Kronisk utmattelsessyndrom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kronisk utmattelsessyndrom
ICD-10-kode G93.3
ICD-9-kode 780.71
DiseasesDB 1645
MedlinePlus 001244
eMedicine med/3392  ped/2795
MeSH D015673

Kronisk utmattelsessyndrom (CFS fra den engelske betegnelsen chronic fatigue syndrome) er den vanligste betegnelsen[1] på en variabelt svekkende lidelse eller lidelser som defineres generelt ved vedvarende utmattelse som ikke er relatert til anstrengelse, som ikke reduseres vesentlig av hvile, og som er ledsaget av andre spesifikke symptomer i minst seks måneder.[2] Lidelsen kan også bli referert til som post-viralt utmattelsessyndrom (når tilstanden oppstår etter influensalignende sykdom), myalgisk encefalopati (ME) og ellers flere andre betegnelser. Sykdomsforløpet ved CFS har en rekke nevrologiske, immunologiske og endokrine system-abnormiteter. Selv om Verdens helseorganisasjon har klassifisert tilstanden under Sykdommer i nervesystemet,[3] er årsaken til CFS ukjent, og det finnes ingen diagnostisk laboratorietest eller biomarkør som påviser tilstanden.[2]

Utmattelse er et vanlig symptom på mange sykdommer, men CFS er en multi-systemisk sykdom, og er relativt sjelden.[4] Symptomer på CFS omfatter utbredte muskel-og leddsmerter, kognitive vanskeligheter, kronisk, ofte alvorlig, mental og fysisk utmattelse, og andre karakteristiske symptomer hos en tidligere frisk og aktiv person. CFS-pasienter kan rapportere flere symptomer som muskelsvakhet, overfølsomhet, ortostatisk intoleranse, fordøyelsesforstyrrelser, depresjon, dårlig immunforsvar, og hjerte-og luftveisproblemer.[5] Det er uklart om disse symptomene representerer komorbide tilstander, eller om de er symptomer på en underliggende årsak til CFS.[6] Alle diagnostiske kriterier krever at symptomene ikke skal være forårsaket av andre medisinske tilstander.

Studier har rapportert svært varierende tall på utbredelsen av CFS,[4] fra sju til 3 000 tilfeller per 100 000 voksne,[6] men nasjonale helseorganisasjoner har anslått at mer enn 1 million amerikanere, og omlag en kvart million mennesker i Storbritannia, har CFS.[7][8] Av ukjente grunner forekommer CFS oftest hos personer i 40 og 50-årene, oftere hos kvinner enn menn,[9][10] og tilstanden er mindre utbredt blant barn og unge.[7] Livskvaliteten hos de som rammes av CFS er "spesielt og unikt nedsatt",[11] og full tilfriskning fra tilstanden forekommer i bare 5-10 % av tilfellene.[7]

Samtidig som at det er enighet om at CFS er en genuin trussel mot helse, velvære og produktivitet, hersker det også strid om mange aspeker ved lidelsen; legegrupper, forskere og talspersoner for pasienter fremmer ulike diagnostiske kriterier, etiologiske hypoteser og behandlinger. Betegnelsen kronisk utmattelsessyndrom er i seg selv kontroversiell, da mange pasienter og interessegrupper, samt enkelte eksperter, ønsker å forandre betegnelsen fordi de mener den ikke formidler alvoret i sykdommen og dermed virker stigmatiserende.[12]

I oktober 2011 ble det offentliggjort en studie fra Haukeland Universitetssykehus ledet av kreftlegene Olav Mella og Øystein Fluge.[13] Studien viste at en stor andel ME-pasienter hadde oppsiktsvekkende stor fremgang av kreft- og leddgiktsmedisinen Rituximab, noe som indikerer at ME kan være en autoimmun sykdom. Internasjonale eksperter, blant andre den amerikanske professoren David Bell, beskrev studien som kanskje det største gjennombruddet i ME-forskningen noensinne.[14]

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Viktige definisjoner omfatter:[5]

  • CDC-definisjonen (1994)[15] - den mest brukte beskrivelsen av CFS, klinisk og innen forskning.[6] CDC-definisjonen kalles også Fukuda-definisjonen og var basert på Holmes eller CDC 1988 - skåringssystemet.[16] Kriteriene fra 1994 krever at fire eller flere symptomer utover utmattelse er tilstede; 1988-kriteriene krever at seks til åtte symptomer er tilstede.[17]
  • Oxford-kriteriene (1991)[18] inkluderer CFS med ukjent opprinnelse og en subtype som kalles post-infeksiøst utmattelsessyndrom. Viktige forskjeller er at tilstedeværelsen av mental utmattelse er nødvendig for å kunne oppfylle kriteriene, og symptomer som antyder en psykisk lidelse er akseptert.[5]
  • Den kanadiske kliniske arbeidsdefinisjonen (2003)[19] krever at symptomer fra minst to kategorier av autonome, nevroendokrine eller immunologiske manifestasjoner er tilstede.

Valg av definisjon kan påvirke hvilke typer pasienter som velges ut for gjennomføringen av studier.[20][21][22][23][24] Med sikte på å forbedre diagnostisering, håndtering, og behandling av CFS, blir kliniske retningslinjer vanligvis basert på casebeskrivelser. Et eksempel er CFS/ME-retningslinjene for den nasjonale helsetjenesten i England og Wales, laget i 2007 av det britiske National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE).[17]

Benevnelse[rediger | rediger kilde]

Kronisk utmattelsessyndrom er den mest brukte betegnelsen,[1] men en bred godkjenning av en benevnelse finnes ikke.[25] Ulike autoriteter på lidelsen ser CFS som en forstyrrelse i det sentrale nervesystemet, som en metabolsk forstyrrelse, en infeksjons - eller postinfeksjonssykdom, en hjertelidelse, en forstyrrelse i immunforsvaret, eller som en psykisk lidelse, og at ulike symptomprofiler kan skyldes en rekke forskjellige lidelser.[21]

Over tid og i ulike land har mange benevnelser blitt knyttet til tilstanden(e). Ved siden av kronisk utmattelsessyndrom, har tilstanden også blitt kalt Akureyri-sykdom, godartet myalgisk encefalomyelitt, kronisk tretthetssyndrom og immun dysfunksjon syndrom, kronisk mononukleose, epidemisk myalgisk encefalomyelitt, epidemisk nevromyastheni, Island-sykdom, myalgisk encefalomyelitt, myalgisk encefalitt, myalgisk encefalopati, postviralt utmattelsessyndrom, raphe nucleus encefalopati, «Royal Free»-sykdom, Tapanui-influensa og jappe-influensa (vurdert som nedsettende).[26][27] Mange pasienter foretrekker et annen benevnelse, så som «myalgisk encefalomyelitt», da de mener at «kronisk utmattelsessyndrom» trivialiserer tilstanden. Betegnelsen fører til at sykdommen ikke blir sett på som et alvorlig helseproblem, og oppmuntrer ikke til forskning.[12][28][29]

En gjennomgang fra 2001 refererte til en artikkel (1959) av Acheson, der det foreslås at myalgisk encefalomyelitt kan være et distinkt annet syndrom enn CFS, men i litteraturen blir de to begrepene vanligvis brukt synonymt.[30] En analyse fra 1999 forklarte hvorfor det britiske Royal Colleges of Physicians, Psychiatrists, and General Practitioners i 1996 tok til orde for bruken av kronisk utmattelsessyndrom i stedet for myalgisk encefalomyelitt, eller ME, hvilket var mest brukt i Storbritannia, «fordi det så langt ikke finnes en anerkjent patologi i muskulatur og i sentralnervesystemet som skulle følge av begrepet ME».[1][31] 1996-rapporten ble akseptert til en viss grad, men fikk også hard kritikk for at pasientenes synspunkter ikke var blitt inkludert. I 2002 registrerte en kommentator fra Lancet at en ny rapport fra "arbeidsgruppen for CFS/ME"[32] brukte kompromiss-navnet CFS/ME. Kommentatoren mente at «det faktum at begge benevnelser på sykdommen ble brukt, symboliserer respekt for ulike synspunkter, og anerkjenner samtidig en stadig mangel på enighet om en universelt akseptabel betegnelse».[25]

