Lettbane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lettbane brukes om flere former for skinnegående transport, både kollektivtransport og interntransport i industrien og i lagerhaller. Lettbaner har det til felles at dimensjonene gjerne er mindre enn for «egentlige» jernbaner og tunnelbaner.

Ekebergbanen i Oslo er en typisk forstadsbane. Den kjører i egen trasé fra Ljabru til Gamlebyen, der den går over til å kjøre i gatene som bytrikk.

By- og forstadsbaner[rediger | rediger kilde]

Slike baner kalles noen ganger for lettbaner, også på norsk[1] Dette er i tråd med språkbruken i f.eks. USA-engelsk (light rail, light rapid transit), britisk-engelsk (light railway), dansk (letbane) og spansk (metro legier).

På engelsk kalles trikkelinjen til Rikshospitalet av og til «light rail», selv om den trafikkeres av noen av verdens tyngste trikker, SL-95. Fra holdeplassen på Blindern.

       Vognene som trafikkerer slike baner er sjelden spesielt lette, og sporvidden er oftest som på vanlige jernbaner (1435 mm) selv om enkelte er smalsporet. Det «lette» er at konstruksjonene er enklere enn for «ekte» eller «fullvoksne» jernbaner og tunnelbaner, og at dimensjonene er mer beskjedne. De betjenes med enkle sporvogner eller korte tog fordi de ikke er beregnet på de største («tyngste») trafikkstrømmene. Farten er gjerne lav så en kan tillate krappere kurver og mindre stiv linjeføring enn for f.eks. en jernbane, de klarer ofte sterkere stigninger, og kravene til signalsystem og andre sikkerhetstiltak er ofte mindre strenge. Bane brukes fordi de iallfall delvis går i egen trasé, selv om de også i større eller mindre grad kan gå som trikker i bygater med blandet trafikk.

Denne formen for baner kan inndeles slik:

Bybane. Fra åpningen av Bybanen i Bergen 22. juni 2010.
  • Bybaner, som for en stor del går i egen trasé, men som kan krysse veier i plan, og som typisk holder seg innen byen. Den kan gå på ny skinnegang – men ikke sjelden brukes gamle, nedlagte jernbanespor på deler av strekningen. Bybanen i Bergen er en typisk bybane.
  • Forstadsbaner, som går i egen trasé gjennom de ytre bydelene og forstedene, men som kan krysse veier i plan. De kan gå gjennom bysentrum, og da oftest som trikker gjennom bygatene – men kan også avslutte utenfor sentrum. Det siste gjaldt f.eks. Oslos vestlige forstadsbaner før tunnelen Majorstuen–Nationaltheatret ble åpnet i 1928. Derimot fungerer Ekebergbanen i Oslo og Gråkallbanen i Trondheim også som trikker.
  • Semimetro eller premetro (som kanskje heller burde kalles «nesten-metro») går typisk helt og holdent i egen trasé. Den kan automatiseres, f.eks. Docklands Light Railway i London.
Docklands Light Railway. Et DLR-tog ved Canning Town
  • Minimetro («people mover»), automatiske lettbaner, med enkeltvogner eller korte tog, som kan være basert på VAL-teknologi (Véhicule automatique léger, lett automattog) e.l. Eksempler er metroene i Lille, Toulouse og København. I tillegg brukes de som «people movers» innen f.eks. flyplassområder. I Norge ble en slik automatbane vedtatt som en kollektivløsning til Fornebu, men vedtaket ble senere omgjort til en T-banelinje ved navn Fornebubanen.
Minimetro. Et VAL-tog på den lille metroen i Lille
Kusttram, en mellombytrikk.

Kategoriene går ofte over i hverandre, i tillegg til at f.eks. en bybane eller forstadsbane kan oppgraderes til en T-bane. Videre erstattes av og til «gammeldagse» betegnelser med noe som virker mer moderne: Ruter har omdøpt T-banen i Oslo til metro; noen Light rapid transit- eller Light rail-systemer i USA ville ha hett interurbans om de var blitt bygget i 1920-årene, osv.

Mer «ukonvensjonelle» transportmidler[rediger | rediger kilde]

  • Énskinnebaner – både infrastrukturen og vogner – som kan lages betydelig lettere enn vanlige tog[4], selv om det ikke alltid blir gjort. De kan fungere som hengebaner, eller kjøres på en skinne av betong eller stål.
  • Sportaxi (taxibane, «personal rapid transit»), beregnet på små vogner i personbilstørrelse. Dette ble foreslått allerede i 1960-årene. Foreløpig finnes likevel bare noen få og små anlegg, bl.a. på flyplassen Heathrow[5][6][7][8]
Sportaxi av typen ULTra Pod ved storflyplassen Heathrow, London

Miljøkonsekvenser[rediger | rediger kilde]

Énskinnebane av Alweg-typen, i trange Sydney-gater, kalt Metro Monorail

Lettere materiell har følgende fordeler:

  • Mindre energiforbruk og kraftpåvirkninger – særlig under akselerasjon og kjøring i motbakker.
  • Et lettere tog gir mindre kraftpåvirkninger under oppbremsing og svinging, noe som muliggjør lettere og billigere skinnegangkonstruksjoner.
  • Reduksjon av påkrevd planering (rasering): Et tungt tog krever omfattende planering (utsprenging, utfylling, fundamentering) og dyre broer. En lettbane på søyler kan tilpasses et ganske ujevnt terreng simpelthen ved å variere søylehøyden.
  • Åpenhet for kryssende trafikk under en opphevet bane: En konvensjonell jernbane danner en barriere, langs traseen. Den er en barriere for lokalbefolkningen og dyrelivet. Et hevet spor med åpninger på 2x2 meter lar mennesker og dyr kunne passere. Blir åpningene større, kan også kjørende lokaltrafikk passere fritt.

I byer med eksisterende, skinnegående transport er en ulempe med denne transportformen at den krever en ny infrastruktur, mens f.eks. en ny bybane- eller T-banelinje kan kobles på det som finnes og utnytte eksisterende materiell, depoter osv.

Industrien[rediger | rediger kilde]

I industrien brukes lettbaner – en form for hengebaner – om skinnegående løfteutstyr.[9][10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jan Usterud Hanssen, Nils Fearnley, Jon-Terje Bekken, Arild Henrik Steen 2006: Lettbaner – europeiske erfaringer. Transportøkonomisk institutt; ISBN nr: 82-480-0484-8. PDF Arkivert 27. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  2. ^ William D. Middleton: The interurban era, Kalmbach Publishing Co; http://www.archive.org/stream/interurbanera00midd/interurbanera00midd_djvu.txt
  3. ^ We have never done better than this, TRAINS Magazine, Nov. 1982
  4. ^ http://on-nor.net/hengebane.html
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. januar 2015. Besøkt 1. mars 2015. 
  6. ^ http://prtconsulting.com/intoprt.html
  7. ^ http://faculty.washington.edu/jbs/itrans/dualdbte.htm
  8. ^ http://www.ultraglobalprt.com/
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 1. mars 2015. 
  10. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 2. april 2015. Besøkt 1. mars 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]