Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså
LandNorge
Ligger iSaltdal
Kart
25 nummererte markører
1 = Vassliheia
2 = Kalvgarden
3 = Saksenvikelva
4 = Hestgardmoen
5 = Forsholten
6 = Bjørnholten Øst
7 = Bjørnholten sør
8 = Stensia
9 = Stensia
10 = Storelva
11 = Storelva
12 = Storelva
13 = Vassliheia
14 = Vassliheia
15 = Vassliheia
16 = Vassliheia
17 = Saksenvikelva
18 = Hestgarden
19 = Hestgarden
20 = Kuhella I
21 = Kuhella II
22 = Sakrisura I
23 = Stensia
24 = Vassliheia
25 = Kuhella III
Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså
67°12′N 15°00′Ø

Kvernsteinsbruddene på Setså og Saksenvik i Saltdal var en omfattende industri i vikingtiden og opp gjennom middelalderen. Det er tydelige merker etter uttak av emner til kvernsteiner i en rekke kvernberg i områdene.

I historiske kilder er bare kvernsteinsbruddet på Setså, noen kilometer ut i Saltdalsfjorden, omtalt. Dette kan skyldes at Setså var felles utskipningshavn for de to stedene. Det er anslått at opptil 30 000 kvernsteiner kan ha vært produsert i bruddene. Dette tyder på en omfattende industri der mektige aktører i vikingtid og middelalder var involvert. Erkebispesetet i Nidaros hadde eierandel i virksomheten.

Kvernstein var viktig fordi korn var en grunnleggende del av kostholdet. Gårdene i Skandinavia hadde egne kverner og bare noen meget få steinbrudd kunne skaffe brukbare steinemner. Virksomheten i kvernbergene førte trolig til at den norrøne befolkningen ekspanderte i Salten og koloniserte tidligere samiske områder. Blant den samiske befolkningen ledet det i sin tur til økt aktivitet i nærområdene av den norrøne bosetningene: Samene gjorde blant annet forskjellige nisjetilpassinger i form av lokalproduksjon innenfor smiing, steinbrudd for kleberstein og skifer, samt handel med disse varene.

Bruk av kverner til kornmaling[rediger | rediger kilde]

Håndkvern av lignende type som kvernsteinene fra Saltdal ble brukt til. Staven som stikker opp fra den øvre kvernsteinen brukes for å dra steinen rundt. Håndkvern er utstilt i etnografisk museum i Zaslavl, Belarus.
Foto: Призрак Св. Лаврентия

Ved hjelp av pollenanalyser har arkeologene funnet ut at korndyrkning var etablert i Nord-Norge omkring 1400 til 1100 år før Kristus. I vikingtiden var Nord-Norge selvforsynt med korn både til matlagning og som såkorn. Fra Snorre Sturlasons Heimskringla har en beskrivelse av kornets betydning i Hålogaland.[1] Korn var sentralt i kostholdet i middelalderen, og korn fra Nord-Europa var den viktigste byttevaren fiskerbøndene i Nord-Norge etterspurte i bytte for sin tørrfisk.[2]

Til å male kornet trengtes kverner, og bare noen få steder i Skandinavia var det steinbrudd for passende emner til kverner, kalt kvernberg. Det finnes omtalt produksjon av kverner i historiske kilder og arkeologiske funn i Norge og Sverige, men ikke i Danmark. Det eldste funnet av kvernstein i Norge er fra en stor gravplass i Skjeberg i Østfold, datert til 300-tallet før Kristus. Viktige kvernsteinbrudd i Norge fra vikingtid og opp gjennom middelalderen, er Hyllestad i Sogn og Fjordane og Vågå i Gudbrandsdalen, samt Setså og Saksenvik i Saltdal.[2] Kvernsteinsbruddene i Saltdal er blant de eldste i Norge.[3]