Symptomer og tegn[rediger | rediger kilde]

Debut/utbrudd[rediger | rediger kilde]

Flertallet av CFS-tilfeller starter brått,[33] vanligvis ledsaget av en «influensaliknende sykdom»[6], mens en betydelig del av tilfellene begynner etter flere måneder med alvorlig stress.[33][34][35] En australsk studie fant at en undergruppe av pasientene fylte kriteriene for CFS etter infeksjon med virus og ikke-virale patogener, og forskerne konkluderte med at «post-infeksiøst utmattelsessyndrom er en gyldig sykdomsmodell å forske på som en mulig patofysiologisk utvikling av CFS».[36] Midlertidig er det foreløpig ukjent hvilken rolle infeksjoner og stress har i utviklingen av CFS/ME, og nøyaktig prevalens er heller ikke stadfestet.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

De mest brukte diagnostiske kriteriene og definisjonene av CFS for forskning og kliniske formål ble publisert av amerikanske Centers for Disease Control og Prevention (CDC).[6] CDC-definisjonen av CFS krever at de to følgende kriteriene er oppfylt:[2]

  1. Nyoppstått, (ikke livslang), uforklarlig og vedvarende utmattelse som ikke er relatert til anstrengelse, som ikke blir vesentlig bedre av hvile, og som fører til en vesentlig reduksjon av tidligere aktivitetsnivå.
  2. Fire eller flere av følgende symptomer som varer seks måneder eller lengre:
    • Svekket hukommelse eller konsentrasjonsevne
    • Sykdomsfølelse etter anstrengelse; fysisk eller mental anstrengelse gir "ekstrem og langvarig utmattelse og sykdom".
    • Ingen følelse av revitalisering etter søvn
    • Muskelsmerter (myalgi)
    • Smerter i flere ledd (artralgi)
    • Hodepine i ny form eller med større alvorlighetsgrad
    • Sår hals, hyppig eller gjentakende
    • Ømme lymfeknuter (cervikale eller aksillære)

Andre vanlige symptomer omfatter:

  • Irritabel tarm, magesmerter, kvalme, diaré eller oppblåst mage
  • Frysninger og nattesvette
  • Hjernetåke
  • Brystsmerter
  • Kortpustethet
  • Kronisk hoste
  • Synsforstyrrelser (sløret syn, lysømfintlighet, øyesmerter eller tørre øyne)
  • Allergi eller overfølsomhet for mat, alkohol, lukt, kjemikalier, medisiner eller støy
  • Vansker med å opprettholde stående stilling (ortostatisk ustabilitet, uregelmessig hjerterytme, svimmelhet, balanseproblemer eller besvimelse)
  • Psykiske problemer (depresjon, irritabilitet, humørsvingninger, angst, panikkanfall)
  • Smerter i kjeven
  • Vekttap eller vektøkning[37]

CDC refererer spesifikt til flere sykdommer med symptomer som ligner de ved CFS: "mononukleose, Lymes sykdom, lupus, multippel sklerose, fibromyalgi, primære søvnforstyrrelser, alvorlig fedme og depressive lidelser. Medikamenter kan også føre til bivirkninger som ligner symptomene på CFS."[2]

Funksjonsevne, funksjonshemming og helse[rediger | rediger kilde]

Pasienter beskriver en kritisk reduksjon av fysisk aktivitet[38], og i det generelle aktivitetsnivået,[39] og rapporterer en svekkelse av funksjonsevnen som er sammenlignbar med andre utmattende medisinske tilstander[40] som sent stadium av AIDS,[41] lupus, revmatoid artritt, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), og effekten av cellegiftbehandling.[42] CFS påvirker en persons funksjonelle status og velvære mer enn større medisinske tilstander som multippel sklerose, hjertesvikt, eller type II diabetes mellitus.[11][43] Alvorlighetsgraden av symptomer og uførhet, med sterkt invalidiserende og kroniske smerter[44], er den samme hos begge kjønn.[45] Til tross for en felles diagnose, kan allikevel den funksjonelle kapasiteten til personer med CFS variere sterkt.[46] Mens noen fører relativt normalt liv, er andre sengeliggende og ute av stand til å ta vare på seg selv. Sysselsettingsratene varierer; over halvparten av personer diagnostisert med CFS er ute av stand til å arbeide, og nesten to tredjedeler er begrenset i arbeidet sitt på grunn av lidelsen. Mer enn halvparten mottar trygd eller har midlertidig sykefravær, og mindre enn en femtedel jobber heltid.[47]

Kognitiv funksjon[rediger | rediger kilde]

En metaanalyse gjennomført nylig konkluderte med at kognitive symptomer hovedsakelig var redusert oppmerksomhet, hukommelse og reaksjonstid. De kognitive svekkelsene ble bedømt til å kunne påvirke daglige aktiviteter med stor sannsynlighet. Hastigheten på prosesseringen av enkel og kompleks informasjon, og funksjoner som krever en fungerende hukommelse over lengre tid, var redusert i moderat til omfattende grad. Perseptuelle evner, motorisk hastighet, språk, resonnering, og intelligens så ikke ut til å være vesentlig endret.[48]

Patofysiologi[rediger | rediger kilde]

Mekanismene og patogenesen av kronisk utmattelsessyndrom er ukjent.[7] Forskningsstudier har undersøkt og laget hypoteser om de mulige biomedisinske og epidemiologiske egenskapene ved sykdommen, inkludert oksidativt stress, genetisk disposisjon,[49] virale eller bakterielle infeksjoner, abnormaliteter i hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen, dysfunksjoner i immunsystemet samt psykologiske og psykososiale faktorer. Selv om det er uklart hvilke faktorer som kan være årsaker til eller konsekvenser av CFS, har ulike modeller blitt foreslått.[50][51][52]

En studie fra 2009 antydet en sammenheng mellom retroviruset xenotropic murine leukemi virus-related virus (XMRV) og kronisk utmattelsessyndrom i USA.[53] Fire oppfølgingsstudier i Storbritannia, USA og Nederland fant derimot ingen slik sammenheng.[54][55][56][57]

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen karakteristiske laboratorieabnormaliteter som kan diagnostisere CFS/ME,[20] så testing brukes til å utelukke andre mulige årsaker til symptomene.[15] Når symptomene viser seg å skyldes andre forhold, utelukkes diagnosen CFS.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Mange pasienter opplever ikke full tilfriskning fra CFS selv etter behandling, og det finnes ingen universelt effektive helbredende alternativer.[58] Kosthold, fysioterapi, kosttilskudd, antidepressiva, smertestillende medikamenter, pacing og komplementær og alternativ medisin har blitt foreslått som måter å håndtere CFS på. Kognitiv atferdsterapi (KAT) og gradert treningsterapi har vist moderat effekt for mange pasienter i flere randomiserte kontrollerte studier.[30][59][60][61] Siden studier av CFS og gradert treningsterapi ofte krever at pasientene oppsøker en klinikk, kan hardt rammede pasienter ha blitt ekskludert.[59] Pasientundersøkelser har indikert at pacing viser seg å være den mest effektive intervensjonen.[62][63]

Kognitiv atferdsterapi[rediger | rediger kilde]

Kognitiv atferdsterapi (KAT), en form for psykologisk behandling som ofte brukes i behandlingen av kronisk syke pasienter,[64] har moderat effekt ved CFS,[65] og «kan være nyttig i behandlingen av enkelte CFS-pasienter».[64] Siden årsaken eller årsakene til CFS er ukjente, prøver man med KAT å hjelpe pasienter til forstå sine egne individuelle symptomer og oppfatninger, og å utvikle strategier for å forbedre daglig fungering.[66]

