Otto Nicolai
Otto Nicolai (Carl Otto Ehrenfried Nicolai) (født 9. juni 1810 i Königsberg, død 11. mai 1849 i Berlin) var en tysk komponist og dirigent. Han er mest kjent for sine operaer, særlig De lystige koner i Windsor, en opera basert på Shakespeares komedie De lystige koner i Windsor.
Innhold |
Biografi [rediger]
Som barn var Otto Nicolai et vidunderbarn. Han studerte med sin far, musikkdirektør Carl Ernst Daniel Nicolai. Han var bare en ungdom da han dro hjemmefra og fikk plass som student hos Carl Friedrich Zelter og Bernhard Klein i Berlin. Han var også medlem av Sing-Akademie zu Berlin.
Etter innledende suksess i Tyskland, hvor han fikk oppført sin første symfoni (1831) og hadde offentlige konserter, ble han organist ved Prøyssens ambassade i Roma i 1833. Mens han var i Italia, studerte han med Giuseppe Baini, og han konsentrerte seg om de italienske klassikerne, særlig Palestrina. I 1838 kom han til Wien og spilte et år som konsertmester på et teater, deretter dro han tilbake til Roma for å studere opera.
Tidlig på 1840-tallet etablerte han seg i Wien, som hoffkapellmester der startet Nicolai en rekke konserter. Disse ble begynnelsen til Wienerfilharmonikerne. I 1844 fikk han tilbud om å bli kapellmester i Berlin domkirke, stillingen var blitt ledig etter Felix Mendelssohn, men han kom ikke tilbake til Berlin før i sitt siste leveår. En messe tilegnet kong Friedrich Wilhelm IV i 1843 og en festovertyre over Nå la oss takke Gud til feiringen av 200-årsjubileet for Königsberg universitet banet veien for engasjement som dirigent for Berlins domkor i 1847 og også som kapellmester for Den kongelige opera i Berlin.
11. mai 1849, to måneder etter premieren på De lystige koner i Windsor, falt han sammen og døde av et slag.
Verker [rediger]
Operaer [rediger]
- La figlia abbandonata (ufullendt, herfra kommer en kvintett, Mailand 1837)
- Enrico secondo (Rosmonda d'Inghilterra) (26. november 1839, Trieste, Libretto: F. Romani)[1]
- Il Templario (11. februar 1840, Torino, Teatro Reggio, Libretto: Girolamo Marini)
- Gildippe ed Odoardo (26. desember 1840, Genova, Libretto: Temistocle Solera)[1]
- Il Proscritto (13. mars 1841, Mailand, Teatro alla Scala, Libretto: G. Rossi) – på tysk: Die Heimkehr des Verbannten (3. februar 1844, Wien, oversatt av S. Kapper)[1]
- De lystige koner i Windsor (9. mars 1849, Berlin, Libretto: Salomon Hermann Mosenthal etter William Shakespeare)
Symfonier [rediger]
- Symphonie in D-Dur
Orkesterverk [rediger]
- Julenattsovertyre over koralen Vom Himmel hoch
Messer [rediger]
- Missa in D (1835)
Geistlige korverk [rediger]
- Te Deum (1832)
- Psalmus 54 (1834)
- Hymnus «Benedicta et venerabilis es virgo Maria» (1834)
- Pater noster op. 33 (1836)
- Assumpta est Maria op. 38 (1846)
- Der 13. Psalm (1846)
- Der 100. Psalm (1848)
- Der 84. Psalm (1848)
- Der 97. Psalm Der Herr ist König (1848)
- Der 31. Psalm Herr, auf dich traue ich (1849)
Lieder (Utvalg) [rediger]
- Wenn sanft des Abends, op. 2a
- Der Schäfer im Mai / Männersinn, op. 3
- Abschied, op. 13
- Auf ewig dein, op. 14
- Wie der Tag mir schleicht / Die Schwalbe, op. 15
- Lebewohl / An die Entfernte / Randino / Das treue Mädchen, op. 16
- Schlafendes Herzenssöhnchen, op. 19
- Rastlose Liebe, op. 23
- Die Träne, op. 30
- Die Beruhigung / Der getreue Bub / Stürm, stürm, du Winterwind, op. 34
- Der Kuckuck / Flohjammer / Du bist zu klein, mein Hänselein, op. 35
- Herbstlied, op. 37
