John Wilmot, 2. jarl av Rochester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Wilmot, 2. jarl av Rochester

John Wilmot, 2. jarl av Rochester (1. april 164726. juli 1680), tiltalt som vicomte Wilmot mellom 1652 og 1658, var en engelsk poet og libertiner, venn av kong Karl II av England, og forfatter av en del satirisk og lidderlig poesi. Han var en yndling ved hoffet under restaurasjonen og en beskytter av kunstartene. Han giftet seg med arving, Elizabeth Malet, som han hadde fire barn med, men samtidig underholdt han seg med mange elskerinner, blant annet den kjente skuespilleren Elizabeth Barry.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Rochester, den første jarlen.
Rochester var en personlig venn av kong Karl II, men hans utsvende liv ble snart et problem for kongen som måtte forvise ham fra hoffet.

John Wilmot ble født i Ditchley i Oxfordshire. Hans far, Henry, vicomte Wilmot, en hardtdrikkende rojalist fra anglo-irsk bakgrunn, hadde blitt kreert jarl av Rochester i 1652 for sin militære fortjenester for Karl II i løpet av hans landflyktighet i løpet av Det engelske samveldet under Oliver Cromwell. Hans mor, Anne St. John, var også en rojalist av bakgrunn og en trofast protestant av Den anglikanske kirke.

I en alder av tolv år ble Rochester immatrikulert ved Wadham College ved University of Oxford, og der ble det sagt at han levde et utsvevende liv.[1] Da han var fjorten år ble han belønnet med mastergrad av Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon, som var rektor ved universitet og onkel av Rochester. Etter å ha tatt dannelsesreisen, grand tour, til Frankrike og Italia kom han tilbake til England og ble gitt tilgang til hoffet. Senere viste han mot i sjøslaget mot hollenderne, noe som gjorde ham til en helt.

I 1667 giftet han seg med Elizabeth Malet, en vittig arving som han tidligere hadde forsøkt å bortføre to år tidligere. Samuel Pepys beskrev hendelsen i sin dagbok for 28. mai 1665:

«Derfra til min lady Sandwichs, hvor, til min skam, jeg ikke hadde vært større tidligere. Her, hvor jeg fortalte henne en historie om min lord Rochesters bortføring på sist fredagsnatt med miss Mallett, en stor skjønnhet og [arving til en] formue i nord, som hadde hatt middag ved White Hall sammen med fru Stewart, og som dro hjem til sin bolig med hennes bestefar, min lord Haly, med kusk, og ble ved Charing Cross tatt av både ryttere og menn til fots, og med tvang tatt fra ham, og plassert i en vogn med seks hester, og to kvinner som tok seg av henne, og fraktet vekk. Ved den umiddelbare forfølgelsen, min lord av Rochester (som kongen ofte hadde talt til ladyen om, men med ingen suksess) ble tatt ved Uxbridge; men lady er ennå ikke hørt fra, og kongen var mektig sint, og lorden ble sendt til Tower.»[2]

Rochesters liv ble delt mellom familieliv på landet og tøylesløs opptreden ved hoffet hvor han ble beryktet for overstadig fyll, livlig konversasjoner og «ekstravagante lystigheter» som en del av «the merry gang», den lystige gjengen, som Andrew Marvell kalte dem.[3] Disse svirebrødrene herjet ved hoffet i rundt 15 år etter 1665 og omfattet blant annet Henry Jermyn; Charles Sackville, jarl av Dorset; John Sheffield, jarl av Mulgrave; Henry Killigrew; sir Charles Sedley; dramatikerne William Wycherley og George Etherege; og George Villiers, hertug av Buckingham.

Skuespilleren Elizabeth Barry var Rochesters elev og elskerinne.

Rochester var fascinert av teateret og det er høyst mulig at den vittige, poesisiterende libertineren Dorimant i dramatikeren George Ethereges The Man of Mode or, Sir Fopling Flutter (1676) ble modellert at den tøyleløse Rochester, skjønt det er ingen faste bevis for det. I henhold til en ofte gjentatt anekdote var hans trening og undervisning av sin elskerinne Elizabeth Barry som begynte hennes karriere som den største skuespillerinnen ved restaurasjonsteateret.