To ulike kverntyper med roterende stein ble bruk til maling av korn: håndkverner og bekkekverner drevet av vannkraft. Håndkvernene er de eldste og slike har arkeologene funnet spor av i Norge helt tilbake til førromersk jernalder.[4] I Salten ble slike håndkverner brukt på gårdene helt opp til 1920-årene. Kvernene bestod av en sirkulær over- og understein og ved å rotere den øverste steinen vil korn mellom steinene males opp til mel. I midten av oversteinen er det et hull, kalt kvernøyet, hvor kornet tilføres i små mengder av gangen.[4]

Håndkvernene var lite effektive og trolig malte bare det de trengte for én eller noen få dager, noe som satte preg på matskikkene. Bruk av håndkvernene var et slitsomt arbeid med lav status og ble overlatt til kvinnene. Selv da bekkekverner ble tatt i bruk kunne håndkvernene komme til nytte om det oppstod melmangel. Hvis en ikke hadde «vann på mølla», altså at bekken ikke førte nok vann, så tydde en til kornmaling på den gamle måten.[5]

Før kvernsteinsbruddenes tid ble trolig de fleste emnene til kvernstein tatt ut på gårdene der de skulle brukes. Spesielt gjelder dette for de enkle skubbekvernene. For menneskene som lette etter stein den gangen var formen på steinene av større viktighet enn bergartstype.[6] En har mange eksempler på enkle lokalproduserte kverner.[7] Utover i vikingtid og middelalder ble mineraltypen vektlagt mer og mer. Dermed ble noen få steinbrudd svært viktige og vokste til å bli industri, fordi steintypen var godt egnet til kornmaling og fordi de lokale forholdene lå til rette for bergverksdrift.[6]

Registreringer i kvernsteinsbruddene i Saltdal[rediger | rediger kilde]

Kart over de viktigste kvern-
steinsbruddene (blå sirkler) i Saksenvik og Setså.[8]

Kvernstein fra brudd i Salten ble kalt for Saltværingsstein. Selv om det har eksistert andre steinbrudd, sto Saksenvik og Setså bak den langt største produksjonen. Begge bygdene ligger på østsiden av Saltdalsfjorden, mellom tettstedene Fauske og Rognan.[9]

Kvernbergene[rediger | rediger kilde]

Det er tilsammen avdekket rundt 60 kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. Flere av de største bruddene er 50–60 meter lange og 4–5 meter høye. Det er også store tipphauger med avfallsstein foran bruddene. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av kvernsteinene.[9] De bergartene som dominerer er granatglimmerskifer, amfibolitter og marmor.[10]

I Saksenvikdalen var det tre hovedområder benyttet til uttak av kvernstein, og fra sør mot nord er disse Kalvgarden, Hestgarden og Vassliheia. I tillegg kan en finne flere mindre brudd spredt rundt. Hoveduttakene ligger på en nokså rett linje med en lengde på over 1,5 km. Bruddet i Vassliheia er i seg selv 400 m langt. Det laveste bruddet ligger rundt 40 meter over havet, mens det høyeste er 450 meter over havet. De aller fleste uttakene er fra fast fjell, men det finnes et fåtall løse blokker der en har tatt ut kvernsteiner. Enkelte av bruddene er så store at det kan være mulig at mange tusen steiner har vært tatt ut.[10]

På Setså har en kartlagt at de største kversteinsbruddene ligger på Blautslåtten, Forsholten, Bjørnholten, Langholten og Kuhella. Det høyeste bruddet fra fast fjell ligger på 200 meter over havet. I tillegg finnes det store hauger med avfallsstein inntil bergvegger uten at det er huggmerker i fjellet. Uttakene er vurdert til å være mindre enn i Saksenvika. En annen forskjell er flere uttak på løse steinblokker.[10] Steinemnene som ble tatt ut i Saksenvika og Setså hadde en diameter på 50–60 cm.[11] Denne typen steinemner ble brukt til håndkverner, da bekkekvernene krevde betydelig større kvernsteiner.

