Den filippinsk-amerikanske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den filippinsk-amerikanske krig
Den filippinsk-amerikanske krig
Dato 1899 - 1913
Sted Filippinene
Resultat
Amerikansk seier
Parter
USAs flagg USA
Philippine Command Shoulder Sleeve Insignia.gif Macabebe-speiderne
Filippinenes flagg Filippinene

Late 19th Century Flag of Sulu.svg Sultanatet Sulu

Philippine revolution flag kkk1.svg Katipunan

Filippinenes flagg Moro
Kommandanter
William McKinley Miguel Malvar
Styrker
Omtrent 126 000 soldater Rundt 80 000
Tap
4196 12 000 - 20 000

Den filippinsk-amerikanske krig var en krig mellom amerikanske okkupasjonsstyrker og Filippinene fra 1899 til 1913. Konflikten blir også på amerikanere hold kalt «Det filippinske opprør».

Krigens bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I desember 1898 kjøpte USA Filippinene fra Spania for 20 millioner dollar ved Paris-avtalen etter den amerikanske seier i Den spansk-amerikanske krig 1898. USA ønsket Filippinene som koloni. Men filippinerne som hadde kjempet en krig for nasjonal selvstendighet fra Spania siden august 1896, hadde allerede den 12. juli 1898 erklært nasjonal selvstendighet, og skrevet en konstitusjon, valgt overgangsregjering og midlertidig president. I januar 1899 var overgangstiden avsluttet og president Emilio Aguinaldo tiltrådte formelt, og likeså den nasjonale regjering.

Krigsutbruddet[rediger | rediger kilde]

Spenning hadde bygd seg opp mellom filippinere og amerikanske styrker på øyene, fordi de to sider hadde forskjellige vyer for Filippinernes fremtid. Amerikanerne ville ikke akseptere at Filippinene var blitt et selvstendig land. Kamphandlingene ble utløst ved at en amerikansk soldat den 4. februar 1899 skjøt en filippinsk soldat som krysset en bro til amerikanskkontrollert område i San Juan del Monte ved Manila. USAs president William McKinley sa senere til journalister «at opprørene hadde angrepet (Manila)».

McKinley-regjeringen brennemerket deretter Aguinaldo som «lovløs banditt». Det kom aldri noen formell krigserklæring. To grunner til dette kan tenkes. Ved å betegne det hele som «Det filippinske opprør» uttrykkes det som forsvar mot et opprør mot legitime myndigheter, og tilslørte at den eneste delen av Filippinene som var under amerikansk kontroll, var Manila. Dessuten stod regjeringen sterkere i forhold til amerikanske krigsveteraner dersom det ikke hadde vært noen krig.

I USA har den offisielle betegnelse «opprør» hele tiden blitt anfektet, og i 1999 fikk kritikerne det endelige gjennomslag ved at Kongressbiblioteket omgjorde sin klassifisering av konflikten fra opprør til krig.

Amerikansk opptrapping[rediger | rediger kilde]

En stor amerikansk styrke (126 000 soldater) måtte til for å okkupere landet, og kom til å bli i stadig kamp mot filippinske patrioter i nok et tiår. Den amerikanske hær rekrutterte også macabebe-filippinere.

Ved utgangen av februar 1899 hadde de amerikanske styrker fått overtaket i Manila-området, og den filippinske frigjøringshær måtte trekke seg tilbake mot nord. Amerikanerne seiret over filippinerne under de harde kampene i 1899, ved Quingua (april), Zapote-broen (juni) og Tirad-passet (desember). Etter at general Antonio Luna ble snikmyrdet i juni, og general Gregorio del Pilar falt ved Tirad-passet, var filippinernes mulighet til å kjempe en konvensjonell krig vesentlig svekket. I 1900 gav derfor Aguinaldo sin hær ordre om å gå over til geriljakrig, og dette gjorde det svært vanskelig for amerikanerne å vinne kontroll over landet. Amerikanske tap ved Mabitac og Balangiga kunne likevel ikke føre til varige amerikanske tilbakeslag.

Macabebe-speidere (1900)

I mars 1901 ble Aguinaldo tatt til fange av macabebe-speidere i amerikansk tjeneste i Palanan, Isabela, og overlevert til general Frederick Funston. Den 4. juli 1902 erklærte president Theodore Roosevelt at opprøret (krigen) var over.

Amerikanerne hadde ved utgangen 1903 klart å ta kontrollen med alle byområder og lavlandsområdene ved kystene. I 1907 ble den siste filippinske generalen som fremdeles kjempet videre, Macario Sacay, tatt til fange og hengt.

Selv om det ble innført noen ordninger som innebar en begrenset grad av selvstyre, tok ikke geriljakrigen slutt før i 1913, da USAs president Woodrow Wilson proklamerte at amerikansk politikk fra nå skulle ta sikte på å føre en politikk som til slutt skulle sikre Filippinene full uavhengighet. I sør fortsatte muslimske filippinere å kjempe mot amerikanerne frem til 1916. Denne fortsatte motstandskampen kalte amerikanerne for «Moro-opprøret» (the Moro rebellion).

Under dette opprøret kom amerikanerne til at de burde være i stand til å stanse en angripende moro med ett enkelt skudd. For imøtekomme dette behovet ble M1911-pistolen senere utviklet for ammunisjon av større kaliber (.45 ACP). I mellomtiden ble den eldre Colt Single Action Army i .45 Colt utlevert på nytt.

