Kolyma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dette er en artikkel om regionen Kolyma. For elva den er oppkalt etter, se Kolyma (elv)
Kolyma-regionens omtrentlige beliggenhet
Fra Kolyma-regionen i det arktiske nordøst-Sibir

Regionen Kolyma (russisk: Колыма) ligger i den fjerneste nordøstre delen av Russland, i området som vanligvis kalles Sibir. Den avgrenses av Østsibirhavet og Nordishavet i nord og Okhotskhavet i sør. Denne svært avsidesliggende regionen har fått sitt navn fra elva Kolyma, og fjellkjeden med samme navn, hvor enkelte områder ikke ble utforsket før 1926. I dag består regionen i hovedsak av Tsjukotka autonome okrug og Magadan oblast.

Området, som delvis ligger nord for Polarsirkelen, har et subarktisk klima med svært kalde vintre som varer opptil 6 måneder. Permafrost og tundra dekker en stor del av regionen. Gjennomsnittlige vintertemperaturer spenner fra -19°C til -38°C (endog lavere i innlandet), og gjennomsnittlige sommertemperaturer, fra +3°C til +16°C. Det finnes rike reserver av gull, sølv, tinn, wolfram, kvikksølv, kopper, antimon, kull, olje og torv. Tjueni områder med mulige olje- og gassreserver er blitt identifisert på kontinentalsokkelen i Okhotskhavet. Totale reserver er estimert til 3,5 milliarder tonn oljeekvivalenter, herav 1,2 milliarder tonn olje og 1,5 milliarder tonn gass.[1]

Den største byen, Magadan, med en befolkning på rundt 100 000, er den største havna i det nordøstre Russland. Den er hjemmehavn for en betydelig fiskeflåte og holdes åpen hele året ved hjelp av isbrytere. Nær Magadan ligger også Sokol lufthavn. Byens økonomi er forøvrig basert på utvinning av gull i Kolyma-regionen.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Under Stalins styre ble Kolyma den mest beryktede regionen for Gulags arbeidsleire. En million mennesker eller mer kan ha omkommet på vei til området eller i Kolymas rekke av leire der fangene måtte arbeide i gullgruver, med veibygging, tømmerhogst og anleggsvirksomhet mellom 1932 og 1954. Det var Kolymas rykte som fikk Aleksandr Solzjenitsyn, forfatteren av Gulag-arkipelet, til å karakterisere den som Gulag-systemets «pol av kulde og grusomhet». Monumentet Sorgens maske i Magadan minnes alle de som døde i Kolymas tvangsarbeidsleire.

Framveksten av Gulag-leirene[rediger | rediger kilde]

Gull og platina ble oppdaget i regionen først på 1900-tallet. Under Sovjetunionens industrialisering, som begynte med Stalins første femårsplan i 1928-1932, var behovet for kapital for å finansiere økonomisk utvikling enormt. De rike gullressursene i området virket som skreddersydd for å sørge for denne kapitalen. Et foretak underlagt regjeringen, Dalstroj (russisk: Дальстрой, akronym for Det fjerne nords anleggsselskap) ble opprettet for å organisere utnyttelsen av ressursene i området. Fanger havnet i det sovjetiske straffesystemet i stort antall under den første perioden av Kolymas utvikling, i stor grad fra de såkalte anti-Kulak-kampanjene og under tvangeskollektiviseringen av Sovjetunionens bønder. Disse fangene utgjorde en lett tilgjengelig arbeidskraft.

Butugytsjeg tinngruve - En Gulag-leir i Kolymaområdet

De første stegene for å utvikle regionen startet i 1932, med byggingen av byen Magadan ved hjelp av tvangsarbeid.[2] (Mange prosjekter i Sovjetunionen brukte allerede tvangsarbeid, hvorav det mest kjente er Kvitsjøkanalen.) Etter en utmattende togreise (på Den transsibirske jernbanen, Sovjetunionens lengste), ble fangene satt av på en av flere transittleire (f.eks. Nakhodka og senere Vanino), og transportert over Okhotskhavet til den naturlige havna som var blitt valgt for byggingen av Magadan. Forholdene ombord i fangeskipene var barske.[3]

I 1932 la ekspedisjoner i vei inn i Kolymas indre, og satte i gang med byggingen av Kolymaveien, som skulle bli kjent som Beinveien. Etterhvert var det opprettet rundt 80 forskjellige leire på den ubebodde taigaen.

Den opprinnelige lederen for Kolyma-leirene var Eduard Berzin, en tsjekist. Berzin ble senere fjernet (1937) og skutt under Den store utrenskningen i Sovjetunionen.