Mineralsammensetning[rediger | rediger kilde]

Både i Saksenvika og på Setså er det granatglimmerskifer som har gjort stedene attraktive som uttak til kvernstein. Denne mineralblandingen er funnet i alle norske kvernstein fra middelalderen. Denne steinen er godt egnet til kvernsteiner fordi kombinasjonen av den myke glimmerskiferen og de harde granatene gjorde at overflatene i kvernene forble ru og virksom selv etter lang tids bruk og slitasje av kvernsteinene.[10]

Granatglimmerskifer beskrives som en lagdelt bergart med skifrig struktur.[12] Granatene er 1–5 mm store harde krystaller av mineralet granat. Den lyse glimmeren (muskovitt) har granatene spredd rundt i seg. Det er disse som gir kvernen gode maleegenskaper, blant annet fordi granatene blir nedslitte mye senere enn den bløte glimmerrike mellommassen. Selv etter lang tids bruk vil det stadig være nye krystaller som stikker ut fra overflaten og kverner kornet. Glimmeren gjorde at steinene lett kunne hugges ut fra berget.[6] Den vil lett spaltes opp dersom steinhuggeren følger lagene i berget. Sporene som står igjen viser at spisse redskaper av metall har vært i bruk. Konkret ser arkeologer merker etter spisshakker og forskjellige meisler. Spesielt i Saksenvika ser en hvordan de sirkelrunde gropene har blitt hugget ut, og at det deretter har blitt hugget rundt 20 meiselhull for å løsne kvernemnet fra berget. Kvernøyet ble hugget ut senere, det kan en se ved at gjenstående berg etter at steinene ble løsnet fra berget er uten et slik sentrumshull. Samme fremgangsmåte ble brukt i Hyllestad.[12]

Historiske kilder[rediger | rediger kilde]

I erkebiskop Aslak Bolts (født rundt 1377, død 1450) jordebok fra 1432 er kvernsteinsbruddet på Setså beskrevet. Det var erkebispesetet som eide store deler av kvernsteinsbruddet på Setså, som i de tider ble skrevet «Setzaa» eller «Seshawgh». Jordeboken forteller at kirken eide 16 deler av kvernsteinbereget på Setså. Hvor stor andel dette egentlig utgjør, er vanskelig å avgjøre fordi stedet består av mange store og små brudd som ikke er nevnt i de historiske kildene.[9]

Sogneprest i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt (1794–1838), nevner i 1820-årene kvernsteinsbruddene. Han forteller at virksomheten nesten var avviklet, dessuten at de få som fortsatt drev med steinhugging knapt kunne greie å løsne et kvernemne fra berget.[13]

Kvernsteinsdriften[rediger | rediger kilde]

Mange forhold rundt kvernsteinproduksjonen i bruddene i Saksenvika og på Setså er usikre, men at omfanget må ha vært svært omfattende holdes som sikkert. Produksjonen fremstår som profesjonell og meget mektige aktører i samfunnet var involvert som eiere. Disse kan ha vært både stormenn og senere også kirken.[14]

Uttak og verktøy[rediger | rediger kilde]

Kvernberget i Hestgarden med tydelige sirkulære fordypninger etter at kvernsteinsemnene er tatt ut. Her ser en merker etter de små kilemerkene i periferien av fordypningene som ble benyttet for å løsne emnet fra berget. Emnene er tatt ut så nært inntil hverandre at en skulle unngå at hver eneste stein trenger en hel grop rundt.

