Mikis Theodorakis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mikis Theodorakis i 2004.

Mikis Theodorakis (Μίκης Θεοδωράκης; født 29. juli 1925) er en gresk komponist og politiker. Han ble født på øya Khios. Hans far var fra Kreta, og moren fra Lilleasia. Han var en periode sterk kandidat til å bli president i Hellas, men mente selv at han var for gammel til embedet.

Som barn lærte han seg å skrive musikk, selv om han ikke hadde tilgang til instrumenter. Etter å ha flyttet til det greske fastlandet fikk han sine første musikktimer i Pyrgos og Patras. I Tripolis grunnla han et kor, og som 17-åring ledet han sin første konsert.

Under andre verdenskrig var han aktiv i motstandsbevegelsen, og han ble tatt til fange og torturert. Under den greske borgerkrigen deltok han ikke i stridshandlingene. Han studerte på den tiden ved Athens musikkonservatorium under Philoktitis Economidis, og senere ved konservatoriet i Paris under Olivier Messiaen. Tiden i Paris påvirket hans skaperkraft sterkt, og blant annet dirigerte han under Eugene Bigots ledelse.

Hans første symfoni, Concerto for piano, første suite, første symfoni, ble svært godt mottatt internasjonalt. Han vant gullmedaljen ved musikkfestivalen i Moskva i 1957.

Han vendte omkring 1960 tilbake til Hellas, og begynte å eksperimentere med tradisjonell gresk musikk. Hans sangsyklus Epitaphios, bl.a. sunget inn på plate av Nana Mouskouri i 1960, regnes som starten på en kulturell revolusjon. Med andre verker basert på gresk og internasjonal poesi ga han gresk musikk en ny status på verdensscenen, og ble gjennomgående genierklært av musikkritikere.

I 1963 grunnla han Lambrakis demokratisk ungdom, og ble leder for denne venstreorienterte politiske bevegelsen. I 1964 ble han valgt inn i det greske parlamentet. Da juntaen tok makten i 1967 gikk han under jorden og grunnla Patriotisk front. Under Oberstregimet ble det etter Dekret nr. 13 forbudt å spille eller høre på hans musikk. Han ble arrestert og forvist til Zatouna sammen med sin kone Myrto og deres to barn Margarita og Giorgos. Senere ble han internert i en arbeidsleir i Oropos. En internasjonal solidaritetsbevegelse ledet av musikere som Leonard Bernstein og Harry Belafonte engasjerte seg sterkt i hans sak, og påvirket oberstene til å løslate ham og sende ham i eksil i 1970.

I eksiltilværelsen fortsatte han å arbeide mot juntaen, og for en samling av motstandsbevegelsen. Han holdt omkring tusen konserter i forskjellige land til støtte for kampen mot diktaturet.

Juntaen kollapset i 1974, og Hellas ble en demokratisk republikk. Theodorakis vendte hjem i triumf, og var aktiv både som komponist og som politiker. Han ble valgt inn i parlamentet flere ganger i årene 19811986 og 19891993. Fra 1990 til 1992 var han statsråd i Konstantin Mitsotakis' regjering. Han har flere ganger hatt stillingen som direktør for gresk kringkastings symfoniorkester og kor.

I 2004 oppsto det sterk debatt omkring Theodorakis etter at han sammenlignet israelsk politikk i de okkuperte områdene med nazisme.

I 2006 engasjerte Theodorakis seg mot at Europarådet skulle fordømme forbrytelsene begått av Sovjetunionen og andre kommunistiske diktaturer.

I 1983 fikk Theodorakis Lenins fredspris, bedre kjent som Stalinprisen, av Sovjetunionen.

I 1996 fremførte Theodorakis to konserter i Norge, i Saudahallen i Sauda.