I 1674 skrev Rochester en grov satire om Karl II. Den er ulikt kjent som Satyr og ved sin første tekstlinje, «In the Isle of Britain», «På den britiske øy». Her ble kongen kritisert for å være besatt av sex på bekostning av sitt kongedømme. Kong Karl II reagerte ved å forvise Rochester fra hoffet for en tid. I løpet av sin forvisning synes det som om Rochester tilbrakte tid på sin eiendom i Adderbury, og muligens også opptrådte som handelsmann i Londons gamle bydel. Han kom deretter tilbake til sitt sete i overhuset etter et fravær på rundt syv uker.[4]

I løpet av den første delen av sin karriere opptrådte Barry på Duke's Theatre at Dorset Gardens, Londons mest luksuriøse teater.

Rochester mistet kongens gunst på nytt i 1676. I løpet av et basketak sent på kvelden med nattvakten, antagelig provosert av Rochester selv, ble en av hans følgesvenner drept av piggen på vaktens spyd. Det ble rapportert at Rochester flyktet fra stedet.[5] Etter denne hendelsen sørget Rochester for å ligge lavt for en tid, nærmest under jorden og lot som han var kvakksalver under navnet «Doktor Bendo» og i denne forkledningen hevdet han å være dyktig i å ha behandle «barrenness», ufruktbare områder, det vil si sterilitet, og andre gynekologiske forstyrrelser. Gilbert Burnet, den skotske teologen og historikeren, merket seg skjevt at Rochesters legepraksis «ikke var uten suksess», ved å antyde at han hadde benyttet seg selv som hemmelig sæddonator.[6] Ved en anledning skal Rochester også ha antatt rollen som matroneaktige fru Bendo, antagelig slik at han kunne inspisere unge kvinner privat uten å vekke deres ektefellers mistanker.[7]

Da Rochester var blitt 33 år gammel var han allerede dødende, antagelig fra syfilis, gonoré eller en annen seksuelt overførbar infeksjon, foruten også virkningene av sin alkoholisme. Hans mor hadde fått hans siste uker bemannet av hennes religiøse venner, særlig Gilbert Burnet, senere biskop av Salisbury. På hans dødsleie kom han med en forsakelse av sin ateisme som utgitt og kunngjort som en påstått samtale mellom Burnet og med den døende. Denne forsakelsen ble berømt og ble gjenutgitt av tallrike fromme, religiøse avhandlinger og skrifter i løpet av de neste to århundrene. Ettersom den første utgivelsen av denne fortellingen opptrådte i Burnets egne skrifter, og øyensynlig formet slik det passet Burnet selv, er skriftet blitt kritisert for å være en forfalskning, og at Burnet skrev teksten slik at den fremmet hans eget omdømme. Andre kilder, blant annet dokumenter signert av Rochester selv, synes å bekrefte at hans siste måneder var vendt mot religion og spørsmålet om livet etter døden. Tidlig om morgenen den 26. juli 1680 døde Rochester «uten en gysing eller en lyd».[8] Han ble senere gravlagt i kirken i Spelsbury i Oxfordshire.

Verker[rediger | rediger kilde]

Tre store kritiske utgaver av Rochesters verker har på 1900-tallet hatt svært ulik tilnærming i stadfeste og organisere hans etterlatte tekster. David Vieths utgave fra 1968 har en kraftig biografisk organisering, modernisert stavingen og lagt til overskrifter til seksjonene i sin bok The Complete Poems of John Wilmot, Earl of Rochester. Keith Walkers utgave fra 1984 har en tilnærming basert på sjangre, gått tilbake til den opprinnelige stavingen og tilfeldige fortegnene i et forsøk på å bevare teksten og dokumentene nærmere deres opprinnelse til hva et publikum på 1600-tallet ville ha mottatt. Harold Loves utgave av 1999 på Oxford University Press, i dag en ansett som vitenskapelig standardutgave, er en utgave med samvittighetsfullt variantapparat, men arrangerer verkene i sjangreseksjoner i henhold til private tekster til offentlige tekster.