I Saksenvika har kvernsteinen blitt hugd ut ved at det ble hugget en rundt grop rundt kvernsteinemnet.[12] Den ene veggen i denne gropen eller kanalen blir sidekanten til kvernsteinen. Etter uttak av mange kvernsteiner blir det stående igjen mange slike runde groper i berget. Disse blir så hugget helt vekk for å gjøre bergoverflaten klar til uttak av nye kvernemner.[6] Teknikken med å hugge en kanal rundt emnet som skal tas ut er ikke spesiell for uttak av kvernstein, men har vært benyttet rundt om i hele verden i mange tusen år for å ta ut steinemner.[6]

Ett og ett kvernsteinemne ble løsnet ved at det ble hugget inn kiler for å løsne det fra berget. Videre bearbeiding kunne dermed skje på stedet eller nede på gårdene. Denne arbeidsprosessen har fordelen med at det blir mindre avfall enn om det var tatt ut store flak fra berget. Denne måten å ta ut emner på gir tydelige runde spor og merker etter meisler i berget, som i dag er tydelige for besøkende. Noen steder står det også igjen hele kvernsteiner, det er store avfallshauger, samt hele og knuste emner til kvernstein som ligger igjen. De emnene som tilsynelatende er brukbare og ligger igjen er enten av en kvalitet som gjør dem uegnet til bruk som kvernsteiner eller har skader.[12]

På Setså var arbeidsprosessen forskjellig fra Saksenvika. Her ble store blokker ble løsnet fra berget og deretter bearbeidet. Ved at store blokker ble tatt ut for deretter å hugge ut kvernsteiner, ble avfallsmengden her mye større. En tror at årsaken til forskjellige teknikker på de to stedene har sammenheng med at fallet på lagene (foliasjon) i berget er ulik. Fallet er mot steinhuggeren i Saksenvika, mens skrår vekk fra huggeren på Setså. En annen mulighet er at bruddene var aktive i forskjellige tidsepoker.[12]

Driftstid[rediger | rediger kilde]

Funnkontekst og tolkning av gårdsnavn taler for at bruddene er fra vikingtiden eller før. Historikere antar at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som eksisterte i Hålogaland i jernalderen. Karbondatering (C-14 metoden) antyder at bruddet i Saksenvika var i drift i årene 900–1190. Arkeologer mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet.[13]

Eierskapet i middelalderen blir mer kompliserte, ved at kongemakt, kirke, adelskap og storbønder står som eiere. At kvernsteinsbruddet i Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og at kirken hadde eiendomsinteresser, betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. Det viser også at bruddet må ha vært i drift på 1400-tallet. I Bolts jordebok var gårdene ved bruddene på Setså oppført med svært høy landskyld, noe som tilskrives virksomhetens store verdi.[13]

Siden Saksenvik ikke er nevnt i Aslak Bolts jordebok, tyder det på at driften stoppet da svartedøden kom. Driftstiden i Saksenvik blir etter disse vurderingene omtrent 500 år.[13]

Produksjonsmengde[rediger | rediger kilde]

Arkeologene har prøvd å anslå omtrent hvor mange kvernstein som kan ha vært tatt ut i Saksenvik og på Setså, noe som har vært forsøkt estimert ved to metoder. For det første kan en forsøke å anslå volumet av alt berg som har vært tatt ut og dividere på volumet av én kvernstein. For Kalvgardens vedkommende blir antallet da 8000 steiner. Usikkerheten er stor fordi en hverken kan anslå det totale volumet berg som har vært fjernet særlig nøyaktig eller anslå volumet av avfallsmengden. En annen måte er å danne seg et inntrykk av hvor mange stein som kunne tas ut ved å se på sporene som er igjen i berget. Med denne metoden er antallet estimert til 7000 kvernstein. Ved å ta hensyn til volum av skredmateriale og andre usikkerheter, er antallet stein estimert til 5000. Antall stein per år er videre estimert til 10–12 enheter forutsatt en driftstid på 500 år. Ut fra kjennskap til produksjon i andre kvernsteinsbrudd, er det antatt at det var to til tre steinhuggere i arbeid på Kalvgarden.[11]

Arkeologen Bjørn Hebba Helberg (1946–) anslår det totale produksjonsvoluemt for bruddene i Saksenvika og Setså til rundt 30 000 kvernstein. Han understreker også samtidig at estimatet har store usikkerheter. Uansett mener han at antallet var så stort at det må betegnes som en industrivirksomhet.[15]