I 1937, på toppen av utrenskningene, ga Stalin ordre om å intensivere lidelsene som fangene ble tvunget til å gjennomgå.[4] Aleksandr Solzjenitsyn oppgir leirkommandanten Naftalij Frenkel som den som etablerte Arkipelets nye lov: «Vi må presse alt ut av en fange på de første tre månedene — etter det trenger vi ham ikke mer.»"[5] Systemet med hardt arbeid og lite eller ingen mat reduserte de fleste fangene til hjelpeløse «dokhodjaga» (oversatt: en det er ute med).

Robert Conquest, Jevgenija Ginzburg, Anne Applebaum og andre (se bibliografi) beskriver Kolyma-leirene i detaljer. Fangenes lidelser ble forsterket av tilstedeværelsen av vanlige kriminelle, som terroriserte de «politiske» fangene. Døden i Kolyma-leirene kom i mange former: overarbeid, sult, feilernæring, gruveulykker, forfrysning, mord begått av de kriminelle og mishandling fra fangevokterne. En leder for leirkomplekset Sevvostlag på slutten av 1930-tallet, oberst Sergej Garanin, sies personlig å ha henrettet hele brigader av fanger for ikke å ha fullført sine daglige kvoter.[6] Flukt var vanskelig, på grunn av klimaet og regionens fysiske isolasjon, men noen forsøkte likevel. Flyktninger som ble tatt, ble ofte revet i filler av leirenes vakthunder. Bruken av tortur som straff var også vanlig. Den sovjetiske dissidenten og historikeren Roy Medvedev har sammenlignet forholdene i Kolyma-leirene med Auschwitz.

Fanger ved en gullgruve i Kolyma

Mange av fangene i Kolyma var akademikere eller intellektuelle. Blant dem var Mikhail Kravtsjuk, en ukrainsk matematiker som tidlig på 1930-tallet hadde mottatt betydelig bifall i Vesten. Etter en summarisk rettssak, øyensynlig for ikke å være villig til å ta del i beskyldningene mot noen av hans kolleger, ble han sendt til Kolyma hvor han døde i 1942. «Hardt arbeid i de sovjetiske arbeidsleirene, et strengt klima og mangelfull mat, dårlig helse og sist, men ikke minst, beskyldningene og bortstøtingen fra de fleste av hans kollegers side, krevde sin pris. Kravtsjuk døde i Magadan i det østlige Sibir, rundt 6000 km fra hvor han ble født. Kravtsjuks siste artikkel hadde blitt utgitt like etter hans arrestasjon i 1938. Men etter denne publiseringen ble Kravtsjuks navn bokstavelig talt slettet fra bøker og tidsskrifter.»[7]

Det fantes imidlertid enkelte unntak. Léon Theremin, en oppfinner som var blitt pågrepet av sovjetiske agenter i USA og tvunget til å returnere til Sovjetunionen ble, etter ordre fra Josef Stalin, fenglet i Butyrka og senere sendt for å arbeide i Kolymas gullgruver. Selv om ryktene om hans henrettelse stadig svirret, var Theremin faktisk satt til å arbeide i en sjarasjka, et hemmelig forskningslaboratorium, sammen med andre vitenskapsfolk og ingeniører, deriblant flydesigneren Andrej Tupolev og rakettforskeren Sergej Koroljov (som også var en Kolyma-fange). Sovjetunionen rehabiliterte Theremin i 1956.

Kolyma-leirene ble konvertert til (stort sett) fri arbeidskraft etter 1954, og i 1956 beordret Nikita Khrusjtsjov et generelt amnesti som friga mange fanger.

Dalstrojs ledere[rediger | rediger kilde]

Dalstroj (russisk akronym for Det fjerne nords anleggsselskap) var foretaket som ble opprettet for å drive utnyttingen av Kolyma-området, hovedsakelig basert på tvangsarbeid. For å sitere den azerbaidsjanske fangen Ayyub Baghirov, «hele administrasjonen av Dalstroj – økonomisk, administrativt, fysisk og politisk – var i hendene til én person med mange rettigheter og privilegier.»[8] Lederne for Dalstroj, som i praksis vil si Gulag-leirene i Kolyma, var:

Lederne for Dalstroj var:

  • Eduard Berzin, 1932-1937.
  • Karp Pavlov, 1937-1939.
  • Ivan Nikisjev, 1940-1948.
  • Ivan Petrenko, 1948-1950.[9]
  • I.L. Mitrakov, 1951-1956.[10]
  • Iu. V. Chuguev, 1956-1957.