Rochesters poetiske tekster varierer stort i form, sjangre og innhold. Han var en del av en «gjeng herrer som skrev med letthet»,[9] og som fortsatte å skrive sin poesi i manuskripter framfor å få den utgitt. Som en konsekvens består en del av hans tekster med aktuelle emner, hans satirer av samtidige hendelser ved hoffet i form av nidskrift, parodier av stilen til hans samtidige, som blant annet sir Charles Scroope. Han er også kjent for sine impromptus, lette venstrehåndsarbeider, som eksempelvis hans ertende epigram over kong Karl II:

God bless our good and gracious king,
Whose promise none relies on;
Who never said a foolish thing,
Nor ever did a wise one.[10]

Til dette skal kongen ha svart: «Det er sant; for mine ord er mine egne, men mine handlinger er de til mine ministre.»[11]

Hans poesi strakte seg over et stort område av hva han hadde lest og innflytelser. Disse omfattet blant annet etterligninger av François de Malherbe, Pierre de Ronsard, og Nicolas Boileau-Despréaux, og han oversatte eller tilpasset tekster fra klassiske forfattere som Petronius, Lucretius, Ovidius, Anakreon, Horatius og Seneca den yngre.

Rochesters skrifter ble en gang både beundret og foraktet. A Satyr Against Mankind (1675), et av de få dikt han noen gang utga er en bitende avvisning av rasjonalisme og optimisme som kontrasterer menneskelig falskhet med dyrenes visdom. Det meste av hans dikt ble aldri utgitt under hans navn før etter hans død. Ettersom mange av hans dikt sirkulerte utelukkende i manuskriptform i løpet av hans levetid er det sannsynlig at mange dikt har gått tapt. Burnet hevdet at Rochesters religiøse konvertering førte til at han ba om at «alle hans bespottelig og utuktige skrifter» måtte bli brent, og det er uklart hvor mange, om noen av hans skrifter ble ødelagt.

Rochester var også interessert i teateret. I tillegg til hans interesse for skuespillerinnene skrev han en tilpasning av John Fletchers skuespill Valentinian (1685), en scene for sir Robert Howards The Conquest of China, en prolog til Elkanah Settles The Empress of Morocco (1673), og epiloger til sir Francis Fanes Love in the Dark (1675), Charles Davenants Circe, a Tragedy (1677).

Det best kjente dramatiske verket som er tilskrevet Rochester, Sodom, or the Quintessence of Debauchery, (Sodomi, eller Kvintessensen av skjørlevnet) har aldri blitt fullstendig bevist for å ha blitt skrevet av ham. Den posthume trykkingen av dette stykket førte øyeblikkelig til at det ble rettslig anklaget for å være uanstendig, og hva som var trykket ble ødelagt. Den 16. desember 2004 ble en av de få bevarte kopier av Sodom solgt på auksjonsstedet Sotheby's for 45 600 pund.[12]

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Rochester manglet ikke innflytelsesrike beundrere. Hans samtidige Aphra Behn hedret ham i sin poesi og baserte også flere forsofne figurer i hennes skuespill på Rochester. Anne Wharton skrev en elegi som markerte Rochesters død, og som i seg selv ble priset av samtidige poeter.[13] Daniel Defoe siterte ham i sin roman Moll Flanders (1683)[14] og diskuterte tidvis Rochester i sine andre tekster. Alfred Tennyson siterte ham med varme. Voltaire, som skrev om Rochester som «et geni, en stor poet», beundret Rochesters satire for å ha «kraft og ild», og oversatte en del tekstlinjer til fransk for «vise den skinnende fantasi som hans lordship kunne oppvise».[15] Johann Wolfgang von Goethe siterte A Satyr against Reason and Mankind på engelsk i sin selvbiografi.[16] William Hazlitt kommenterte at Rochesters «vers hogger og skinner som diamanter»[17] mens hans «epigrammer var de bitreste, de minst bearbeide, og de sanneste som noen gang ble skrevet».[18] Ved å referere til Rochesters perspektiv skrev Hazlitt at «hans forakt for alt som andre respekterte strakte seg nærmeste til det sublime.»[18]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Rochester tjente antagelig som før nevnt som modell for den amoralske adelsmannen Dorimant i skuespillet The Man of Mode av George Etherege, og for den libertinske figuren Willmore i Aphra Behns komedie The Rover, som stykkets samtidige mente var basert på Rochester.[19]

Det har blitt skrevet to skuespill som er basert på Rochesters liv. Stephen Jeffreys skrev The Libertine i 1994 som ble satt opp på scenen av Royal Court Theatre. Filmen fra 2005, The Libertine, basert på Jeffreys' skuespill, hadde Johnny Depp som en skarpøyd og kynisk Rochester, Samantha Morton som Elizabeth Barry, John Malkovich som kong Karl II av England, Rosamund Pike som Elizabeth Malet, og Rupert Friend som Billy Downs, Rochesters kompis og påståtte homofile elsker som ble drept av nattvaktens spyd. Michael Nyman har satt musikk til et utdrag av Rochesters dikt «Signor Dildo»[20] for filmen.

