Humanitær intervensjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Humanitær intervensjon er en betegnelse som brukes for å beskrive utenlandsk intervensjon av humanitære grunner, for eksempel for å stoppe det man anser som et folkemord.

I følge folkeretten skal ikke et land noen gang angripe et annet, med mindre det eller dets allierte er blitt angrepet først. Humanitær intervensjon strider sånn sett mot dette, men mange internasjonale jurister vil hevde at folkerettens egentlige mål er å verne sivile, og at humanitær intervensjon derfor er lovlig i henhold til folkeretten.

Det er bare FNs sikkerhetsråd som har lov til å autorisere bruken av humanitære intervensjoner. NATOs angrep på Jugoslavia i forbindelse med Kosovokrigen ble av NATO fremstilt som en human intervensjon. Også Irak-krigen og angrepet på Afghanistan ble gjennomført på bakgrunn av lignende argumentasjon.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

«Militær intervensjon (bruk av militær makt) i en annen stat uten myndighetenes samtykke med målet om å forhindre utbredt lidelse eller død blant befolkningen» (Annika Hansen, 2005).

Kriterier for militær intervensjon[rediger | rediger kilde]

Kommisjonen bak R2P skisserer seks kriterier som bør legges til grunn for militær intervensjon:

1. Rettferdig sak: Militær intervensjon kan bare rettferdiggjøres etter at det er gjort alvorlig og ubotelig skade på mennesker, eller det må være umiddelbart sannsynlig at dette vil skje. Følgende eksempler gis: Omfattende tap av menneskeliv, som enten er et resultat av bevisst statshandling, statlig forsømmelse eller manglende evne til å handle. Det kan også være riktig med militær inngripen ved statssammenbrudd eller omfattende etnisk rensing ved drap, tvangsforvisning, terrorhandlinger eller voldtekt.

2. Rett intervensjon/edelt motiv: Hovedhensikten med intervensjon må være å stoppe eller avverge menneskelig lidelse – uansett hvilke andre motiver som intervenerende stater måtte ha.

3. Siste utvei: Militær intervensjon kan bare skje etter at enhver ikke-militær mulighet for å løse krisen fredelig er blitt forsøkt.

4. Forholdsmessige midler: Omfang, varighet og intensitet i en militær intervensjon bør være minst mulig for å sikre målet om å beskytte mennesker.

5. Gode utsikter: Det må være en rimelig mulighet for å lykkes med å stoppe eller avverge lidelsene som har rettferdiggjort intervensjon. Det må være sannsynlig at en internasjonal inngripen ikke gjør vondt verre.

6. Rett myndighet: FNs sikkerhetsråd er det mest passende organ til å autorisere militær intervensjon for å beskytte mennesker.

http://fn.no/Skole/FN-linken/FN-magasinet-2-2008