Lettbane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lettbane er jernbane med minimal togvekt, tilpasset vekten på det som skal fraktes. Høyhastighetstog er et lettvektstog for passasjerer, (6-8 tonn/vogn) men benytter likevel det tradisjonelle jernbanekonseptet for minst 100 tonn/vogn. Lettbanen innebærer at man konstruerer toget ut fra det lave vektbehovet og prøver å utnytte de fordeler som da kan oppnås.

Innhold

Bybaner [rediger]

En bybane kalles noen ganger for lettbane, også på norsk[1] Dette er i tråd med språkbruken i f.eks. USA-engelsk (light rail, light rapid transit), britisk-engelsk (light railway), dansk (letbane) og spansk (metro legier). Betegnelsen er likevel bare delvis riktig. Oslos bybanevogner, SL95, veier ca. 65 tonn og er ikke utpreget lette. Først og fremst er bybanen kjennetegnet ved sin evne til å gå sammen med annen bytrafikk, i motsetning til vanlig jernbane, som krever egen trasé. Bybanen har bare i liten grad utnyttet mulighetene for vektreduksjon, men nok til å kunne gå i moderat kupert by-terreng.

Miljøkonsekvenser [rediger]

ALWEG-bane i trange Sydney-gater, kalt Metro Monorail

Fordelene med lettbane kan deles i tre områder:

  • Reduksjon av energiforbruk og kraftpåvirkninger – Egergitap grunnet friksjonen mot underlaget reduseres når togvekten reduseres. Et lettere tog gir også mindre kraftpåvirkninger under oppbremsing og svinging, noe som muliggjør lettere og billigere skinnegangkonstruksjoner.
  • Reduksjon av påkrevd planering (rasering) – Et tungt tog krever omfattende planering (utsprenging, utfylling, fundamentering) og dyre broer. En lettbane på søyler kan tilpasse seg til et ganske ujevnt terreng simpelthen ved å variere søylehøyden.
  • Åpenhet for kryssende trafikk under en opphevet jernbane – En konvensjonell jernbane danner en barriere, langs traseen. Den er en barriere for lokalbefolkningen og dyrelivet. Et hevet spor med åpninger på 2x2 meter lar mennesker og dyr kunne passere. Blir åpningene større kan også kjørende lokaltrafikk passere fritt.

Referanser [rediger]

  1. ^ Jan Usterud Hanssen, Nils Fearnley, Jon-Terje Bekken, Arild Henrik Steen 2006: Lettbaner – europeiske erfaringer. Transportøkonomisk institutt; ISBN nr: 82-480-0484-8. PDF

Eksterne lenker [rediger]