Raoul Magrin-Vernerey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magrin-Vernerey mottok Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse

Raoul Magrin-Vernerey (født 7. februar 1892 i Budapest, død 3. juni 1964 i Val-de-Grâce), også kjent som Ralph Monclar, var en fransk general. Han tjenestegjorde i den franske hæren og i Fremmedlegionen og kjempet i første og andre verdenskrig og i Koreakrigen. For sin innsats under slaget om Narvik i 1940 ble han hedret med det norske Krigskorset.

Magrin-Vernerey forsøkte i sekstenårsalderen å verve seg til Fremmedlegionen, men ble avvist fordi han var for ung. Han begynte i 1912 ved École spéciale militaire de Saint-Cyr, der han var ferdig utdannet i 1914 med grad av fenrik. Under første verdenskrig ble tjenestegjorde han i det 60. infanteriregiment, ble skadet seks ganger, og steg i gradene til han ved krigens slutt var kaptein.

I mellomkrigstiden var Magrin-Vernerey stasjonert i Syria. I 1924 gikk han inn i Fremmedlegionen. Han ble forfremmet til major i 1928. I 1931 ble han overført til Marokko og senere til Fransk Indokina. I 1938 be han utnevnt til oberstløytnant.

I februar 1940 ble Magrin-Vernerey utnevnt til sjef for to bataljoner i Fremmedlegionen, senere kjent som Fremmedlegionens 13. halvbrigade. Denne styrken ble gjort til en del av det fransk-polske ekspedisjonskorps som i april 1940 ble sendt til Norge. For sin innsats i slaget om Narvik ble Magrin-Vernerey av Kongen i statsråd 20. mars 1942 tildelt det norske Krigskorset med sverd. Innstillingen omtalte Magrin-Vernerey som en «Meget anset chef i krig med en militær fortid full av heder. Utførte i spissen for 13de halvbrigade (marschbrigade) av fremmedlegionen med mesterskap og sikkerhet 2 landganger med vold like overfor en fiende som var alarmerende og årvåken.»[1]

Etter tilbaketrekningen til Frankrike gikk Magrin-Vernerey etter kort tid inn i De frie franske styrker. Sammen med 500 av sine menn tok han seg i juni 1940 til England via Jersey. I august samme år ble han med sin avdeling sendt til Vest-Afrika, der han først var stasjonert i Senegal, Sierra Leone og Kamerun, senere også i Gabon. Magrin-Vernerey ledet de frie franske styrker til seier over italienerne i Eritrea. Han ble utpekt til administrator for alawitterritoriet i Syria. Fra desember 1942 til november 1943 var Magrin-Vernerey sjef for de franske landstyrkene i Storbritannia. Deretter var han, til krigens slutt, nestkommanderende for styrkene i Levanten. Ved slutten av andre verdenskrig hadde han generalmajors grad.

For sin innsats på de frie franske styrkers side ble Magrin-Vernerey utnevnt til medlem av Frigjøringsordenen. Han var også innehaver av mange franske og utenlandske ordener og medaljer, blant annet storkors av Æreslegionen og St. Olavs Orden.

I 1946 ble Magrin-Vernerey utpekt til nestkommanderende i Algerie. I juni 1948 ble han, som inspektør for Fremmedlegionen, og deltok sammen med denne i kamper i Indokina. Under Koreakrigen meldte Magrin-Vernerey seg til tjeneste og hadde kommando over franske infanteristyrker som deltok der. Dette ble hans siste stridsdeltagelse.

Magrin-Vernerey døde i 1964 og ble begravet i krypten i Les Invalides i Paris.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Grøndahl og Dreyers Forlag, 1995, s. 43.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edme des Vollerons: Le général Monclar: un condottiere du XXe siècle, Paris: Institut de Stratégie Comparée, 2000, ISBN 2717840095