En metaanalyse fra Cochrane Review viste at KAT var en effektiv behandling for å redusere symptomer på utmattelse. En gjennomgang av fire studier viste at blant pasienter som mottok behandling med KAT, opplevde 40 % av deltakerne klinisk respons. Til sammenligning var andelen 26 % blant pasienter som mottok «vanlig behandling». På samme vis viste tre studier at KAT fungerte bedre enn andre typer psykologiske behandlinger (48 % mot 27 %). Effektene kan muligens avta etter at terapien er avsluttet; forskerne skrev at «bevismaterialet ved oppfølging er begrenset til en liten gruppe av studier med inkonsekvente funn» og oppfordrer til videre forskning.[67] En metaanalyse av 5 tilfeldige kontrollerte studier av KAT og kronisk utmattelse og kronisk utmattelsessyndrom (2007) rapporterte at 33-73 % av pasientene opplevde såpass bedring at de ikke lenger var klinisk utmattede.[65] En metaanalyse fra 2010 av studier som målte fysisk aktivitet før og etter KAT, viste at selv om KAT reduserte utmattelse effektivt, var aktivitetsnivået ikke påvirket av terapien, og endringer i fysisk aktivitet var ikke relatert til endringer i utmattelse. Forfatterne konkluderte med at effekten av KAT på utmattelse ikke hadde innvirkning på endringer i fysisk aktivitet.[68]

Gradert treningsterapi[rediger | rediger kilde]

Gradert treningsterapi (GTT) er en form for fysioterapi. En metaanalyse av fem randomiserte studier fant at pasienter som fikk treningsterapi var mindre slitne etter 12 uker enn kontrollgruppen, og forfatterne konkluderte forsiktig med at GTT viser seg lovende som behandling.[69] En systematisk oversikt som inkluderte de samme fem randomiserte kontrollerte studiene, publisert i 2006, bemerker at «ingen alvorlig rammede pasienter var inkludert i studiene av GTT".[59] Undersøkelser utført på vegne av pasientorganisasjoner rapporterer ofte bivirkninger.[25][70][71][72]

Pacing[rediger | rediger kilde]

Pacing er en strategi for forvaltning av energi. Denne strategien oppmuntrer til atferdsendringer samtidig som den tar høyde for svingninger i alvorlighetsgrad av symptomer og forsinket treningsframgang. Pasienter anbefales å sette realiserbare mål for daglig aktivitet/trening, og å balansere aktiviteten med hvile for å unngå over-anstrengelse som kan forverre symptomene. De som evner å fungere innenfor de individuelle grensene sine, oppfordres til å gradvis øke aktiviteten og mosjonsnivået, samtidig som de vedlikeholder de etablerte energiforvaltningsteknikkene. Målet er å gradvis forbedre rutinemessig fungering for den enkelte.[73] En liten studie konkluderte med at pacing ga statistisk sett bedre resultater enn avslapning/fleksibilitetsterapi.[74][75] En undersøkelse fra 2009 med 828 norske CFS-pasienter viste at pacing ble vurdert som nyttig av 96 % av deltakerne.[70]

Annet[rediger | rediger kilde]

Andre behandlinger for CFS har vært foreslått, men effektiviteten av disse er ikke blitt bekreftet.[76] Medikamenter som antas å kunne lindre stressrelaterte lidelser omfatter antidepressiva og immunhemmende medikamenter.[77] Forskning på bruk av antidepressiva gir blandede resultater,[78] og bruken av dem er fortsatt kontroversielt.[79] Mange CFS-pasienter er overfølsomme for medisiner, særlig beroligende midler, og noen pasienter rapporterer overfølsomhet for kjemiske stoffer og enkelte matvarer.[80] CFS-pasienter har lav placeborespons, spesielt ved psykologiske-psykiatriske tiltak, muligens på grunn av pasientenes forventninger.[81]

Prognose[rediger | rediger kilde]

Tilfriskning[rediger | rediger kilde]

En systematisk gjennomgang av 14 studier som beskrev forbedring og yrkesmessige resultater hos personer med CFS som ikke hadde mottatt behandlig, fant at "median full tilfriskning var 5 % (variasjon 0-31 %) og median andel pasienter som opplevde forbedring i løpet av oppfølgingstiden, var 39,5 % (variasjon 8-63 %). Tilbakeføring til arbeid i oppfølgingstiden varierte fra 8 % til 30 % i de tre studiene som vurderte dette utfallet." "I fem studier ble det rapportert en forverring av symptomer hos mellom 5 og 20 % av pasientene i løpet av oppfølgingen." Et godt utkomme var assosiert med lavere alvorlighetsgrad av utmattelse, en følelse av å ha kontroll over symptomene og å ikke tilskrive sykdommen til en fysisk årsak.[82] En annen gjennomgang kunne påvise at barn har en bedre prognose enn voksne, med 54-94 % tilfriskning hos barn ved oppfølging sammenlignet med mindre enn 10 % blant voksne.[83] Ifølge CDC kan forsinkelser i diagnostisering og behandling redusere sjansene for forbedring.[84]

Dødelighet[rediger | rediger kilde]

To studier som direkte adresserte dødelighet ved CFS, ble publisert i 2006. En 14 år longitudinell studie av personer med CFS rapporterte at dødelighet av alle årsaker eller selvmord ikke avvek i noen særlig grad fra standardiserte dødelighetsrater.[85] En mindre retrospektiv studie rapporterte at personer med CFS hadde større sannsynlighet for å dø av hjertesvikt, selvmord og kreft. Alderen ved dødsfall grunnet disse tre forholdene var henholdsvis betydelig yngre enn i den øvrige befolkningen. Vesentlige svakheter ved undersøkelsen var at det var umulig å kontrollere nøyaktigheten av dødsårsak eller den enkelte deltakers CFS-diagnose.[86]

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Forekomst[rediger | rediger kilde]

En gjennomgang fra 2003 slår fast at studier har rapportert alt mellom 7 og 3000 tilfeller av CFS for hver 100000 voksne.[6] Ranjith vurderte den epidemiologiske litteraturen vedrørende CFS og foreslo at de store variasjonene i prevalensestimater kan skyldes de ulike definisjonene av CFS som er i bruk, settingen for valg av pasienter, og metodikken som brukes til å ekskludere deltakere som har mulige alternative diagnoser.[4] Centers for Disease Control rapporterer at mer enn 1 million amerikanere har CFS og at ca. 80 % av tilfellene er udiagnostisert.[7] Ca 250000 mennesker i Storbritannia er rammet av sykdommen i henhold til det britiske National Health Service.[8]

Risikofaktorer[rediger | rediger kilde]

Alle etniske grupper viser seg å være mottakelig for sykdommen. Lavere inntektsgrupper har litt større sannsynlighet for å utvikle CFS.[10] En metaanalyse fra 2009 påviste at afroamerikanere og indianere har en betydelig høyere risiko for CFS sammenlignet med det hvite amerikanske flertallet.[87] Flere kvinner enn menn får CFS - mellom 60 og 85 % av tilfellene er kvinner, men det finnes indikasjon på at forekomsten blant menn er underrapportert. Sykdommen forekommer oftere hos personer mellom 40 og 59 år.[9] CFS er mindre utbredt blant barn og unge enn blant voksne.[7] Slektninger av personer som har CFS ser ut til å være mer disponert for å utvikle sykdommen.[10][88] Det finnes ingen direkte bevis på at CFS er smittsomt, selv om sykdommen kan forekomme hos flere medlemmer av samme familie; dette er antatt å skyldes en familiær eller genetisk sammenheng, men mer forskning er nødvendig for å kunne gi et definitivt svar.[89]

En systematisk oversikt fra 2008 inkluderte 11 primærstudier som hadde vurdert ulike demografiske, medisinske, psykologiske, sosiale og miljømessige faktorer for å kunne forutsi utviklingen av CFS, og man fant at mange av disse faktorene var assosiert med CFS i betydelig grad.[90] Forskerne konkluderte med at mangelen på muligheten til å generalisere og replikere studier betydde at «ingen av de identifiserte faktorene synes egnet for rettidig identifisering av pasienter med risiko for å utvikle CFS/ME innenfor klinisk praksis."

