Panarabisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Araberoppstandens flagg med de opprinnelige panarabiske farger.

Panarabisme (arabisk: وحدة عربية; Waḥda ʿArabīyya) er en politisk ideologi nært beslektet med arabisk nasjonalisme, som ønsker en sammenslåing av folkene og statene i den arabiske verden, fra Atlanterhavet til det arabiske hav, og mener at araberne (som i dag utgjør opptil 300 millioner arabisktalende) utgjør én enkelt nasjon, selv om det finnes betydelige etniske og språklig-kulturelle forskjeller mellom de arabiske landene. Panarabismens høydepunkt var på 1960-tallet. I tillegg til å være nasjonalistisk er panarabisme ofte bygget på sosialistiske prinsipper, og noen ganger også på islamisme, og motsetter seg som oftest Vestens innflytelse i den arabiske verden. Panarabismen har derimot blitt anklaget for rasisme og for å nedvurdere andre folkeslags innflytelse. Ideologien gikk også ut på å styrke arabiske land gjennom alliansebygging og til en mindre grad gjennom økonomisk samarbeid. Etter det arabiske nederlaget mot Israel i seksdagerskrigen gikk det nedover med panarabismen, men nylig hevder enkelte at det er en sammenheng mellom panarabismen og opprøret i den arabiske verden i 2011.

Den kristne libaneseren Jurji Zaydan har blitt regnet som panarabismens opphavsmann, mens senere viktige panarabister inkluderer Hussayn ibn Ali, sharif av Mekka (startet araberoppstanden mot det osmanske riket under første verdenskrig med det mål å opprette en arabisk stat som strakte seg fra Aden til Aleppo, men som mislyktes på grunn av fransk-britisk imperialisme), Constantin Zureiq, Zaki al-Arsuzi, Michel Aflaq (syrere, de to sistnevnte var avgjørende i opprettelsen og ideologien til det panarabiske Ba'athpartiet), Abdullah I av Jordan (ønsket å opprette et Stor-Syria med seg selv som konge), Gamal Abd an-Nasir (president for Egypt og den forente arabiske republikk fra 1956 til 1970, svært viktig panarabisk ideologist gjennom nasserismen) og Muʿammar al-Qaḏḏāfī (Libyas leder fra 1969 til 2011).

På 1950-, 60-, og 70-tallet ble det gjort forsøk på større arabiske stater eller føderasjoner, som den arabiske føderasjon (Irak og Jordan), den islamske arabiske republikk (Tunisia og Libya, aldri gjennomført), de forente araberstater (Syria, Egypt og Nord-Jemen) og den forente arabiske republikk (Egypt og Syria