Mikhail Tomskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mikhail Pavlovitsj Tomskij (født Efremov; russisk: Михаил Павлович Томский [Ефре́мов]; født 19. oktoberjul./ 31. oktober 1880greg. i Kolpino, død 22. august 1936 i Bolsjevo) var en sovjetisk politiker og fagforeningsleder. Tomskij kom tidlig ut i arbeidslivet, og ble raskt engasjert i opprettelsen av fagforeninger, noe som bidro både til avskjed og svartelisting. Dette radikaliserte ham, og han sluttet seg i 1903 til det russiske arbeiderpartiet og bolsjevikene. I kjølvannet av 1905-revolusjonen ble han arrestert og deportert til Sibir. Etter å ha rømt til St. Petersburg ble han leder av gravørenes fagforening og skrev artikler for Proletary og Vperyod. Han grunnla også tidsskriftet Rabocheye Znamya.

Etter flere arrestasjoner for sin politiske aktivitet deltok han i den russiske revolusjonen, i 1920 ble han valgt til formann for Den Røde Faglige Internasjonale (Profintern) og i 1922 ble han valgt inn i kommunistpartiets politbyrå. I årene som fulgte var han en nær alliert av Nikolaj Bukharin og den såkalte høyreopposisjonen. Da denne mistet Stalins støtte rundt 1928 mistet også Tomskij sin posisjon. I 1929 ble han fratatt alle sine faglige verv, men ulikt sine allierte Bukharin og Aleksej Rykov forble han medlem av politbyrået. I 1934 ble han leder for Sovjetunionens statsforlag.

Mikhail Tomskij tok livet sitt 23. august 1936 etter å ha fått informasjon som tydet på at han ville bli arrestert av de hemmelige tjenestene.