehuset. Nyheten om hans bortgang utløste opptøyer som varte i flere dager, og mer enn 100 000 mennesker deltok i hans gravferd.

I løpet av sommeren døde ytterligere ni sultestreikende. De døde var:

Navn Org. Hjemby Dødsdato Sultestreikens lengde
Bobby Sands PIRA Belfast (Twinbrook) 5. mai 66 dager
Francis Hughes PIRA Bellaghy 12. mai 59 dager
Raymond McCreesh PIRA Camlough 21. mai 61 dager
Patsy O'Hara INLA Derry 21. mai 61 dager
Joe McDonnell PIRA Belfast (Lenadoon) 8. juli 61 dager
Martin Hurson PIRA Cappagh 13. juli 46 dager
Kevin Lynch INLA Dungiven 1. august 71 dager
Kieran Doherty PIRA Belfast (Andersontown) 2. august 73 dager
Thomas McElwee PIRA Bellaghy 8. august 62 dager
Michael Devine INLA Derry 20. august 60 dager

Flere av aksjonistene stilt opp i valget til Dáil Éireann i juni. Paddy Agnew, som ikke deltok i sultestreiken men var med på andre former for protest, ble valgt inn for Louth, mens Kieran Doherty ble valgt for Cavan-Monaghan. Joe McDonnell tapte såvidt i Sligo-Leitrim. Sinn Féin stilte ikke opp i lokalvalgene i Nord-Irland som foregikk på samme tid, men uavhengige grupper som støttet aksjonistene vant en rekke seter: Irish Independence Party fikk 21 seter, mens en fellesliste for Irish Republican Socialist Party (INLAs politiske gren) og trotskistgruppen People's Democracy fikk fire seter i byrådet i Belfast.

Da Sands døde ble hans sete i parlamentet ledig, og for å hindre at en annen fange vant suppleringsvalget vedtok det britiske parlamentet en hastelov som forbød dem å stille til valg. Suppleringsvalget ble i stedet vunnet av Owen Carron, som hadde jobbet for å få Sands valgt og som stilte opp som fangenes stedfortreder. Han vant med større margin enn Sands hadde gjort.

På sensommeren begynte sultestreiken å falle sammen. Dette skyldes spesielt innsatsen til den radikale katolske presten fader Denis Paul, som oppsøkte aksjonistenes familier og oppfordret dem til å gi tillatelse til intravenøs tilføring av næring når aksjonistene mistet bevisstheten. Den første fangen en slik intervensjon skjedde med var Paddy Quinn, og deretter fulgte flere andre. På grunn av dette avbrøt PIRA og INLA sultestreiken den 3. oktober.

Richard O'Rawe, som var republikanernes PR-ansvarlige i fengselet etter Sands' død, hevdet i sin bok Blanketmen fra 2005 at Gerry Adams hadde bidratt til å forlenge streiken, fordi den tjente Sinn Féins sak og sørget for at Owen Carron vant valget.[14][15] Denne anklagen har blitt imøtegått av flere av deltagerne i sultestreiken og av Brendan McFarlane.[16]

Andre deltagere[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de ti som døde var det tretten andre som nektet å ta til seg føde, men som avsluttet sultestreiken enten på grunn av medisinske grunner eller på grunn av intervensjon fra familien. Flere av dem fikk varige mén i form av fordøyelsesproblemer, synsforstyrrelser og fysiske eller nevrologiske skader.[17]

De tretten var:

Navn Org. Begynte Avsluttet Årsak
Brendan MacLaughlin PIRA 14. mai 26. mai Blødende magesår
Paddy Quinn PIRA 15. juni 31. juli Familien intervenerte etter 47 dager
Laurence McKeown PIRA 29. juni 6. september Familien intervenerte etter 70 dager
Patrick McGeown PIRA 9. juli 20. august Familien intervenerte etter 42 dager
Matt Devlin PIRA 14. juli 4. september Familien intervenerte etter 52 dager
Liam McCloskey INLA 3. august 26. september Avbrøt etter 55 dager da det var klart at familien ville intervenere
Patrick Sheehan PIRA 10. august 3. oktober Sultestreiken avblåst etter 55 dager
Jackie McMullan PIRA 17. august 3. oktober Sultestreiken avblåst etter 48 dager
Bernard Fox PIRA 24. august 24. september Alvorlige helseproblemer etter 32 dager
Hugh Carville PIRA 31. august 3. oktober Sultestreiken avblåst etter 34 dager
John Pickering PIRA 7. september 3. oktober Sultestreiken avblåst etter 27 dager
Gerard Hodgkins PIRA 14. september 3. oktober Sultestreiken avblåst etter 20 dager
James Devine PIRA 21. september 3. oktober Sultestreiken avblåst etter 13 dager

