De schlesiske trikkene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Trikk 116Nd i Bytom
Modernisering trikk 105Na
Trikk 105N-2K
Trikk Moderus Alfa
De schlesiske trikkenes nettverk

De schlesiske trikkene er et polsk sporvognsystem, hvor de første linjene ble åpnet i 1894. Det omfatter Katowice, hovedstaden i Øvre Schlesien (sør i Polen), og tolv andre byer i Det øvreschlesiske industriområdet, en region med 2 millioner innbyggere. Med 96,5 km ensporede og 112,75 km dobbeltsporede linjer (322 km av jernbanespor) er det et av verdens største trikksystemer. Det drives av selskapet, De schlesiske trikkene (polsk: Tramwaje Śląskie SA, tysk: schlesischen Strassenbahn). Kommuner som får tjenesten, unntatt Będzin, er andelseier i selskapet.

Sporsystemet forbinder 13 byer og en rekke mindre tettsteder. Viktige knutepunkter er Bytom (tysk Beuthen), Katowice, Chebzie og Zabrze. Selv om området er tett befolket (ca. 2 millioner innbyggere), går flere linjer gjennom utpreget landlige omgivelser. Pr. juli 2011 omfatter systemet 27 ruter[1], som betjenes med 236 vogner.[2]

Det er det siste slike systemet i Europa, med noen historisk rullende materiell, mange ensporede linjer som omfatter forsteder og bygder, møtestasjoner som lar motgående trikk passere, gamle typer semaforer og interessante industrielle og landlige utsikter. Det inspirerer mange trikkentusiaster fra Polen og utlandet å dra dit. Systemets mest strålende stjerne er linje 38 i Bytom, langs Piekarska gate, med ei klassisk Konstal N vogn med treseter og håndopererte skyvedører.

Historie[rediger | rediger kilde]

Systemet ble anlagt på tysk grunn. Senere har eierskapet skiftet, avhengig av stormaktenes politikk overfor Polen. Oberschlesien fikk mot slutten av 1800-tallet en stor kull- og stålindustri og har hatt det inntil omfattende nedleggelser siden 1990-årene.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Systemets historie begynte i 1894. Første dampsporvognlinje Wielkie Piekary – Szarlej – Bytom (tysk: Deutsch Piekar – Scharley – Beuthen) ble åpnet den 27. mai 1894 av et berlinsk selskap Øvreschlesiske dampsporvogn (tysk: Oberschlesische Dampfstrassenbahnen AG, kort: ODS). Samme året ble to andre linjer åpnet: Gliwice – Zabrze (Gleiwitz – Hindenburg) og Zabrze – Ruda Śląska – Chorzów – Bytom (Hindenburg – Ruda – Königshütte – Beuthen). Hele linjen fra Piekary til Gliwice var 34,5 km lang. Det var 853 158 passasjerer til slutten av det første operasjonsåret.

Elektrifisering[rediger | rediger kilde]

Dampdrevne sporvogner ble aldri noen suksess. I september begynte elektrifiseringen av nettverket, som da omfattet 75 km. Det ble dermed en av Europas første mellombytrikker. 7. september 1899 åpnet et annet selskap, Schlesiske Småbaner (tysk: Schesische Kleinbahn AG) sin første trikklinje, Katowice – Chorzów (Kattowitz – Königshütte). De to selskapene fikk felles styre i 1904.

I 1919 ble Polen gjenopprettet som egen stat, og systemet ble delt mellom de to nabostatene. Trafikken over grensen – på noen av verdens få grenseoverskridende trikkelinjer – ble opprettholdt fram til 1937. I denne perioden ble mesteparten av systemet på begge sider av grensen ombygget til standard sporvidde, 1435 mm. I 1939 ble så denne delen av Polen hærtatt av Nazi-Tyskland, og dermed kom hele systemet igjen på tyske hender. Først nå, under andre verdenskrig, ble trikkelinjene i området fullt integrert i ett system.

Sporbredde[rediger | rediger kilde]

De første linjene hadde smalspor (785 mm bredde) og har blitt omgjort til normalspor siden slutten av 1920-tallet. Den første normalsporlinjen, fra torget i Katowice til Kościuszko-parken, ble bygget i 1912, mens det i 1913 ble dannet normalspor Bytom bysporvogn (tysk: Stadtische Strassenbahn Beuthen), som ble uavhengig til 1945. Den siste smalsporlinjen (nr 12: Chorzów Miasto – Alfreds plass) ble fjernet i 1951.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig og schlesiske opprør ble regionen og dens trikksystem oppdelt mellom Polen og Tyskland, og grenseoverskridende linjer ble bygget (den siste ble fjernet i 1937).

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da Nazi-Tyskland hærtok det meste av Polen i 1939, bestemte de tyske myndighetene seg for å slå sammen alle de ulike systemene. Siden da har de forblitt integrert. Ennå er det mulig å merke de gamle grensene. Det integrerte nummeringssystemet som ble introdusert i 1940 er fremdeles i bruk.

Etterkrigsperioden[rediger | rediger kilde]

Etter hvert begynte Nazi-Tyskland å tape terreng, så også på østfronten. I 1944 rykket Sovjetunionen inn i Polen fra øst. Den 27. januar 1945 ble området erobret av sovjetiske og polske styrker. Byene og infrastrukturen var forholdsvis intakte. Den 29. januar ble den første trikkforbindelsen under ny polsk forvaltning mellom Sosnowiec og Będzin tatt i bruk.

Jalta-konferansen i februar 1945 vedtok de allierte stormaktene å flytte Polen vestover, med en grense mot Tyskland som fulgte Oder-Neisse-linjen. Dermed kom hele sporveissystemet under Polen og fikk sitt nåværende navn. I 1945-90 lå Polen under sovjetregimet. Østblokklandene satset mye på kollektivtransport. Utbyggingen av Tramwaje Śląskie fortsatte til slutten av 1970-årene, da det nådde sin største utstrekning. Deretter ble vedlikeholdet forsømt, og denne utviklingen fortsatte etter Østblokkens sammenbrudd. Flere linjer ble oppgitt. Enkelte linjer er midlertidig oppgradert, og en del nytt materiell er innkjøpt.

Ved slutten av 1970-tallet oppnådde nettverket sin maksimale lengde på ca. 235 km. Siden 1986 har lengden vært på rundt 208 km.

Referanser[rediger | rediger kilde]