FNs konvensjon om barns rettigheter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

FNs konvensjon om barns rettigheter er en traktat om menneskerettigheter som omhandler sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til barn. Konvensjonen definerer et barn som et (født)[1] menneske under 18 år, så fremt ikke en annen grense for voksen alder er anerkjent av landets lover. Traktaten ble vedtatt av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. Det er UNICEF, FNs barnefond, som forvalter konvensjonen på vegne av FN. Konvensjonen er ratifisert av 193 land, herav alle FNs medlemsland med unntak av Somalia, USA og Sør-Sudan.

To valgfrie tilleggsprotokoller ble vedtatt den 25. mai 2000. Den første valgfrie protokollen begrenser barns deltagelse i væpnede konflikter. Den andre protokollen forbyr salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Begge protokollene er ratifisert av mer enn 120 stater.

Norsk gjennomføring[rediger | rediger kilde]

Norge undertegnet konvensjonen i 26. januar 1990 og ratifiserte den 16. nov. 1990.[2] Norge tok ved ratifiksjonen ett forbehold: Artikkel 40 paragraf 2 b V angående begrensninger i adgangen til å anke i straffesaker.[3] Dette forbeholdet ble trukket tilbake i 1995[4] i forbindelse med to-instansreformen. I tillegg var det i proposisjonen til Stortinget et forslag om ett forbehold til, angående frihetsberøvelse av barn.[5] Dette forbeholdet ble frafalt under behandlingen i Stortinget.[6]

Norge deponerte ratfikasjonsdokumentet 8. januar 1991. I samsvar med artikkel 49 nr. 2 trådte konvensjonen i kraft for Norge en måned senere.

Konvensjonen, såvel som begge tilleggsprotokollene, ble i 2003 inkorporert i menneskerettsloven.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

  • 1959: FNs generalforsamling vedtar «Erklæringen om barnets rettigheter». Den inneholder ti artikler som handler om barns rettigheter.
  • 1961: Europarådet vedtar «Den europeiske sosialpakt» som blant annet skal beskytte barn og unge mot sosial og økonomisk utnyttelse, for eksempel barnearbeid.
  • 1965: FNs generalforsamling vedtar en konvensjon om rasediskriminering.
  • 1966: FNs generalforsamling vedtar to konvensjoner om menneskerettigheter: «Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter» og «FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter». Begge konvensjonene slår fast at barn har en rekke grunnleggende rettigheter.
  • 1979 er det internasjonale barneåret, og Polen foreslår at det ut fra «Erklæringen om barnets rettigheter» blir utarbeidet en konvensjon om barnets rettigheter.
  • 1980: FNs menneskerettighetskommisjon nedsetter en arbeidsgruppe med representanter fra 43 land til å lage et utkast til en konvensjon om barnets rettigheter.
  • 1983: 50 frivillige og ikke-statlig organisasjoner (NGOer) som arbeider med barns vilkår, går sammen om å utarbeide ideer og forslag til arbeidsgruppen som arbeider med utkastet til Barnekonvensjonen.
  • 1989: Den 20. november, akkurat 30 år etter at «Erklæringen om barnets rettigheter» ble vedtatt, vedtar FNs generalforsamling «FNs konvensjon om barnets rettigheter», barnekonvensjonen.
  • 1990: Barnekonvensjonen gjelder fra den 2. september etter å ha blitt godkjent (ratifisert) av 20 land.
  • 1993: Norge leverer sin første rapport om norske barns forhold til barns rettigheter til komiteen for barnets rettigheter, som er en ekspertgruppe som overvåker at Barnekonvensjonen overholdes.
  • 1995: Den 19. september ble FNs generalsekretær notisifisert at Norge trekker tilbake reservasjonen med hensyn til artikkel 40(2)(b)(v).[4]
  • 1998: Norge leverer sin andre rapport om norske barns forhold til komiteen for barnets rettigheter.
  • 2002: To tilleggsprotokoller trer i kraft:
    1. Salg av barn og seksuelt misbruk av barn
    2. Barn i væpnet konflikt
  • 2003: Barnekonvensjonen inkorporeres i norsk lov i menneskerettsloven

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Konvensjonens artikler omtaler bare barn som fødte personer. Fortalen viser til det ufødte liv, men konvensjonen regulerer ikke forhold som abort og prøverørsbefruktning. Se «Barnekonvensjonen. Rettigheter for barn i Norge» (1993) side 25–26.
  2. ^ Utenriksdepartementets traktatregister: Konvensjon om barnets rettigheter
  3. ^ St.prp. nr. 104 (1989–90) Om samtykke til ratifikasjon, med visse forbehold, av De Forente Nasjoners Konvensjon av 20. november 1989 om barnets rettigheter, på side 6.
  4. ^ a b FNs traktatsamling: Convention on the Rights of the Child
  5. ^ «Artikkel 37 c forsåvidt gjelder plikten til å holde barn undergitt frihetsberøvelse adskilt fra voksne.» (St.prp. nr. 104 (1989–90) side 6)
  6. ^ Se NOU 2008: 15 Barn og straff kapittel 7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]