Differensialdiagnoser[rediger | rediger kilde]

Visse medisinske tilstander kan føre til kronisk tretthet og må utelukkes før diagnosen CFS kan gis. Hypotyreose, anemi, diabetes og enkelte psykiatriske lidelser er noen av de sykdommer som må utelukkes dersom pasienten viser tilsvarende symptomer.[15][17][91]

Personer med fibromyalgi (FM, eller fibromyalgi syndrom, FMS) har muskelsmerter og søvnforstyrrelser. Multippel kjemisk overfølsomhet, Gulfkrig-syndrom og postpoliosyndrom har symptomer som ligner CFS-symptomer,[92][93] og det finnes teorier om at sistnevnte også har en felles patofysiologi.[93]

Selv om post-Lyme syndrom og CFS deler mange symptomer, påviste en studie at pasienter med førstnevnte syndrom opplever mer kognitiv svikt, mens pasienter med sistnevnte opplever mer influensalignende symptomer.[94]

En studiegjennomgang fra 2006 viste at det manglet litteratur for å kunne påvise en gyldig diskriminant av udifferensiert somatoform lidelse fra CFS. Forfatteren uttalte at opplevelsen av utmattelse som utelukkende fysisk og ikke mental, fanges opp av definisjonen av somatoform lidelse, men ikke av CFS.[95] Hysteri-diagnoser er ikke bare eksklusjonsdiagnoser, men krever at bestemte kriterier er oppfylt.[96] Depressive symptomer ved CFS kan diagnostisk differensieres fra primær depresjon ved fraværet av anhedoni og ved "la belle indifference" (likegladhet), skyldfølelse, og forekomsten av somatiske symptomer som sår hals, hovne lymfeknuter, og mosjonintoleranse med forverring av symptomer etter anstrengelse.[91]

Komorbiditet[rediger | rediger kilde]

Mange CFS-pasienter har også, eller synes å ha, andre medisinske problemer eller relaterte diagnoser. Komorbid fibromyalgi er vanlig, der bare pasienter med fibromyalgi viser unormal smerterespons.[97] Fibromyalgi forekommer hos en stor andel av CFS-pasienter i tiden mellom sykdomsutbrudd og det andre året, og enkelte forskere antyder at fibromyalgi og CFS er beslektet.[98] Som tidligere nevnt, har mange CFS-rammede også symptomer på irritabel tarm syndrom, temporomandibulære leddsmerter, hodepine inklusive migrene, og andre former for muskelsmerter. Personer med CFS har betydelig høyere forekomst av stemningslidelser enn den øvrige befolkningen.[99] Nedsatt stemningsleie er en vanlig reaksjon på tap forårsaket av kronisk sykdom[100], hvilket i noen tilfeller kan utvikle seg til å bli en komorbid situasjonsbestemt depresjon. Sammenlignet med den øvrige befolkningen, har mannlige CFS-pasienter større sannsynlighet for å oppleve kronisk bekkensmertesyndrom (CP/CPP), og kvinnelige CFS-pasienter har også større sannsynlighet for å oppleve kroniske bekkensmerter.[101] CFS er vesentlig vanligere hos kvinner med endometriose sammenlignet med kvinner i den øvrige befolkningen i USA.[102]

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1934 oppsto et utbrudd av noe som dengang ble kalt atypisk poliomyelitt (på den tiden ansett som en form for polio) ved Los Angeles County Hospital. Tilstanden lignet sterkt på det som nå kalles kronisk utmattelsessyndrom, og rammet et stort antall sykepleiere og leger.[103] I 1955 oppsto nok et utbrudd, denne gang ved Royal Free Hospital i London, som også for det meste påvirket sykehuspersonalet. Denne tilstanden lignet også CFS, og ble kalt både Royal Free-sykdom og godartet myalgisk encefalomyelitt, og dannet grunnlaget for beskrivelser nedtegnet av Acheson, Ramsay og andre.[104] I 1969 ble godartet myalgisk encefalomyelitt klassifisert og innført i International Classification of Diseases (ICD) under Sykdommer i nervesystemet .[105]

Betegnelsen kronisk utmattelsessyndrom ble foreslått i artikkelen "Kronisk utmattelsessyndrom: en fungerende case-definisjon" (1988) som erstatning for betegnelsen kronisk Epstein-Barr virus syndrom . Denne definisjonen ble publisert etter at epidemiologer ved det amerikanske Centers for Disease Control og Prevention hadde undersøkt pasienter ved Lake Tahoe-utbruddet.[16][106][107] I 2006 startet CDC et nasjonalt program for å informere den amerikanske befolkningen og helsepersonell om CFS.[108]

Samfunn og kultur[rediger | rediger kilde]

Økonomisk effekt[rediger | rediger kilde]

Reynolds et al. (2004) anslo at sykdommen forårsaket ca. 20000 dollar i tapt produktivitet per person med CFS, hvilket utgjorde 9.1 milliarder dollar per år i USA.[21][109] En studie fra 2008 beregnet at ME/CFS kostet det amerikanske samfunnet ca. mellom 18.7 og 24.0 milliarder dollar årlig.[110]

Sosiale problemer[rediger | rediger kilde]

En studie påviste at CFS/ME-pasienter opplever en tung psykososial byrde.[111] En undersøkelse gjort av Tymes Trust rapporterte at barn med CFS ofte oppgir at de må kjempe for anerkjennelse av sine behov, og/eller de føler seg mobbet av medisinske og pedagogiske fagpersoner.[112] Den tvetydige statusen CFS har som medisinsk tilstand kan føre til sterkere opplevelse av stigmatisering.[113]

Støttegrupper[rediger | rediger kilde]

I en studie kom det fram at CFS-pasienter som deltar i støttegrupper ikke rapporterte noen endringer i negative interaksjoner, sammenlignet med den bedringen i negative interaksjoner som ble rapportert av pasienter som ble behandlet med kognitiv atferdsterapi.[114] Pasienter med større mengde negative interaksjoner fikk gjennomsnittlig dårligere sosial støtte enn det sykdomsfrie kreftpasienter eller friske kontrollgrupper gjorde, hvilket i sin tur førte til større alvorlighetsgrad av utmattelse og funksjonssvikt enn KAT-pasienter.[114]

Lege-pasient forholdet[rediger | rediger kilde]

Enkelte i det medisinske samfunnet ville først ikke anerkjenne CFS som en reell tilstand, og det fantes heller ingen enighet om utbredelsen av sykdommen.[115][116] Det har hersket mye uenighet om årsaker, diagnose, og behandling av sykdommen.[117][118][119][120][121] Den omstridte årsakssammenhengen kan påvirke livet til de som er diagnostisert med CFS, påvirke pasient-lege forholdet, legens tillit til egen evne til å diagnostisere og behandle, muligheten til å dele problemer ved diagnosen med pasienten, og ta opp problemstillinger som oppreisning, erstatning, og skyld.[122] Det hersker stor uenighet om hvordvidt midler til forskning og behandling bør fokusere på fysiologiske, psykologiske eller psykososiale aspekter ved CFS. Denne splittelsen er særlig stor mellom pasientgrupper og talsmenn for psykologisk og psykososial behandling i Storbritannia.[121] CFS-rammede beskriver en kamp for helsetjenester og legitimitet på grunn av en byråkratisk benektelse av tilstanden grunnet mangelen på en kjent etiologi. Uenigheten om hvordan tilstanden bør behandles av helsevesenet har resultert i en dyr og langvarig konflikt for alle involverte.[116][123]

Blodgivning[rediger | rediger kilde]

