Kurdistans patriotiske union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jalal TalabaniLeder for PUK siden stiftelsen i 1975

Kurdistans patriotiske union (PUK) (kurdisk: Yakêtî Nîştimanî Kurdistan) er et kurdisk politisk parti i Irak.

Ledelse og ideologi[rediger | rediger kilde]

Partiet har i hele sin historie vært ledet av Jalal Talabani, som i 2005 ble valgt til Iraks president i landets første frie valg. Nestleder fram til desember 2006 var Nawshirwan Mustafa.

Partiets mål er å kjempe for nasjonal selvstendighet for Kurdistan, samt menneskerettigheter, demokrati og fred for det kurdiske folket.

PUK er idag et sosialdemokratisk parti, medlem av Sosialistinternasjonalen, men var i sin første periode preget av marxistisk-leninistisk ideologi.

Historie fram til 1991[rediger | rediger kilde]

PUK ble dannet i 1975 da flere mindre organisasjoner gikk sammen i misnøye med at Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) oppga den væpnede kampen for uavhengighet fra arabisk Irak.

PUK dannet sine egne væpnede styrker som kjempet så vel mot den irakiske regjeringshæren og dens kurdiske allierte, de såkalte jash-styrkene. som mot styrkene til KDP. Partiet har i perioder hatt hovedkvarter i Iran og i Syria. Under krigen mellom Irak og Iran 1980-1988 allierte PUK (og KDP) seg med Iran.

I 1987 gikk den irakiske hæren til angrep på Kurdistan i den beryktede anfal-kampanjen hvis målsetting var å knuse den kurdiske selvstendighetsbevegelsen en gang for alle. Under ledelse av Ali Hassan al-Majid («kjemiske Ali») angrep araberne PUKs baser med giftgass og jaget organisasjonen, så vel som den sivilbefolkningen den beskyttet, på flukt. Etter at PUK og Iranske styrker våren 1988 erobret byen Halabja, ble også denne byen gasset og rundt 5 000 mennesker mistet livet.

Historie etter 1991[rediger | rediger kilde]

Etter den første gulfkrigen i 1991, gjorde kurderne i Irak opprør mot Saddam Husseins regime. Regjeringshæren gjenerobret området, men lidelsene til hundretusener av kurdiske flyktninger skapte internasjonal oppmerksomhet, og etter mandat fra FN opprettet USA og Storbritannia et sikkert område ved den tyrkiske grensa. I 1992 trakk Saddam Hussein sin administrasjon fra de tre provinsene med kurdisk flertall, og la dermed grunnlaget for det som siden har vært den selvstyrte kurdiske regionen.

PUK grep makta i den sørøstlige delen av dette området, med byene Suleimania og Arbil, mens KDP behersket området nordover med til den tyrkiske grensa, med sentrum i byen Dahuk. Ved frie valg i 1993 oppnådde PUK og KDP begge rundt 50% av stemmene til et kurdisk parlament.

I 1994 brøt det ut kamper mellom PUK og KDP, som med avbrudd varte fram til 1998. KDP tilkalte Saddam Husseins regjeringshær som erobret Arbil og overlot byen til KDP, mens PUK fikk hjelp fra Iran. I 1988 ble det inngått en fredsavtale etter mekling fra USA.

I 2003 støttet både KDP og PUK den amerikanskledede invasjonen. I 2005 ble Jalal Talabani Iraks første demokratisk valgte president.

PUK og KDP ble i 2006 enige om å slå de to delene av den selvstyrte regionen Kurdistan sammen under en felles administrasjon.

Samarbeidet med KDP og den stadig mere åpenbare korrupsjonen som kom partitoppene og deres familier til gode, førte i 2006 til at PUKs nestleder, Nawshirwan Mustafa, forlot partiet. Han stilte seg i 2008 i spissen for et nytt opposisjonsparti kalt Gorran (forandring). Ved regionalvalgene sommeren 2009 tok Gorran omkring halvdelen av PUKs stemmer, og fikk flertall i byen og provinsen Suleimania.

Til tross for at PUK på denne måten var sterkt svekket, fikk deres kandidat Barham Salih posten som statsminister for den kurdiske regionen høsten 2009. Dette skyldes en samarbeidsvatale mellom PUK og KDP. Posten ventes å bli overlatt til KDPs Nechirvan Barzani sommeren 2011.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]