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Sultestreiken førte til økt voldsbruk etter flere nokså rolige år. Det var omfattende opptøyer i Nord-Irland, og flere alvorlige sammenstøt i Republikken Irland, blant annet opptøyer utenfor den britiske ambassaden i Dublin, der mange håpet eller fryktet at det ville gå som etter Bloody Sunday, da ambassaden ble brent ned. Storbritannias håndtering av sultestreiken ble fordømt av en rekke land.

PIRA opplevde et voldsomt oppsving i rekrutteringen. Samtidig hadde hendelsene den virkning at den republikanske bevegelsen begynte å vurdere andre metoder, etter å ha sett suksessen i valg til det britiske parlamentet, Dáil Éireann og lokalråd i Nord-Irland. Dermed var en ny strategi født, «Armalite og stemmeurne». I 1982 viste Sinn Féin seg som et seriøst politisk parti med betydelig styrke, og således åpnet sultestreiken veien for den politiske prosessen som førte frem til Belfastavtalen og en reell fredsprosess i 1998.

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke minnesmerker over aksjonistene, og spesielt Bobby Sands, i Irland. Men også utenfor Irland finner man monumenter:

  • I Hartford i Connecticut reiste befolkningen et monument til Sands og de andre sultestreikende i 1997. Det står i en rundkjøring som fikk navnet Bobby Sands Circle.
  • Iranske aktivister oppkalte en gate i Teheran etter Bobby Sands. Den hadde tidligere navn etter Winston Churchill, og går forbi den britiske ambassaden. Navnet ble stående, og har fått aksept av lokale myndigheter.[18]

I tillegg har det blitt spilt inn en rekke sanger om aksjonen, som Wolfe Tones' «Joe McDonnell» og Black 47s «Bobby Sands, M.P.».

Filmen Some Mother's Son fra 1986 er basert på sultestreiken. Det samme er filmen Hunger fra 2008.

Fotnoter/referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «The Hunger Strike of 1981 - A Chronology of Main Events» CAIN, besøkt 26. mai 2007
  2. ^ David McKittrick, «Remembering Bobby Sands» The Independent Besøkt 5. mai 2006
  3. ^ Peter Taylor, «Provos The IRA & Sinn Féin» (1997), Bloomsbury Publishing ss. 251–252. Isbn 0-7475-3818-2
  4. ^ Mairtin Óg Meehan, «Finely Tempered Steel: Sean McCaughey and the IRA» (2006), Republican Publications s. 78. Isbn 0-05429463-7
  5. ^ a b c David Beresford, «Ten Men Dead» (1987),Atlantic Monthly Press ss. 13-16. Isbn 0-87113-702-X
  6. ^ a b «A Chronology of the Conflict - 1976» CAIN, besøkt 9. april 2007
  7. ^ Provos The IRA & Sinn Féin, s. 220.
  8. ^ Provos The IRA & Sinn Féin, s. 217.
  9. ^ Holland, Jack & McDonald, Henry (1996). INLA Deadly Divisions. Poolbeg, ISBN 1-85371-263-9
  10. ^ «The deaths that gave new life to an IRA legend» The Guardian Besøkt 26. mai 2007.
  11. ^ «The 1979 European elections» CAIN. Besøkt 26. mai 2007.
  12. ^ «A View North Anniversaries recall the rise of Sinn Féin» The Irish Echo. Besøkt 26. mai 2007.
  13. ^ PIRA betraktet seg selv som krigsfanger, og hadde derfor alltid en kommandant i fengselet, slik man ville hatt i en krigsfangeleir
  14. ^ Anklagen er gjengitt i The Guardian 4. mars 2006
  15. ^ For detaljer se også intervju med Richard O'Rawe i Blanket 16. mai 2006
  16. ^ Se Brendan McFarlane's intervju i Irish News 12. mars 2006
  17. ^ http://www.telegraph.co.uk/news/main.jhtml?xml=/news/2006/10/07/ngallant107.xml
  18. ^ http://www.phoblacht.net/bobbysandsstreet.html