I 2010 innførte en rekke nasjonale blodbanker tiltak for å hindre eller forby personer diagnostisert med CFS å gi blod, basert på den mulige sammenhengen mellom CFS og XMRV. Disse tiltakene ble innført i bla Canada, New Zealand, Australia og USA.[124][125][126][127] Helseministeren i Storbritannia uttalte under en parlamentarisk samling at CFS-pasienter ikke kan gi blod før de har tilfrisknet.[128]

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Evangard B, Schacterie R.S., Komaroff A. L. (1999). «Chronic fatigue syndrome: new insights and old ignorance». Journal of Internal Medicine Nov;246 (5): 455–469. doi:10.1046/j.1365-2796.1999.00513.x. Besøkt 2009-10-21.
  2. ^ a b c d Chronic Fatigue Syndrome: Diagnosing CFS. CDC (3. mai 2006). Besøkt 22. januar 2009.
  3. ^ [5] ^ International Classification of Diseases (and Related Health Problems). 7th Edition, Version for 2007. Chapter VI, G93.3.
  4. ^ a b c Ranjith G (2005). «Epidemiology of chronic fatigue syndrome.». Occup Med (Lond) 55 (1): 13–29. doi:10.1093/occmed/kqi012.
  5. ^ a b c Wyller VB (2007). «The chronic fatigue syndrome--an update». Acta neurologica Scandinavica. Supplementum 187: 7–14. doi:10.1111/j.1600-0404.2007.00840.x.
  6. ^ a b c d e f Afari N, Buchwald D (2003). «Chronic fatigue syndrome: a review». Am J Psychiatr 160 (2): 221–36. doi:10.1176/appi.ajp.160.2.221.
  7. ^ a b c d e f Chronic Fatigue Syndrome Basic Facts. Centers for Disease Control and Prevention (May 9, 2006). Besøkt 7. februar 2008.
  8. ^ a b Chronic fatigue syndrome. The National Health Service (29/06/2009). Besøkt 14. mai 2010.
  9. ^ a b Gallagher AM, Thomas JM, Hamilton WT, White PD (2004). «Incidence of fatigue symptoms and diagnoses presenting in UK primary care from 1990 to 2001». J R Soc Med 97 (12): 571–5. doi:10.1258/jrsm.97.12.571.
  10. ^ a b c Chronic Fatigue Syndrome Who's at risk?. Centers for Disease Control and Prevention (March 10, 2006). Besøkt 7. februar 2008.
  11. ^ a b Anderson JS, Ferrans CE (June 1997). «The quality of life of persons with chronic fatigue syndrome.». J Nerv Ment Dis 185 (6): 359–67. doi:10.1097/00005053-199706000-00001.
  12. ^ a b Ottati, Victor C. (2002). The social psychology of politics. New York: Kluwer Academic/Plenum. ss. 159–160. ISBN 0-306-46723-2. http://books.google.com/books?id=OYrErhPFFLwC&dq=+The+social+psychology+of+politics+By+Victor+C.+Ottati&printsec=frontcover&source=bl&ots=FatAIPCjQh&sig=Wb4avDc9dfc1v-GJEPUxbxYcEqw&hl=en&ei=WNKASoeTMJOKswOos5TvCA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1#v=onepage&q=name%20change%20survey%20results&f=false. Besøkt 2009 08 11. 
  13. ^ TV2: Norsk forskning kan løse ME-gåten
  14. ^ TV2: Eksperter jubler over norske forskningsresultater
  15. ^ a b c Fukuda K, Straus S, Hickie I, Sharpe M, Dobbins J, Komaroff A (15 December 1994). «The chronic fatigue syndrome: a comprehensive approach to its definition and study. International Chronic Fatigue Syndrome Study Group.». Ann Intern Med 121 (12): 953–9. doi:10.1059/0003-4819-121-12-199412150-00009.
  16. ^ a b Holmes G, Kaplan J, Gantz N, Komaroff A, Schonberger L, Straus S, Jones J, Dubois R, Cunningham-Rundles C, Pahwa S (1988). «Chronic fatigue syndrome: a working case definition,». Ann Intern Med 108 (3): 387–9. Detaljer
  17. ^ a b c Guideline 53: Chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis (or encephalopathy). London: = National Institute for Health and Clinical Excellence. 2007. ISBN 1846294533. http://guidance.nice.org.uk/CG53. 
  18. ^ Sharpe M, Archard L, Banatvala J, Borysiewicz L, Clare A, David A, Edwards R, Hawton K, Lambert H, Lane R (1991). «A report--chronic fatigue syndrome: guidelines for research». J R Soc Med 84 (2): 118–21. Synopsis av Mal:GPnotebook
  19. ^ Carruthers BM, Jain AK, De Meirleir KL, Peterson DL, Klimas NG, Lerner AM, Bested AC, Flor-Henry P, Joshi P, Powles ACP, Sherkey JA, van de Sande MI (2003). «Myalgic encephalomyalitis/chronic fatigue syndrome: Clinical working definition, diagnostic and treatment protocols» (PDF). Journal of Chronic Fatigue Syndrome 11 (1): 7–97. doi:10.1300/J092v11n01_02.
  20. ^ a b Reeves WC, Lloyd A, Vernon SD, Klimas N, Jason LA, Bleijenberg G, Evengard B, White PD, Nisenbaum R, Unger ER (2003). «Identification of ambiguities in the 1994 chronic fatigue syndrome research case definition and recommendations for resolution.». BMC Health Serv Res 3 (1): 25. doi:10.1186/1472-6963-3-25.
  21. ^ a b c Jason LA, Corradi K, Torres-Harding S, Taylor RR, King C (March 2005). «Chronic fatigue syndrome: the need for subtypes». Neuropsychol Rev 15 (1): 29–58. doi:10.1007/s11065-005-3588-2.
  22. ^ Whistler T, Unger ER, Nisenbaum R, Vernon SD (December 2003). «Integration of gene expression, clinical, and epidemiologic data to characterize Chronic Fatigue Syndrome». J Transl Med 1 (1): 10. doi:10.1186/1479-5876-1-10.
  23. ^ Kennedy G, Abbot NC, Spence V, Underwood C, Belch JJ (February 2004). «The specificity of the CDC-1994 criteria for chronic fatigue syndrome: comparison of health status in three groups of patients who fulfill the criteria». Ann Epidemiol 14 (2): 95–100. doi:10.1016/j.annepidem.2003.10.004.
  24. ^ Aslakson E, Vollmer-Conna U, White PD (April 2006). «The validity of an empirical delineation of heterogeneity in chronic unexplained fatigue». Pharmacogenomics 7 (3): 365–73. doi:10.2217/14622416.7.3.365.
  25. ^ a b c Clark C, Buchwald D, MacIntyre A, Sharpe M, Wessely S (January 2002). «Chronic fatigue syndrome: a step towards agreement». Lancet 359 (9301): 97–8. doi:10.1016/S0140-6736(02)07336-1.
  26. ^ NORD (23. juni 2008). Chronic Fatigue Syndrome/Myalgic Encephalomyelitis. National Organization for Rare Disorders, Inc.. Besøkt 1. juli 2008.
  27. ^ Donoghue, PJ; Siegel ME (1992). Sick And Tired Of Feeling Sick And Tired: Living with Invisible Chronic Illness. W. W. Norton & Company. ss. 15. ISBN 0393034089. http://books.google.ca/books?id=8r1dnOxPwdEC&pg=PA15. Besøkt 2008-09-17. 
  28. ^ Sharpe M (2002). «The report of the Chief Medical Officer's CFS/ME working group: what does it say and will it help?». Clin Med 2 (5): 427–9.
  29. ^ Tuller, D. «Chronic Fatigue Syndrome No Longer Seen as "Yuppie Flu"», The New York Times, 2007-07-17. Besøkt 2008-10-23
  30. ^ a b Whiting P, Bagnall AM, Sowden AJ, Cornell JE, Mulrow CD, Ramirez G (September 2001). «Interventions for the treatment and management of chronic fatigue syndrome: a systematic review». JAMA 286 (11): 1360–8. doi:10.1001/jama.286.11.1360.