Oversikt over historiske hendelser[rediger | rediger kilde]

En detaljert oversikt over hendelser finnes på det polske nettstedet, Forum.[11] Av spesiell interesse er:

  • 1928-1929: Gullgruver opprettes i regionen ved Kolyma-elva. Start av vanlig gruvedrift.
  • 13. november 1931: Dalstroj opprettes.
  • 4. februar 1932: Eduard Berzin, leder for Dalstroj, ankommer med de første 10 fangene.
  • 1934: Antallet fanger øker til 30 000.
  • 1937: Antallet fanger øker til over 70 000; 51 500 kg gull utvunnet.
  • Juni 1937: Stalin irettesetter kommandantene i Kolyma for deres unødvendige overbærenhet ovenfor fangene.
  • Desember 1937: Berzin anklages for spionasje og blir etterhvert dømt og skutt i august 1938.
  • Mars 4, 1938: Dalstroj blir lagt under jurisdiksjon av NKVD.
  • Desember 1938: Osip Mandelstam, en fremragende russisk dikter, dør i en transittleir på vei til Kolyma.
  • 1939: Antallet fanger er 138 200.
  • 11. oktober 1939: Kommandantene Pavlov (Dalstroj) og Garanin (Sevvostlag) blir avsatt. Garanin blir senere skutt.
  • 1941: Antallet fanger når 190 000.
  • Oktober 1945: En leir for de japanske krigsfangene opprettes i Magadan for å gi ekstra arbeidskraft.
  • 1952: 199 726 fanger, det høyeste antallet i historien til Kolyma-leirene og Dalstroj.
  • Mai 1952: Ifølge kommandant Mitrakov blir Sevvoslag oppløst, og Dalstroj omdannes til Hovedstyret for Arbeidsleire.
  • Mars 1953: Etter Stalins død ble Dalstroj overført til Departementet for Metallurgi, og leirenhetene kom under jurisdiksjon av det sovjetiske Justisdepartementet.
  • September 1953: Dalstrojs leirenheter overtas av det nyopprettede Driftsstyret for de nordøstre korrektive arbeidsleire. Det strenge leirregimet blir gradvis lettet.
  • 1953-1956: Periode med masseamnestier og frigiving av de fleste politiske fangene. Noen leire stenges.
  • 1957: Dalstroj oppløses. Mange av de tidligere fangene fortsatte å arbeide i gruvene med modifisert status. Noen få nye fanger kom til, i hvert fall frem til tidlig på 1970-tallet.

Utviklingen etter Dalstroj[rediger | rediger kilde]

Nettstedet til Tsjukotka Autonome Okrug gir detaljer om utviklingen etter leirene offisielt ble stengt. I 1953 ble Magadan oblast opprettet.

Industriell og økonomisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Industriell gullgruvevirksomhet startet i 1958 og førte til utvikling av gruvebosetninger, industrielle virksomheter, kraftverk, vannkraftdemninger, kraftlinjer og bedre veier. I løpet av 1960-tallet passerte regionens befolkning 100 000.

Med oppløsningen av Dalstroj, innførte sovjeterne en ny politikk for rekruttering av arbeidskraft. Selv om fangearbeid fremdeles var viktig, så besto den nå av vanlige kriminelle. Ny arbeidskraft ble rekruttert på frivillig basis fra alle sovjetiske nasjonaliteter, for å dekke opp for den plutselige mangelen på politiske fanger. Unge menn og kvinner ble lokket til grenselandet Kolyma med løfte om høy fortjeneste og bedre levekår. Men mange bestemte seg likevel for å forlate området.

Regionens velstand ble lidende under den sovjetiske liberaliseringen av politikken på slutten av 1980-tallet, og etter Sovjetunionens oppløsning på 1990-tallet, med en betydelig reduksjon i befolkning, rundt 40% i Magadan alene.[12] En amerikansk rapport fra slutten av 1990-tallet gir detaljer om regionens økonomiske nedgang, og nevner utdatert utstyr, konkurser i lokale selskaper og mangel på sentral støtte. Den nevner imidlertid også om betydelige investeringer fra USA og guvernørens optimisme for fremtidig velstand basert på fornyelse av gruveindustriene.[13]

De siste politiske fangene[rediger | rediger kilde]

Dalstroj og leirene ble ikke lagt helt ned. Kolyma-myndighetene, som ble omorganisert i 1958/59 (31. desember 1958), ble endelig oppløst først i 1968. Men gruvedriften stanset imidlertid ikke. Det eksisterer faktisk fremdeles overbygninger for dette under Departementet for Naturrressurser. I noen tilfeller ser de samme personene ut til å ha blitt værende gjennom alle år, bare under ny ledelse. Tegn tyder på at de politiske fangene ble gradvis utfaset over årene, men det var bare som et resultat av Boris Jeltsins vidtrekkende reformer på 1990-tallet at de aller siste fangene ble løslatt fra Kolyma.