Amerikansk motstand mot krigen[rediger | rediger kilde]

Noen amerikanere, som særlig Mark Twain, Andrew Carnegie og andre medlemmer av «Det amerikanske anti-imperialistiske forbund», protesterte på det sterkeste mot anneksjonen av Filippinene. Andre amerikanere trodde at Filippinene selv ønsket å bli del av USA. Anti-imperialistiske bevegelser hevdet at De forente Stater hadde forrådt sine høye idealer fra den spansk-amerikanske krig ved selv å bli kolonimakt, ved bare å ta Spanias plass på Filippinene. Da meldinger om amerikanske ugjerninger under krigen ble kjent i USA, sank den folkelige støtte for krigen.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Filippinske krigsofre fra første dag av kamphandlingene. National Archives Photo No. 111-RB-1037.

De filippinske militære tap anslås til 20 000, men de sivile tap anslås til mellom 250 000 til 1 000 000 filippinere. I 1908 skrev Manuel Arellano Remondo i boken «General Geography of the Philippine Islands»: «Befolkningen avtok på grunn av krigene i femårsperioden 1895 til 1900, for ved begynnelsen av det første opprøret var befolkningen anslått til 9 000 000, men nå (1908), overskrider ikke innbyggere i øyriket 8 000 000 i antall.»

Under krigen ble 4 234 amerikanske soldater drept og 2.818 såret.

Amerikanernes metoder på landsbygda inkluderte også at man svidde av landsbyer og avlinger, slaktet buskap, torturerte fanger (f.eks. ved vanntortur), og at sivilbefolkningen ble drevet sammen i «beskyttede ». Mange sivile tap skyldtes sykdommer og hungersnød utløst av denne politikken. Meldinger om at filippinere skulle ha skutt amerikanske fanger utløste gjerne svært omfattende represalier. Mange amerikanske offiserer og soldater betegnet det de var satt til som «nigger killing business».

Under den amerikanske okkupasjon ble engelsk gjort til landets offisielle språk, selv om befolkningens språk var spansk, cebuano, tagalog, ilocano og en rekke andre filippinske språk. Seks hundre engelsklærere ble bragt fra USA på krigsskipet USS «Thomas».

Den katolske kirke ble fratatt sin særstatus, mye kirkelig eid land ble oppkjøpt og redistribuert.

I 1914 framholdt Dean C. Worcester, USAs tidligere statssekretær for filippinske anliggender (1901–1913) at den sivilisasjon og de forbedringer som tok til med den amerikanske okkupasjon, har resultert i å utvikle nakne villmenn (naked savages) til kultiverte og utdannede mennesker.

En av de mest omstridte amerikanske lederne var brigadegeneralen Jacob H. Smith , som var leder over de amerikanske styrkene i Samar-felttoget i 1901, der han brukte Den brente jords taktikk på både byer og jungler. Samtidig ga han ordre til soldatene sine om å drepe alle over ti år for å knuse fiendens moral. Det er ikke sikkert hvor mange som ble drept under felttoget, men det skal ha vært over 3000 drepte sivile. I mai 1902 ble Smith stilt for krigsrett for sine grusomme handlinger, og mistet sin stilling samme år.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Agoncillo, Teodoro A.: The crisis of the republic, University of the Philippines Press, 1997
  • T.A. Agoncillo / M.C. Guerrero: History of the Filipino People, Quezon City, 1987, pp. 159
  • Brands, H. W.: Bound to Empire: The United States and the Philippines, Oxford University Press, 1992
  • Deady, Timothy K.: Lessons from a Successful Counterinsurgency: The Philippines, 1899-1902, i Parameters, Vol. 35, 2005
  • Gates, John M.: The United States Army in the Philippines, 1898–1902, Greenwood Press, 1973
  • Gates, John.: War-Related Deaths in the Philippines, 1898-1902, Pacific Historical Review 53:367+ (1983)
  • Gates, John M.: The US Army and Irregular Warfare, Chapter 3: The Pacification of the Philippines
  • Linn, Brian McAllister: The U.S. Army and Counterinsurgency in the Philippine War, 1899–1902, University of North Carolina Press, 2000
  • May, Glenn Anthony: Battle for Batangas: A Philippine Province at War, Yale University Press,1991
  • Miller, Stuart Creighton: "Benevolent Assimilation": The American Conquest of the Philippines, 1899–1903, Yale University Press, 1982
  • Schirmer, Daniel B.: Republic or Empire: American Resistance to the Philippine War, Schenkman, 1972
  • Schirmer, Daniel B., Stephen Rosskamm Shalom: The Philippines Reader: A History of Colonialism, Neocolonialism, Dictatorship, and Resistance, South End Press, 1987
  • Shaw, Angel Velasco: Vestiges of War: The Philippine-American War and the Aftermath of an Imperial Dream, 1899–1999, New York University Press, 2002
  • Smallman-Raynor, Matthew, and Andrew D Cliff. The Philippines Insurrection and the 1902-4 cholera epidemic: Part I-Epidemiological diffusion processes in war, i Journal of Historical Geography, v 24, n 1, January, 1998, p. 69-89
  • Twain, Mark and Jim Zwick: Mark Twain's Weapons of Satire: Anti-Imperialist Writings on the Philippine-American War, Syracuse University Press, 1992
  • Zwick, Jim. Friends of the Filipino People Bulletin
  • Zwick, Jim. Militarism and Repression in the Philippines
  • Zwick, Jim. Prodigally Endowed with Sympathy for the Cause:" Mark Twain's Involvement with the Anti-Imperialist League" (Ephemera Society of America (January 1, 1992) ASIN B0006R8RJ8
  • Young, Kenneth Ray; The General's General: The Life and Times of Arthur MacArthur Westview Press, 1994