  31. ^ Royal Colleges of Physicians, Psychiatrists and General Practitioners (1996). Chronic fatigue syndrome; Report of a joint working group of the Royal Colleges of Physicians, Psychiatrists and General Practitioners. London, UK: Royal College of Physicians of London. ISBN 1-86016-046-8. 
  32. ^ Report of the Working Party on CSF/ME to the Chief Medical Officer for England and Wales (pdf). Department of Health (January 2002). Besøkt 25. januar 2009.
  33. ^ a b Salit IE (1997). «Precipitating factors for the chronic fatigue syndrome.». J Psychiatr Res 31 (1): 59–65. doi:10.1016/S0022-3956(96)00050-7.
  34. ^ Hatcher S, House A (2003). «Life events, difficulties and dilemmas in the onset of chronic fatigue syndrome: a case-control study.» (PDF). Psychol Med 33 (7): 1185–92. doi:10.1017/S0033291703008274.
  35. ^ Theorell T, Blomkvist V, Lindh G, Evengard B (1999). «Critical life events, infections, and symptoms during the year preceding chronic fatigue syndrome (CFS): an examination of CFS patients and subjects with a nonspecific life crisis.». Psychosom Med. 61 (3): 304–10.
  36. ^ Hickie I, Davenport T, Wakefield D, et al (2006). «Post-infective and chronic fatigue syndromes precipitated by viral and non-viral pathogens: prospective cohort study». BMJ 333 (7568): 575. doi:10.1136/bmj.38933.585764.AE.
  37. ^ CDC.gov
  38. ^ McCully KK, Sisto SA, Natelson BH (1996). «Use of exercise for treatment of chronic fatigue syndrome.». Sports Med 21 (1): 35–48. doi:10.2165/00007256-199621010-00004.
  39. ^ Burton C, Knoop H, Popovic N, Sharpe M, Bleijenberg G (June 2009). «Reduced complexity of activity patterns in patients with Chronic Fatigue Syndrome: a case control study.». Biopsychosoc Med 3: 7. doi:10.1186/1751-0759-3-7.
  40. ^ Solomon L, Nisenbaum R, Reyes M, Papanicolaou DA, Reeves WC (2003). «Functional status of persons with chronic fatigue syndrome in the Wichita, Kansas, population.». Health Qual Life Outcomes 1 (1): 48–58. doi:10.1186/1477-7525-1-48.
  41. ^ [97] ^ Mark, Loveless, MD, congressional testimony of, May 12, 1995, as reported in Hillary Johnson. (1996). Osler's Web: Inside the Labyrinth of the Chronic Fatigue Syndrome Epidemic. Crown Publishers, New York. ISBN 0-517-70353-X. pp.364-365
  42. ^ Chronic Fatigue Syndrome: Clinical Course. Centers for Disease Control and Prevention (9. mai 2006). Besøkt 15. januar 2009.
  43. ^ Komaroff AL, Fagioli LR, Doolittle TH, et al. (September 1996). «Health status in patients with chronic fatigue syndrome and in general population and disease comparison groups». Am. J. Med. 101 (3): 281–90. doi:10.1016/S0002-9343(96)00174-X.
  44. ^ Meeus M, Nijs J, Meirleir KD (2007). «Chronic musculoskeletal pain in patients with the chronic fatigue syndrome: A systematic review.». Eur J Pain 11 (4): 377–386. doi:10.1016/j.ejpain.2006.06.005.
  45. ^ Ho-Yen DO, McNamara I (1991). «General practitioners' experience of the chronic fatigue syndrome». Br J Gen Pract 41 (349): 324–6.
  46. ^ Vanness JM, Snell CR, Strayer DR, Dempsey L 4th, Stevens SR (2003). «Subclassifying chronic fatigue syndrome through exercise testing.». Med Sci Sports Exerc 35 (6): 908–13. doi:10.1249/01.MSS.0000069510.58763.E8.
  47. ^ Ross SD, Estok RP, Frame D, Stone LR, Ludensky V, Levine CB (2004). «Disability and chronic fatigue syndrome: a focus on function.». Arch Intern Med 164 (10): 1098–107. doi:10.1001/archinte.164.10.1098.
  48. ^ Cockshell SJ, Mathias JL (January 2010). «Cognitive functioning in chronic fatigue syndrome: a meta-analysis». Psychol Med: 1–15. doi:10.1017/S0033291709992054.
  49. ^ Sanders P, Korf J (2007). «Neuroaetiology of chronic fatigue syndrome: An overview». World J Biol Psychiatry 9 (3): 1–7. doi:10.1080/15622970701310971.
  50. ^ Patarca-Montero R, Antoni M, Fletcher MA, Klimas NG (2001). «Cytokine and other immunologic markers in chronic fatigue syndrome and their relation to neuropsychological factors». Appl Neuropsychol 8 (1): 51–64. doi:10.1207/S15324826AN0801_7.
  51. ^ Kuratsune H (June 2007). «[Overview of chronic fatigue syndrome focusing on prevalence and diagnostic criteria]» (Japanese). Nippon Rinsho 65 (6): 983–90.
  52. ^ Vercoulen JH, Swanink CM, Galama JM, et al (1998). «The persistence of fatigue in chronic fatigue syndrome and multiple sclerosis: development of a model». J Psychosom Res 45 (6): 507–17. doi:10.1016/S0022-3999(98)00023-3.
  53. ^ Lombardi VC, Ruscetti FW, Das Gupta J, Pfost MA, Hagen KS, Peterson DL, Ruscetti SK, Bagni RK, Petrow-Sadowski C, Gold B, Dean M, Silverman RH, Mikovits JA (2009). «Detection of an Infectious Retrovirus, XMRV, in Blood Cells of Patients with Chronic Fatigue Syndrome». Science 326 (5952): 585–9. doi:10.1126/science.1179052.
  54. ^ Erlwein, O, et al. (2010). «Failure to Detect the Novel Retrovirus XMRV in Chronic Fatigue Syndrome». PLoS ONE. doi:10.1371/journal.pone.0008519.
  55. ^ Harriet C T Groom, Virginie C Boucherit, Kerry Makinson, Edward Randal, Sarah Baptista, Suzanne Hagan, John W Gow, Frank M Mattes, Judith Breuer, Jonathan R Kerr, Jonathan P Stoye, Kate N Bishop (2010). «Absence of xenotropic murine leukaemia virus-related virus in UK patients with chronic fatigue syndrome». Retrovirology. doi:10.1186/1742-4690-7-10.
  56. ^ van Kuppeveld FJ, Jong AS, Lanke KH, et al. (2010). «Prevalence of xenotropic murine leukaemia virus-related virus in patients with chronic fatigue syndrome in the Netherlands: retrospective analysis of samples from an established cohort». BMJ 340: c1018.
  57. ^ doi:10.1186/1742-4690-7-57
    This citation will be automatically completed in the next few minutes. You can jump the queue or expand by hand
  58. ^ Rimes KA, Chalder T. (2005). «Treatments for chronic fatigue syndrome.». Occupational Medicine 55 (1): 32–39. doi:10.1093/occmed/kqi015.
  59. ^ a b c Chambers D, Bagnall AM, Hempel S, Forbes C (2006). «Interventions for the treatment, management and rehabilitation of patients with chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis: an updated systematic review». Journal of the Royal Society of Medicine 99 (10): 506–20. doi:10.1258/jrsm.99.10.506.
  60. ^ Raine R, Haines A, Sensky T, Hutchings A, Larkin K, Black N (2002). «Systematic review of mental health interventions for patients with common somatic symptoms: can research evidence from secondary care be extrapolated to primary care?». BMJ 325 (7372): 1082. doi:10.1136/bmj.325.7372.1082.