Den russiske forfatteren Andrej Amalrik ser ut til å ha vært en av de siste høyt profilerte politiske fanger som ble sendt til Kolyma. I 1970 ga han ut to bøker: Vil Sovjetunionen overleve til 1984? og Ufrivillig reise til Sibir. Som følge av dette ble han arrestert i november 1970, for «baktaling av den sovjetiske staten», og ble dømt til hardt arbeid, tydeligvis i Kolyma, for en periode som skulle vise seg å bli på nesten fem år.[14]

Beskrivelser av Kolymas Gulag[rediger | rediger kilde]

Under og etter andre verdenskrig opplevde regionen en stor tilstømming av polske, tyske, japanske og koreanske fanger. En spesielt minneverdig beretning skrevet av den rumenske overlevende, Michael Solomon, finnes i hans bok Magadan (se bibliografi), som gir oss et levende bilde av både transittleirene som førte til Kolyma og regionen selv. Ungareren George Bien, forfatter av Tapte år, forteller også om redslene i Kolyma.[15] Hans historie har også ført til en film.[16]

I Bitter Days of Kolyma gir Ayyub Baghirov, en azerbaidsjansk regnskapfører som til slutt ble rehabilitert, detaljer om sin arrestasjon, tortur og dom på åtte (som skulle bli 18) års fengsel i arbeidsleir for å nekte å anklage en kollega for finansielle uregelmessigheter. I skildringen om togturen til Sibir skriver han: «Den fryktelige varmen, mangelen på frisk luft, de utålelig overfylte forholdene utmattet oss alle. Vi var alle halvt utsultet. Noen av de eldre fangene, som hadde blitt så syke og utmagrede, døde underveis. Likene deres ble forlatt ved siden av jernbanesporene.»

En detaljert beskrivelse av forholdene i leirene finnes i Varlam Shalamovs bok Kolyma Tales. I Dry Rations skriver han: «Hver gang de kom inn med suppa... fikk det oss alle til å ville gråte. Vi ville gråte av frykt for at suppa skulle være tynn. Og når det skjedde et mirakel og suppa var tykk kunne vi ikke tro det og spiste den så sakte som mulig. Men selv med tykk suppe i en varm mage så var det fremdeles en sugende smerte der; vi hadde vært sultne for lenge. Alle menneskelige følelser — kjærlighet, vennskap, misunnelse, medfølelse, medlidenhet, lengsel etter berømmelse, ærlighet — hadde forlatt oss med kjøttet som hadde smeltet fra våre kropper...»

En levende beskrivelse av forholdene i Kolyma er den til Broder Gene Thompson fra Kievs trosmisjon. Han forteller hvordan han møtte Vjatsjeslav Palman, en fange som overlevde fordi han visste hvordan han kunne dyrke kål. Palman snakket om hvordan fangevokterne leste opp navnene på de som skulle bli skutt hver kveld. Ved en anledning ble en gruppe på 169 menn skutt og kastet i ei grop. De fullt påkledde likene ble funnet etter at isen smeltet i 1998.[17]

En av de mest berømte politiske fangene i Kolyma var Vadim Kozin, kanskje Russlands mest populære romantiske tenor, som ble sendt til leirene i februar 1945, visstnok for å nekte å skrive en sang om Stalin. Selv om han ble løslatt i 1950 og kunne returnere til sin sangkarriere, ble han snart falsk anklaget for homoseksualitet av sine fiender og sendt tilbake til leirene. Selv om han igjen ble løslatt flere år senere, ble han aldri offisielt rehabilitert og forble i eksil i Magadan hvor han døde i 1994. Da han snakket med journalister i 1982, forklarte han hvordan han ble tvunget til å turnere i leirene: «Politbyrået dannet brigader som, under overvåkning, skulle turnere i konsentrasjonleirene og opptre for fangene og vokterne, inkludert de av høyeste rang.»[18]