Drift og produksjonsforhold[rediger | rediger kilde]

Kvernsteinsbruddene vitner om gode kunnskaper om berggrunnen, teknisk innsikt og god organisering av transport og distribusjon. Omfanget og profesjonaliteten rundt steinhuggingen må ha vært av en slik art at historikerne spør seg hvordan det kan ha vært organisert og styrt. I den første delen av produksjonstiden kan det tenkes at treller utførte arbeidet under ledelse av kyndige folk. Senere kan en se for seg at det enten kom spesialister utenfra eller, mest sannsynlig, at lokale håndverkere utførte arbeidet.[14]

Noe som underbygger hypotesen om at lokale steinhugger stod bak er at det sannsynligvis ikke var nødvendig med mer enn noen få mann i arbeid ved hvert brudd. Siden det sannsynligvis ville være uhensiktsmessig å arbeide om vinteren, med kulde, is og snø, var det antageligvis et sesongbetont arbeid. Dermed kunne bygdene avse noen av sine menn i perioder når hverken gårdsarbeid eller fiske krevde alle tilgjengelige hender.[14]

Mulige eksportveier for kvernsteien[rediger | rediger kilde]

Fra gamle historiske tekster har en opplysninger om transport av varer med skip langs Norskekysten. Disse kan også ha vært transportveier for kvernstein fra Saltdal. Sverres saga forteller om at kongen på vei ut Trondheimsfjorden passerer hele 50 handelsskip fra Vågan i Lofoten. Andre historiske tekster forteller om godt etablerte skipsruter rundt år 1000 og før den tid. En mulighet er at kvernsteinen på ferden ned langs kysten tjente som ballast i skipene. Senere ble de solgt og skipene seilte nordover med varer i retur som korn, keramikk og vin.[15]

Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal enn fra Hyllestad.[16]

Økonomisk betydning og norrøn ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Med økt bruk av naturressurser i Sør-Salten, som Setså og Saksenvik tilhører, skjedde samtidig en norrøn bosetningsekspansjon innover i landet. Kvernsteinproduksjon var viktigst, men også uttak av skiffer- og kleberstein, samt trekullproduksjon spilte en rolle. Flere steder i Norge gikk det for seg en sterk økning av ressursutnyttingen på denne tiden, noe som historikerne har sett i sammenheng med rikssamlingen og dannelsen av staten. Historikeren Bjørn Myhre (1938–2015) har argumentert for en omfattende bruk av naturressursene fra rundt år 900, da konge og aristokrati skaffet seg kontroll over viktige områder.[16]

I Salten var Boðin (senere kjent som Bodøgård) i middelalderen en stor kongsgård, hvor det i tidligere tider kan ha bodd en storhøvding for regionen. Senere var gården residens for stormenn i kongens tjeneste. Slike aktører kan ha ledet den norrøne bosetningsekspansjonen innover i tidligere samiske områder.[16]

En vanlig historisk oppfatning er at samenes jakt ga grunnlag for pelshandel som var viktig i vikingtidens handel, og at samene i vikingtid økte jakten for å imøtekomme behov for økt omsetning. Fra historisk kilder står Ottar fra Hålogalands fortelling sentralt, der han fra slutten av 800-tallet forteller om finneskatten som består av mengder med pels fra mår, rein, bjørn og oter, samt andre varer. Originalt er begrepet gafol benyttet om denne skatten, som i denne sammenhengen var en tributt til høvdingene fra dem som underordner seg. Skattelegging og varebytte kan ha gitt høvdingene pelsvarer, som så i neste omgang ble solgt i utlandet og gav stor fortjeneste. Arkeologen Eirin Holberg (1972–) og historikeren Knut Dørum (1969–) argumenterer for at høvdingemakten i Salten var et unntak, og at kvernsteinsproduksjonen hadde størst betydning for deres økonomiske virksomhet.[16]