  61. ^ Reid S, Chalder T, Cleare A, Hotopf M, Wessely S. (2000). «Chronic fatigue syndrome». BMJ 320 (7230): 292–6. doi:10.1136/bmj.320.7230.292.
  62. ^ Survey Summary Report 2008 (PDF). Action for ME (2008). Besøkt 8th March 2010.
  63. ^ Bjørkum T, Wang CE, Waterloo K (June 2009). «[Patients' experience with treatment of chronic fatigue syndrome(Norwegian). Tidsskr. Nor. Laegeforen. 129 (12): 1214–6. doi:10.4045/tidsskr.09.35791.
  64. ^ a b National Center for Infectious Diseases (26. mai 2006). CFS Treatment Options. Centers for Disease Control and Prevention. Besøkt 24. februar 2010.
  65. ^ a b Malouff JM, et al. (June 2008). «Efficacy of cognitive behavioral therapy for chronic fatigue syndrome: a meta-analysis». Clin Psychol Rev 28 (5): 736–45. doi:10.1016/j.cpr.2007.10.004.
  66. ^ Wolfe F; Chalmers A; Littlejohn GO & Salit I (1995). Fibromyalgia, Chronic Fatigue Syndrome, and Repetitive Strain Injury: Current Concepts in Diagnosis, Management, Disability, and Health Economics. New York: Haworth Medical Press. ss. 142. ISBN 1-56024-744-4. http://books.google.com/books?id=Da0jf7agNvgC&pg=PA142. 
  67. ^ Price JR, Mitchell E, Tidy E, Hunot V (2008). «Cognitive behaviour therapy for chronic fatigue syndrome in adults». Cochrane Database Syst Rev (3): CD001027. doi:10.1002/14651858.CD001027.pub2.
  68. ^ Wiborg JF, Knoop H, Stulemeijer M, Prins JB, Bleijenberg G (January 2010). «How does cognitive behaviour therapy reduce fatigue in patients with chronic fatigue syndrome? The role of physical activity». Psychol Med: 1–7. doi:10.1017/S0033291709992212.
  69. ^ Edmonds M, McGuire H, Price J (2004). «Exercise therapy for chronic fatigue syndrome». Cochrane Database Syst Rev (3): CD003200. doi:10.1002/14651858.CD003200.pub2.
  70. ^ a b Bjørkum T, Wang CE, Waterloo K (June 2009). «[Patients' experience with treatment of chronic fatigue syndrome]». Tidsskr nor Laegeforen 129 (12): 1214–6. doi:10.4045/tidsskr.09.35791.
  71. ^ White PD, Sharpe MC, Chalder T, DeCesare JC, Walwyn R (2007). «Protocol for the PACE trial: a randomised controlled trial of adaptive pacing, cognitive behaviour therapy, and graded exercise, as supplements to standardised specialist medical care versus standardised specialist medical care alone for patients with the chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis or encephalopathy.». BMC Neurol 7: 6. doi:10.1186/1471-2377-7-6.
  72. ^ [172] ^ Report of the Working Party on CFS/ME to the Chief Medical Officer for England and Wales. Department of Health (January 2002). alternativ URL: [1]
  73. ^ Nijs J, Paul L, Wallman K (April 2008). «Chronic fatigue syndrome: an approach combining self-management with graded exercise to avoid exacerbations». J Rehabil Med 40 (4): 241–7. doi:10.2340/16501977-0185.
  74. ^ Wallman KE, Morton AR, Goodman C, Grove R, Guilfoyle AM (May 2004). «Randomised controlled trial of graded exercise in chronic fatigue syndrome». Med. J. Aust. 180 (9): 444–8.
  75. ^ Nijs J, Meeus M, De Meirleir K. (August 2006). «Chronic musculoskeletal pain in chronic fatigue syndrome: recent developments and therapeutic implications». Man Ther. 3 (9): 187–91. doi:10.1016/j.math.2006.03.008.
  76. ^ Prins JB, van der Meer JW, Bleijenberg G (2006). «Chronic fatigue syndrome». Lancet 367 (9507): 346–55. doi:10.1016/S0140-6736(06)68073-2.
  77. ^ Covelli V, Passeri ME, Leogrande D, Jirillo E, Amati L (2005). «Drug targets in stress-related disorders». Curr. Med. Chem. 12 (15): 1801–9. doi:10.2174/0929867054367202.
  78. ^ Jackson JL, O'Malley PG, Kroenke K (March 200). «Antidepressants and cognitive-behavioral therapy for symptom syndromes.». CNS Spectr 11 (3): 212–22.
  79. ^ Pae CU, Marks DM, Patkar AA, Masand PS, Luyten P, Serretti A (July 2009). «Pharmacological treatment of chronic fatigue syndrome: focusing on the role of antidepressants.». Expert Opin Pharmacother 10 (10): 1561–70.
  80. ^ National Center for Infectious Diseases (3 May 2006). Symptoms of CFS. Centers for Disease Control and Prevention. Besøkt 24 February 2010.
  81. ^ Cho HJ, Hotopf M, Wessely S (2005). «The placebo response in the treatment of chronic fatigue syndrome: A systematic review and meta-analysis». Psychosom Med 67 (2): 301–13. doi:10.1097/01.psy.0000156969.76986.e0. Besøkt 2008-12-12.
  82. ^ Cairns R, Hotopf M (2005). «A systematic review describing the prognosis of chronic fatigue syndrome». Occupational medicine (Oxford, England) 55 (1): 20–31. doi:10.1093/occmed/kqi013.
  83. ^ Joyce J, Hotopf M, Wessely S. (1997). «The prognosis of chronic fatigue and chronic fatigue syndrome: a systematic review.». QJM 90 (3): 223–33. doi:10.1093/qjmed/90.3.223.
  84. ^ CFS Toolkit for Health Care Professionals: Basic CFS Overview (PDF file, 31 KB). U.S. Department of Health and Human Services, Centers for Disease Control and Prevention. Besøkt 19. mars 2008.
  85. ^ Smith WR, Noonan C, Buchwald D (2006). «Mortality in a cohort of chronically fatigued patients». Psychological medicine 36 (9): 1301–6. doi:10.1017/S0033291706007975.
  86. ^ Jason LA, Corradi K, Gress S, Williams S, Torres-Harding S (2006). «Causes of death among patients with chronic fatigue syndrome». Health care for women international 27 (7): 615–26. doi:10.1080/07399330600803766.
  87. ^ Dinos, Sokratis; Bernadette Khoshaba, Deborah Ashby, Peter D White, James Nazroo, Simon Wessely, Kamaldeep S Bhui (2009-12). «A systematic review of chronic fatigue, its syndromes and ethnicity: prevalence, severity, co-morbidity and coping». International Journal of Epidemiology 38 (6): 1554–1570. doi:10.1093/ije/dyp147. Besøkt 2009-12-19.
  88. ^ Walsh CM, Zainal NZ, Middleton SJ, Paykel ES (2001). «A family history study of chronic fatigue syndrome.». Psychiatr Genet 11 (3): 123–8. doi:10.1097/00041444-200109000-00003.
  89. ^ Chronic Fatigue Syndrome: Who's at Risk?. Centers for Disease Control and Prevention (May 3, 2006). Besøkt 12. desember 2008.
  90. ^ Hempel S, Chambers D, Bagnall AM, Forbes C (July 2008). «Risk factors for chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis: a systematic scoping review of multiple predictor studies.». Psychol Med 38 (7): 915–26. doi:10.1017/S0033291707001602.
  91. ^ a b Craig, T and Kakumanu S (Mar 2002). «Chronic fatigue syndrome: evaluation and treatment». Am Fam Physician. 65 (6): 1083–90.
  92. ^ Vojdani A, Thrasher J (2004). «Cellular and humoral immune abnormalities in Gulf War veterans.». Environ Health Perspect 112 (8): 840–6. doi:10.1289/ehp.6881.
