Kolofon (by)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det joniske forbund med Kolofon omtrent midt på kartet.

Kolofon (gresk: Κολοφών) var en antikk gresk by i region Lydia datert fra 1000-tallet f.Kr. Den er sannsynligvis den eldste av de tolv byene i det joniske forbund, en sammenslutning av greske byer, polis, som opprettet på midten av 600-tallet f.Kr.[1] Byen lå mellom Lebedos og Efesos på vestkysten av Anatolia dagens Tyrkia).

Byens navn kommer fra ordet κολοφών, «høydetopp», hvilket også er opprinnelsen til det bibliografiske betegnelsen kolofon i den metaforiske betydning at det er en kort tekst i en avis, et tidsskrift eller en bok som angir detaljer omkring produksjon og utgivelse. Betegnelsen kolofonium, fra colophonia resina, er en gulbrun, sprø harpiks fra furutrær i byen Kolofon som blant annet brukes til å smøre fiolinbuer med.

Ruinene av den antikke byen ligger ved Kastro (festning) Ghiaour-Keui, en mindre landsby i tyrkiske Izmirprovinsen i distriktet Menderes.

Oldtidens historie[rediger | rediger kilde]

I henhold til Apollodoros fra Athen og Eutykios Proklos (latin: Eutychius Proclus) døde den mytiske varsler eller spåmann Kalkas fra Argos i Kolofon etter at Trojakrigen var avsluttet. Strabon nevner Klaros som stedet for hans død og som senere ble et kultsenter i området til Kolofon. Et orakel mente at han ville dø når han kom til å møte en spåmann som så bedre enn ham selv. Da Kalkas og andre helter på veg tilbake fra Troja kom over spåmannen Mopsos i Kolofon, hadde de to en kappstrid om deres profetiske kvaliteter. Klaros klarte ikke å være likestilt med Mopsos som varsler, en sønn av Apollon og Manto som han var, så Klaros døde.

I gresk mytologi var det to sønner av Kodros, en konge av Athen, som etablerte en koloni her. Det var fødestedet til filosofen Xenofanes og poeten Mimnermos. De senere historikerne Dinon, som skrev en historie om Persia, var fra Kolofon, og det var antagelig også hans sønn Kleitarkos som skrev en populær biografi over Aleksander den store.

Kolofon var den sterkeste av de joniske byene og var kjent for både sitt kavaleri og for innbyggernes luksuriøse livsstil. Det var fram til Gyges fra Lydia erobret byen på 600-tallet f.Kr. Kolofon gikk da inn i en nedgangstid og ble forbigått av nabobyene Efesos og ikke minst Miletos, den voksende sjømakten i Jonia.

Etter at Aleksander den store døde i Babylon i 323 f.Kr., forviste den makedonske regenten Perdikkas de athenske bosetterne på Samos til Kolofon, inkludert familien til filosofen Epikuros som forente seg med dem etter å ha fullført sin militærtjeneste.

På begynnelsen av 200-tallet f.Kr. ble byen ødelagt av Lysimakhos, en makedonsk hærfører, en av diadokene (Aleksanders etterfølgere), og senere konge (306 f.Kr.) i Trakia og Anatolia, i det samme området hvor bortimot ødela og avfolket ved makt nabobyen Lebedos.

Notion fungerte som havneby for både Kolofon og Klaros, sistnevnte hvor det berømte tempelet og orakelet til Apollon Klaros sto, og hvor den nevnte spåmannen Klaros hadde sin kappestrid med Mopsos.

I romersk tid, etter Lysimakhos' erobring, klarte ikke Kolofon (i motsetningen til Lebedos) å komme seg på fote igjen, og den tapte sin betydning. Faktisk ble byens navn overført til havnebyen Notion og det siste navnet forsvant i bruk en gang mellom peloponneskrigen og tiden til Cicero (slutten av 400-tallet og 100-tallet f.Kr.).

I tillegg til at byen var et betydelig sted på det joniske fastlandet, ble den også sitert som et mulig fødested for den legendariske Homer. Lukian lister i sin bok Sanne historier Kolofon som det mulige fødestedet sammen med øya Khios og byen Smyrna, men Lukians Homer hevdet å være fra Babylon, det minst sannsynlige stedet.

Kirkehistorie[rediger | rediger kilde]

Notitiæ Episcopatuum nevner Kolofon så sent som 1100- eller 1200-tallet e.Kr. som et underbispesete av Efesos. Den franske kirkehistorikeren Michel Le Quien (Lequien)[2] nevner navnet på fire biskoper. Kolofon ble senere et titulært (uvirksomt) bispesete for Lilleasia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Red. (2005): «Recent Finds in Archaeology: Panionion Sanctuary Discovered in Southwest Turkey» i: Athena Review 4 (2), s. 10–11.
  2. ^ Michel Le Quien, I, 723

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grant, Michael (1987): The Rise of the Greeks, Guild Publishing, s. 159, 345.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]