Et annet skuespill om Rochester var Craig Baxters The Ministry of Pleasure, som ble satt opp ved Latchmere Theatre i London i 2004, og med Martin Delaney i rollen som Rochester.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hearne, Thomas; Bliss, Philip & Buchanan-Brown, John (1966): The Remains of Thomas Hearne: Reliquiae Hearnianae; Being Extracts from His MS Diaries, London: Fontwell (Sx.) Centaur P., ss. 122.
  2. ^ Diary of Samuel Pepys — Complete 1665 N.S. hos Prosjekt Gutenberg; Samuel Pepys, oppslag for 26. mai 1665, Diary of Samuel Pepys May 28, 1665.
  3. ^ Beauclerk, Charles (2005): Nell Gwyn: Mistress to a King, via Google Books (New York: Grove, 2005), ss. 272.
  4. ^ Johnson, Profane Wit, 182-183
  5. ^ Johnson, Profane Wit, 250-253
  6. ^ Timbs, John (1876): Doctors and patients, or, Anecdotes of the Medical World and Curiosities of Medicine. London: Richard Bentley and Son, s. 151.
  7. ^ Alcock, Thomas: «Epistle Dedicatory» to Lord Rochester, The Famous Pathologist or The Noble Mountebank, red. og innledning. Vivian de Sola Pinto. Nottingham: Sisson and Parker Ltd. (1961), ss. 35-38
  8. ^ Johnson, Profane Wit, 327-343
  9. ^ Alexander Pope: «First Epistle of the Second Book of Horace», linje 108.
  10. ^ Rochester skrev minst 10 versjoner av Impromptus om Karl II, jf. Earl of Rochester – Selected Works hos Luminarium.org
  11. ^ En omfattende avhandling om dette diagrammet og kongens svar kan bli funnet fra 19. til 21. avsnitt i The Tryal of William Penn and William Mead at the Old Bailey, 1670
  12. ^ «In Brief: Trump picks new 'Apprentice'; Bawdy 17th century play auctioned». CBC News. 17. desember 2004.
  13. ^ Walpole, Horace (1758): A Catalogue of the Royal and Noble Authors of England.
  14. ^ Defoe, Daniel: Moll Flanders or, The Life And Misfortunes of Moll Flanders hos Prosjekt Gutenberg
  15. ^ François Marie Arouet de Voltaire (1694–1778): «Letter XXI — On the Earl of Rochester and Mr. Waller» Letters on the English. The Harvard Classics. 1909–14, Bartleby.com, Great Books Online
  16. ^ Notes and Queries, No.8, Dec 22, 1849 hos Prosjekt Gutenberg; Goethe siterer Rochester uten å tilskrive ham med navn.
  17. ^ Hazlitt, William (1824): Select British Poets
  18. ^ a b Hazlitt, William: Lectures on the English Poets hos Prosjekt Gutenberg
  19. ^ Diamond, Elin (høsten 1989): «Gestus and Signature in Aphra Behn's The Rover» i: English Literary History (ELH), Vol. 56, No. 3: ss. 528.
  20. ^ Signior Dildo, teksten

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burnet, Gilbert (1812): Some Account of the Life and Death of John Wilmot, Earl of Rochester, Munroe and Francis
  • Greene, Graham (1974): Lord Rochester's Monkey, being the Life of John Wilmot, Second Earl of Rochester. New York: The Bodley Head. ASIN B000J30NL4.
  • Johnson, James William (2004): A Profane Wit: The Life of John Wilmot, Earl of Rochester. Rochester, NY.: University of Rochester Press. ISBN 1-58046-170-0.
  • Lamb, Jeremy (Ny utg. 2005): So Idle a Rogue: The Life and Death of Lord Rochester. Sutton. ISBN 0-7509-3913-3.
  • Wilmot, John (1999): The Works of John Wilmot, Earl of Rochester. Red. Harold Love. New York: Oxford University Press. ISBN 0198183674.
  • Wilmot, John; David M. Vieth, red. (Ny utg. 2002): The Complete Poems of John Wilmot, Earl of Rochester. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 0-300-09713-1.
  • Wilmot, John (2002): The Debt to Pleasure. New York: Routledge. ISBN 0-415-94084-2.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: John Wilmot, 2. jarl av Rochester – sitater