Biedermeier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elegant og enkel biedermeier-arkitektur i Baden bei Wien i Østerrike.
«Søndagsturen» (Der Sonntagsspaziergang, 1841) av Carl Spitzweg, en typisk representant for biedermeier-perioden.
«Corpus Christi-morgen» (Am Fronleichnamsmorgen) av Ferdinand Georg Waldmüller (1857) er et eksempel på biedermeier-maleri som formidler harmoni, tro og tradisjon.
Postkortmotiv med drakter i biedermeier-mote. Mannen har myk lue og slåbrokliknende frakk for innebruk, kvinnene blant annet krinoliner og snøreliv.

Biedermeier er en opprinnelig tysk betegnelse på jevn, borgerlig seinempire, en stilart i europeisk kunst- og designhistorie fra cirka 1820 til 1840.[1] I Tyskland brukes imidlertid Biedermeier om et helt tidsrom i Det tyske forbund, fra Wienerkongressen i 1815, en fredskongress som skulle regulere Europas politiske forhold etter napoleonskrigene, til revolusjonen i Tyskland i 1848.

Navn[rediger | rediger kilde]

Navnet biedermeier, egentlig Biedermaier, er en sammentrekning av Biedermann og Bummelmaier, som var navnene på to tyske besteborgere som forfatteren Viktor von Scheffel lanserte i vittighetsbladet Fliegende Blätter 1848.[1] Etter dikteren Ludwig Eichrodts dikt Biedermaiers Liederlust fra 1850 i Fliegende Blätter ble ordet vanlig, men hadde opprinnelig, som så mange stilbetegnelser, en nedsettende betydning.[1]

Møbel og interiørstil[rediger | rediger kilde]

Biedermeier-værelse i museet i Chrzanów i Polen.

Stilbetegnelsen biedermeier er i det alt vesentlige bare knyttet til møbel- og interiørkunst og markerer her et klart skille i forhold til empiren.[1] Mens empiren benytter messing og intarsia, benyttes denne form for dekor ikke i biedermeierstilen, der reaksjonen mot empiren og en streben mot enkelhet forbyr det første; mens trangen til større plastisitet i overensstemmelse med den alminnelige stilutvikling mot nyrokokko og nybarokk fører med seg at dekoren skjæres ut i selve treet.[1] Rent generelt fører stilen med seg en avmykning av empirens former, sofaens lener svinger seg i store S-kurvaturer, og stolens ryggbrett og bakstolper mykes av på lignende måte.[1] Møbelplanene er ikke lenger rette, men bølger lett svulmende i to og tre plan og peker frem mot den av historismens stiler som biedermeier lå nærmest opp til og delvis gled over i, nemlig nyrokokkoen.[1] Som denne stil har biedermeierstoler S-formede bakstolper og senere ofte ballongrygg, og salongbordet er ovalt.[1]

Med hensyn til romoppfatningen yter biedermeier et av de viktigste bidrag til 1800-tallets stilutvikling: i kraft av reaksjonen mot empiren flyttes stolene bort fra veggen og stilles lett skrå, eller de grupperes mer intimt rundt det ovale bord.[1] Både ved sin asymmetri og ved sin søken mot det intime representerer biedermeier den romantiske retning slik den kan komme til uttrykk i møbel- og interiørkunst.[1] I Frankrike svarer stilen til borgerkongen Ludvig Filips regjeringstid, der det også fant sted en forenkling av Napoleon-stilen.[1] I England svarer den til sein Regency og ungviktorianisme, mens den norske biedermeier faller noe seinere, ca. 1830–1850.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]