  93. ^ a b Bruno RL, Creange SJ, Frick NM (1998). «Parallels between post-polio fatigue and chronic fatigue syndrome: a common pathophysiology?». Am J Med. 105 (3A): 66S–73S. doi:10.1016/S0002-9343(98)00161-2.
  94. ^ Gaudino EA, Coyle PK, Krupp LB (1997). «Post-Lyme syndrome and chronic fatigue syndrome. Neuropsychiatric similarities and differences.». Arch Neurol 54 (11): 1372–6.
  95. ^ van Staden WC (2006). «Conceptual issues in undifferentiated somatoform disorder and chronic fatigue syndrome.». Curr Opin Psychiatry 19 (6): 613–8. doi:10.1097/01.yco.0000245753.83502.d9.
  96. ^ Jenkins R, Mowbray J, red. Post-viral Fatigue Syndrome. 1991 John Wiley & Sons Ltd
  97. ^ Bradley LA, McKendree-Smith NL, Alarcon GS (2000). «Pain complaints in patients with fibromyalgia versus chronic fatigue syndrome.». Curr Rev Pain 4 (2): 148–57.
  98. ^ Friedberg F, Jason LA (2001). «Chronic fatigue syndrome and fibromyalgia: clinical assessment and treatment.». J Clin Psychol. 57 (4): 433–55. doi:10.1002/jclp.1040.
  99. ^ Prins J, Bleijenberg G, Rouweler EK, van der Meer J. (2005). «Effect of psychiatric disorders on outcome of cognitive-behavioural therapy for chronic fatigue syndrome.». Br J Psychiatry 187: 184–5. doi:10.1192/bjp.187.2.184.
  100. ^ Frank RG, Chaney JM, Clay DL, Shutty MS, Beck NC, Kay DR, Elliott TR, Grambling S (1992). «Dysphoria: a major symptom factor in persons with disability or chronic illness.». Psychiatry Res 43 (3): 231–41. doi:10.1016/0165-1781(92)90056-9.
  101. ^ Aaron LA, Herrell R, Ashton S, Belcourt M, Schmaling K, Goldberg J, Buchwald D (2001). «Comorbid clinical conditions in chronic fatigue: a co-twin control study.». J Gen Intern Med 16 (1): 24–31. doi:10.1111/j.1525-1497.2001.03419.x.
  102. ^ Sinaii N, Cleary SD, Ballweg ML, Nieman LK, Stratton P (2002). «High rates of autoimmune and endocrine disorders, fibromyalgia, chronic fatigue syndrome and atopic diseases among women with endometriosis: a survey analysis.». Hum Reprod 17 (10): 2715–24. doi:10.1093/humrep/17.10.2715.
  103. ^ Patarca-Montero R (2004). Medical Etiology, Assessment, and Treatment of Chronic Fatigue and Malaise. Haworth Press. ss. 6–7. ISBN 078902196X. 
  104. ^ Acheson ED (1959). «The clinical syndrome variously called benign myalgic encephalomyelitis, Iceland disease and epidemic neurоmyasthaenia» (PDF). Am. J. Med. 26 (4): 569-95.
  105. ^ International Classification of Diseases. I. World Health Organization. 1969. ss. 158, (vol 2, pp. 173). 
  106. ^ Sharpe M & Campling F (2000). Chronic Fatigue Syndrome (CFS/ME): TheFacts. Oxford: Oxford Press. ss. 14,15. ISBN 0-19-263049-0. http://books.google.com/books?id=_LqAIK616lgC&pg=PA14. Besøkt 2008-04-02. 
  107. ^ Packard RM, Berkelman RL, Brown PJ, Frumkin H (2004). Emerging Illnesses and Society. JHU Press. ss. 156. ISBN 0801879426. http://books.google.com/books?id=EGNFPZrKIKMC&pg=PA156. Besøkt 2008-04-02. 
  108. ^ Chronic Fatigue Syndrome Mission / Goals. Centers for Disease Control and Prevention (May 11, 2006). Besøkt 18. august 2009.
  109. ^ Reynolds KJ, Vernon SD, Bouchery E, Reeves WC (June 2004). «The economic impact of chronic fatigue syndrome». Cost Eff Resour Alloc 2 (1): 4. doi:10.1186/1478-7547-2-4.
  110. ^ Jason LA, Benton MC, Valentine L, Johnson A, Torres-Harding S (2008). «The economic impact of ME/CFS: individual and societal costs». Dyn Med 7: 6. doi:10.1186/1476-5918-7-6.
  111. ^ Van Houdenhove B, Neerinckx E, Onghena P, Vingerhoets A, Lysens R, Vertommen H (2002). «Daily hassles reported by chronic fatigue syndrome and fibromyalgia patients in tertiary care: a controlled quantitative and qualitative study.». Psychother Psychosom 71 (4): 207–13. doi:10.1159/000063646.
  112. ^ Colby J (2007). «Special problems of children with myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome and the enteroviral link.». J Clin Pathol 60 (2): 125–8. doi:10.1136/jcp.2006.042606. 16935964.
  113. ^ Looper KJ, Kirmayer LJ (2004). «Perceived stigma in functional somatic syndromes and comparable medical conditions.». J Psychosom Res 57 (4): 373–8. doi:10.1016/j.jpsychores.2004.03.005.
  114. ^ a b Prins JB, Bos E, Huibers MJ, Servaes P, van der Werf SP, van der Meer JW, Bleijenberg G (2004). «Social support and the persistence of complaints in chronic fatigue syndrome.». Psychother Psychosom 73 (3): 174–82. doi:10.1159/000076455.
  115. ^ Wallace, PG (October 1991). «Post-viral fatigue syndrome. Epidemiology: a critical review». Br Med Bull. 47 (4): 942–951.
  116. ^ a b Mounstephen, A,; Sharpe M. (May 1997). «Chronic fatigue syndrome and occupational health». Occup Med (Lond). May;47(4):. 47 (4): 217–227. doi:10.1093/occmed/47.4.217.
  117. ^ Hooge J (1992). «Chronic fatigue syndrome: cause, controversy and care». Br J Nurs 1 (9): 440–1, 443, 445–6.
  118. ^ Sharpe M (1996). «Chronic fatigue syndrome». Psychiatr. Clin. North Am. 19 (3): 549–73. doi:10.1016/S0193-953X(05)70305-1.
  119. ^ Denz-Penhey H, Murdoch JC (1993). «General practitioners acceptance of the validity of chronic fatigue syndrome as a diagnosis». N. Z. Med. J. 106 (953): 122–4.
  120. ^ Greenlee JE, Rose JW (2000). «Controversies in neurological infectious diseases». Semin Neurol 20 (3): 375–86. doi:10.1055/s-2000-9429.
  121. ^ a b Horton-Salway M (2007). «The ME Bandwagon and other labels: constructing the genuine case in talk about a controversial illness». Br J Soc Psychol 46 (Pt 4): 895–914. doi:10.1348/014466607X173456.
  122. ^ Engel CC, Adkins JA, Cowan DN (2002). «Caring for medically unexplained physical symptoms after toxic environmental exposures: effects of contested causation». Environ. Health Perspect. 110 Suppl 4: 641–7.
  123. ^ Dumit, J. (2005-08-08). «Illnesses you have to fight to get: facts as forces in uncertain, emergent illnesses.». Soc Sci Med. Feb;62 (3): 577–90. doi:10.1016/j.socscimed.2005.06.018.
  124. ^ «No blood from chronic fatigue donors: agency», CBC, 2010-04-07. Besøkt 2010-06-25
  125. ^ Atkinson, K (21. april 2010). Chronic Fatigue Set To Disqualify Blood Donors. Voxy.co.nz. Besøkt 25. juni 2010.
  126. ^ Blood Service updates CFS donor policy. Australian Red Cross Blood Service (23. april 2010). Besøkt 25. juni 2010.
  127. ^ Recommendation on Chronic Fatigue Syndrome and Blood Donation. American Association of Blood Banks (18. juni 2010). Besøkt 25. juni 2010.
  128. ^ Chronic Fatigue Syndrome: Blood. Parliament of the United Kingdom (10. mars 2010). Besøkt 25. juni 2010.

Anbefalt lesing[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]