Kyse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kyser er tettsittende, løse hetter med hakebånd. Bildet viser østtyske jenter i tradisjonelle Trachten (tyske folkedrakter) med kyser. Kyser er også vanlig i flere norske bunader.

Kyse er ulike typer tettsittende, hetteformede luer som dekker toppen av hodet, nakken og ørene, men ikke pannen, og vanligvis knyttes fast med bånd eller snorer under haken. Hodeplagget ble tidligere særlig brukt av kvinner, jenter og små barn. Store kyser i form av damehatter med brei brem foran og på sidene blir ofte kalt kysehatt[1] (også kalt capote).[2] Slike hatter var vanlige i den europeiske damemoten på 1800-tallet, mens enkle kyser var utbredt blant bondebefolkningen. Kyser brukes i dag som bunadsluer og av små barn.

Historikk og bruk[rediger | rediger kilde]

Kyser[rediger | rediger kilde]

Skjæring av havre med sigd på Fossheim i Jølster på 1880-1890-tallet. Kvinnene bærer tradisjonell topplueformet kyse.
Tysk soldat under andre verdenskrig i Norge sammen med jente i kyseformet hettelue med knyting (til høyre) og jente i topplueformet hette med pelskant. Soldaten selv bærer båtlue.
Olga Bjoner, leder i Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon, iført bunad med bordert kyse under et internasjonalt kvinnetreff i Berlin 1941. Videre fra venstre står Tysklands rikskvinnefører Gertrud Scholtz-Klink og andre nazisympatisører.
Bønder i middelalderen framstilt i den polske Maciejowski-bibelen fra ca. 1250. Mennene har kveifer (knytteluer), trøyer og underbrøker (braier).
Tobladlue, bunadslue av to deler, fra Røros. Utside av silke med perler, fôr i mønstret stoff.

Hodeplagg i form av løse hetter, luer og hatter med hakebånd har en lang historie. I middelalderen var for eksempel kveif, kalt coif på engelsk, en vanlig knyttelue som ble båret av menn, kvinner og barn. De rike hadde kyser av lin, de fattige av ull. Andre hodeplagg i gotikken var turbanliknende hatter, hetter og hodelin. Middelalderkysene utviklet seg i litt forskjellige retninger som ulike typer trange, hodeformede luer og hårkapper for kvinner. I renessansen og barokken ble små kyser ofte båret under større hatter og hodeplagg, gjerne på bakhodet, med rynker i nakken og snor under haken. I likhet med hatter og frisyrer økte kvinnenes hetter og kyser i størrelse og fikk ulike former på 1700-tallet, blant annet under louis-seize på slutten av århundret.

Små, lette kyser ble gjerne brukt innendørs og hjemme for å holde håret på plass, mens større eller kraftigere varianter var for utendørs bruk. I mange europeiske bondedrakter ble små kyser brukt av kvinner, særlig om vinteren og da gjerne av foret, vattert, ofte svart stoff. Slike tradisjonelle «bondekyser» er beholdt i flere folkedrakter og bunader, blant annet Askøybunaden.[3] I dag er plagget oftere brukt av spedbarn.

Kysehatter[rediger | rediger kilde]

«Skovserkoner» (kvinner fra Skovshoved) med kyser på fiskertorget på Gammel Strand i København ca. 1815
Franske bondekoner fra Île-de-Bréhat i Bretagne i arbeid iført kjempestore, traktformede kyser ca. 1900. Denne luetypen blir kalt bonnet på engelsk og var i ulike varianter høyeste mote i Europa fra første halvdel av 1800-tallet og framover. Kvinnene på bildet samler kuruker for tørking til brensel.
Store kysehatter var i ulike varianter vanlig for alle kvinner på 1800-tallet. Bildet viser en hatteforretning i Paris 1822 der modistene lager kyser etter anvisning fra kundene.

I direktoriestilen i overgangen til 1800-tallet fikk kvinnene store kyser med bremmen bøyd nedover eller framover og bånd under haken. Disse overdådige kysehattene var altså egentlig en justerbar hette med brei, vifteformet brem.[2] De ble i ulike varianter høyeste mote i den vestlige kvinnedrakten i første halvdel av 1800-tallet, særlig i biedermeierperioden,[2] og holdt seg som populært hodeplagg for alle kvinner fram til omkring 1900. Slike damehatter hadde bredere brem foran som rammet inn ansiktet i en trakformet bue. Ellers kunne de være ustyrt med blonder og rysjer, lange, brede bånd, store sløyfer og annet. Hatter, kyser og turbaner kunne også pyntes med fjær og kunstige blomster og frukter.

De største kysehattene ble populært kalt «kyss meg om du vil» eller «kyss meg om du kan» avhengig av hvor stor bremmen var. De omtales vanligvis som bonnet på engelsk og bahytt på svensk.

Moteriktige kysehatter ble mindre i siste halvdel av århundret, men hadde fortsatt brem og pull skåret i ett, hakebånd og pynt. Kyser med en kant eller kappe påsydd bak ble kalt nakkehatt. På 1880-tallet ble kysene små og flate og festet på toppen av hodet. På begynnelsen av 1900-tallet ble kyser bare brukt av eldre kvinner eller sammen med svart sørgeslør.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Tobladlue, kyseformet bunadslue sydd av to like halvdeler
  • Kveif, hodeformet knyttelue vanlig i middelalderen
  • Dåpslue
  • Hårkappe, hodelin
  • Mob cap, engelsk betegnelse for vanlig hårkappe eller innelue for kvinner på 1700- og 1800-tallet
  • Hette,
  • Kabuss, lue med øreklaffer som kan kneppes om haken eller brettes bakover

Historikk[rediger | rediger kilde]

Denne luetypen skal ha sin opprinnelse på 1500-tallet, da den var en del av den europeiske motedrakten. I Sverige kan den dokumenteres tilbake til 1600-tallet[4], mens den er kjent fra 1700-tallet i Norge.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oppslagsordet «kysehatt» i Store norske leksikon
  2. ^ a b c Gertrud Lehnert: Moter (Cappelen 1999, søkbar digitalkopi)
  3. ^ «Hvilken bunad har du?», Foreldreportalen.no
  4. ^ Karlberg, Magny S. (1992): "Luer - oversyn". I: Rapport frå hovudbunadseminaret på Valdres folkehøgsule" 8.-11. august 1992

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christophersen, Kirsten Holtermann (1997): Drakt-historie, Yrkesopplæring (søkbar lenke)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]