Blodgivning
Blodgivning innebærer at frivillige donorer gir blod med den hensikt at dette kan overføres til medisinsk trengende – ved såkalt transfusjon eller blodoverføring. Blodet kan enten gis med alle bestanddeler, for eksempel ved operasjoner eller skader som medfører blodtap, eller blodet fra en giver kan skilles, slik at en pasient bare får røde blodlegemer, en annen får hvite blodlegemer og en tredje får plasma med de oppløselige eggehvitestoffene med blant annet antistoffer. Blod som blir for gammelt i blodbanken brukes til laboratoriebruk, for eksempel til produksjon av vekstmedier for bakterieprøver.
I Norge er blodgivning et offentlig ansvar og styres fra sykehus, men private organisasjoner som Norges Røde Kors organiserer tappestedene i flere byer.
Personer som gir blod kalles blodgivere eller donorer. Per 11. juni 2008 finnes det om lag 95.000 aktive blodgivere i Norge. En blodgiver kan gi 450 milliliter blod inntil fire ganger hvert år, begrenset av evnen til å reprodusere røde blodlegemer. De fleste friske mennesker mellom 18 og 70 år kan gi blod. En kan melde seg som blodgiver til en er seksti år. Gjennomsnittlig gir hver norsk blodgiver nesten 2,3 ganger per år. Det er pasienter med alvorlige sykdommer og alvorlige skader som står for det største behovet. Dette gjelder sykdommer med økt blødning eller med redusert naturlig produksjon av blod. Det er også mulig å gi kun blodplater og blodplasma. Man får da mange ganger flere blodplater per tapping enn ved normal blodgivning. Plategivere kan gi så ofte som hver 14. dag da blodplater kun lever rundt en uke og vil reproduseres i løpet av få dager. Prosessen aferese (innsamling av blodplater eller plasma) tar 1-2 timer, og giveren tappes for rundt 1/3 av platene, mens resten av bestanddelene i blodet gis tilbake. Normalt nivå ligger mellom 150–400 x 10^9/liter, givere må ha over 200. Blod kan ikke fremstilles kunstig.
Blodtyper [rediger]
Det finnes flere blodtyper som er viktige å ta hensyn til under blodoverføring. I A, B, O systemet kan blodlegemene ha et antigen for gruppe A og for gruppe B, eventuelt begge. Fravær av gruppe A og B betegnes gruppe 0. I blodets serum er det antistoffer mot A for de som ikke har blodtype A, og antistoff for B, for de som ikke har type B.
Blodtypene A, B, AB og O betegnes alle med + eller – etter for å angi Rhesus-gruppen. Den sjeldneste blodtypen er AB-.
Rhesusfaktoren er et tredje antigen som ca. 85% av befolkningen har. Disse betegnes som Rhesus positive. De Rhesus negative mangler antigenet. Dersom de får Rh positivt blod i kroppen kan de utvikle antistoff (antiD) mot rhesusfaktoren. Dette antistoffet (anti D) kan også dannes under svangerskap eller etter fødsel der en mor som er Rh- føder barn som er Rh+. Morens antiD ødelegger ungens røde blodlegemer så ungen blir gul og må i lyskasse.
Dersom det ikke er nok blod av riktig blodtype er det mulig å gi blod av gruppe O Rh-. Da vil antistoffene i giverens blod bli så uttynnet at det ikke skjer koagulering/levring av blodet. Da har giverens blod ingen antigener (A, B eller Rhesus faktorer) som reagerer med pasientens plasma. Blodtype O Rh- kalles derfor universell giver.
Før en pasient får en pose blod fra blodbanken, eller ferskt blod fra en donor, gjøres en forlikelighetstest. Blodlegemer fra giveren blandes med serum fra pasienten og blandingen legges på et objektglass under mikroskop. Normalt skal blodlegemene ikke reagere med serumet og blodlegemene ser normale ut. Ved uforlikelighet (at blodet ikke passer) vil blodlegemene forandre form, blir mindre og "skrukkete" og klumper seg mer sammen. Da har antistoffene fra pasientens serum angrepet antigenene på overflaten av de røde blodlegemene fra giveren, og det vil være farlig å gi denne blodposen til pasienten.
En annen reaksjon som må unngås, er at blodet levrer seg etter tapping. Da er det proteiner som er med i koaguleringsprosessen(levringsprosessen) som levrer blodet, på samme måte som når små blodårer er åpnet og koaguleringen stopper blødningen. Denne koaguleringen hemmes med en liten tilsetning av sitronsyre i blodposen. Under tappingen ligger posen på en mekanisk vugge som sørger for at sitronsyren blander seg i alt blodet som gies, slik at slik koagulering ikke skjer.
Slangen på posen med blod presses/varmes på enkelte punkter, så det er mulig å ta en bit av slangen med litt blod til slike forlikelighetstester uten å åpne selve blodposen.
Det blir tatt mange blodprøver av blodgiveren ved første gangs registrering. Ved hver blodgiving blir endel av disse testene gjentatt for å hindre at sykdommer kan overføres fra giveren til pasienten som får blodet. Blodgiverene blir spurt mange spørsmål for å oppdage om giveren kan ha slike sykdommer, eller en historie som innebærer øket risiko for slike sykdommer.
Blodgivere som må begynne med faste medisiner må ofte slutte å gi blod for å hindre at pasientene får i seg uønskede medikamenter.
Ved trafikkulykker, eventuelt samtidig med store operasjoner, kan lageret i blodbanken av blod med riktig blodtype bli tømt, og det blir akutt behov for mer blod. Da er det viktig å ha blodgivere i nærheten som kan tilkalles og stille på kort varsel til å gi blod. Flere blodbanker har reserverte parkeringsplasser for slike blodgivere helt i nærheten av blodbanken, så tidsspille med å finne parkeringsplass og lang vei til fots ikke skal forsinke blodgivingen.
Blodgivere som driver med luftsport eller arbeider i rutefly bør ikke utsettes for særlig redusert lufttrykk den første uka etter blodgiving.