Holberg og Dørum argumenterer for at kvernsteinbruddene i Saltdal må ha vært organisert av norrøne stormenn, og at høvdingsetet på Boðin sannsynligvis var sterkt involvert. Gårdene som ble etablert i Saltdalsfjorden og i Misværfjorden kan ha vært baser for steinbruddene, og mulige støttepunkter opp mot samiske bosetninger og bruksområder.[16] Fra 900 til 1350 førte den norrøne befolkningens ekspansjon og kolonisering av tidligere samiske områder, med kontroll over kvernsteinsbruddene og pelsvarer, til samiske motstrategier og oppdemming. Tegn på dette er samenes nedgravde sølvskatter, urgraver (gravplasser i steinur) og større nærvær i form av bosetning og annen aktivitet. Alle disse samiske aktivitetene foregikk i nærområdene til de norrøne bosetningene. Samene i området foretok forskjellige nisjetilpassinger i form av lokalproduksjon innenfor smiing, steinbrudd for kleberstein og skifer. Varer fra virksomheten ble så distribuert i egne nettverk via Beiarn–Misvær–Saltdal–Arjeplog. Produktene kan også ha blitt solgt til norrøn befolkning.[17]

Kvernsteinsbruddene i dag[rediger | rediger kilde]

25 lokaliteter med kvernsteinsbrudd i distriktet er automatisk fredet ettersom de er faste kulturminner fra før 1537.

I 2008 ble et nasjonalt kvernsteinsnettverk etablert for samarbeid mellom forskere og lokale museer som tar vare på kvernsteinsbrudd. Saltdal kommune dro nytte av dette nettverket, og i 2009 ble det satt ned en lokal arbeidsgruppe for tilrettelegging. Saltdal kommune fikk tilskudd til oppsettning av en skilt, pilskilt og informasjonstavle. Grunneieren i området har bidratt med rydding og tilrettelegging. Det ble også satt opp et skilt om severdighet ved Europavei 6.[18] Geoforskning har laget to familievennlige turforslag for å se på bruddene i Saksenvik.[19]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Halland, Hilde; Thomsen, Mette og Dalmannsdottir, Sigridur (2018). «Dyrking og bruk av korn i Nord‐Norge – Kunnskap fra det Nord‐Atlantiske prosjektet Northern Cereals 2015‐2018». Norsk institut for bioøkonomi. 4 (86): 26–30. ISBN 978-82-17-02135-3. ISSN 2464-1162. 
  2. ^ a b Helberg 2010, s. 103.
  3. ^ Løland 2018, s. 7–8.
  4. ^ a b Helberg 2010, s. 105–106.
  5. ^ Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar (1952). Vår gamle bondekultur II. Oslo: Cappelen. s. 9. 
  6. ^ a b c d e Løland 2018, s. 22–24.
  7. ^ Løland 2018, s. 56–57.
  8. ^ Helberg 2010, s. 114.
  9. ^ a b c Helberg 2010, s. 103–105.
  10. ^ a b c d Helberg 2010, s. 106–108.
  11. ^ a b Helberg 2010, s. 115–116.
  12. ^ a b c d e Helberg 2010, s. 108–110.
  13. ^ a b c d Helberg 2010, s. 113–115.
  14. ^ a b c Helberg 2010, s. 117–118.
  15. ^ a b Helberg 2010, s. 116–117.
  16. ^ a b c d e Holberg & Dørum 2021, s. 214–215.
  17. ^ Holberg & Dørum 2021, s. 218–219.
  18. ^ Grimstad, Lisa (2010). «Kvernsteinsprosjektet». Saltdalsboka 2009–2010. Saltdal kommune. s. 74–81. 
  19. ^ Meyer, Gurli B. (2022). «Kvernsteinsbruddene i Saltdal». geoforskning.no. Besøkt 10. juli 2023. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kvernsteinsbruddene_i_Saksenvik_og_Setså&oldid=24008337»