Til slutt, den ukrainske fangen Nikolai Getman, som var i Kolyma fra 1945 til 1953, forteller sin historie i bilder i stedet for ord.[19] Men han har en bønn: «Noen kan hevde at Gulag er en glemt del av historien, og at vi ikke trenger å bli minnet på det. Men jeg har vært vitne til grusomme forbrytelser. Det er ikke for sent å snakke om dem og avsløre dem. Det er essensielt å gjøre det. Noen har ved synet av mine malerier gitt uttrykk for frykt for at jeg vil havne i Kolyma igjen — denne gang for godt. Men folket må bli minnet på... en av de grusomste handlingene av politisk undertrykkelse i Sovjetunionen. Mine malerier kan hjelpe til med å oppnå dette.» The Jamestown Foundation gir tilgang til alle 50 av Getmans malerier sammen med forklaringer om deres betydning.[20]

Estimering av antallet ofre[rediger | rediger kilde]

Mens relativt komplette lister over fangene i nazistenes konsentrasjonsleire er blitt bevart, så er mengden av harde bevis vedrørende Kolyma svært begrenset. Dessverre eksisterer det ingen pålitelige arkiver om det totale antall ofre for stalinismen; alle tall er estimater. I sin bok, Stalin (1966), forklarer Edvard Radzinsky hvordan Stalin da han systematisk utslettet sine våpenbrødre, «straks tilintetgjorde ethvert spor etter dem i historien. Han ledet personlig den konstante og nådeløse utrenskningen av arkivene.» Denne praksisen fortsatte å eksistere også etter diktatorens død.

I en beretning om et besøk til Magadan av Harry Wu fra Stanford University i 1999 finnes en henvisning til arbeidet til Aleksander Birjukov, en advokat fra Magadan, for å dokumentere terroren. Han sies å ha samlet en bok med lister over hver og en av de 11 000 personene som er dokumentert å ha blitt skutt i Kolyma-leirene av det statlige sikkerhetsorganet NKVD. Birjukov, hvis far var i Gulag da han ble født, hadde også begynt å forske på gravenes beliggenhet. Han trodde noen av likene fremdeles var delvis bevart i permafrosten.

Det er derfor umulig å skaffe tilveie endelige tall over antallet ofre som døde i Kolyma. Robert Conquest, forfatteren av The Great Terror, innrømmer nå at hans opprinnelige estimat på tre millioner ofre var alt for høyt. I sin artikkel Death Tolls for the Man-made Megadeaths of the 20th Century, estimerer Matthew White antallet på de som døde til 500 000, noe som plasserer Kolyma på femte plass etter Auschwitz, Treblinka, Leningrad og Belzec. I Stalin's Slave Ships foretar Martin Bollinger en grundig analyse av antallet fanger som kunne ha blitt transportert med skip til Magadan mellom 1932 og 1953 (rundt 900 000) og det sannsynlige antall døde hvert år (gjennomsnittlig 27%). Dette gir tall som ligger betydelig under tidligere estimater, men som forfatteren også påpeker, er hans kalyler på ingen måte endelige. I tillegg til antall døde må de skrekkelige forholdene i leirene og lidelsene som fangene opplevde over årene tas med i betraktningen. I hans anmeldelse[21] av Bollingers bok, estimerer Norman Polmar at det var mer enn tre millioner ofre som døde i Kolyma; dette tallet er også estimert av de siste overlevende.

Ivan Panikarov, leder for Pamjat Kolymij eller Museet til minne om Kolyma i Magadan, har samlet tusenvis av dokumenter, fotografier og gjenstander som dokumenterer historien til Kolyma-leirene. Han håper at hans samling vil assistere forskere i å dokumentere den autentiske historien til fengselsleirene.[22]

En av de mest grundige undersøkelsene er gjennomført av Anne Applebaum, journalist og medlem av redaksjonsstyret i Washington Post. Hun har brukt mye tid og anstrengelser på å granske de tilgjengelige arkivene og å besøke Gulag-leire og museer. Men, som hun forklarte i en forelesning i 2003, er det ekstremt vanskelig ikke bare å dokumentere faktaene gitt omfanget av utrenskningene, men også å bringe sannheten hjem.[23] «Hvis vi ikke gransker historien om Gulag, så vil noe av det vi vet om menneskeheten selv bli forvrengt» uttalte hun.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Lenker til kart[rediger | rediger kilde]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Magadan Region fra Kommersant, Russia's Daily Online, besøkt 1. juli 2008.
  2. ^ Ludwik Kowalski: Alaska notes on Stalinism Besøkt 1. juli 2008.
  3. ^ I følge en artikkel i Time Magazine fra 1987: «Den eneste måten å komme til Magadan på 1930-tallet var med skip fra Khabarovsk, noe som skapte en øy-psykologi og uttrykket Gulag-arkipelet. Fangeskipene var overfylte helveteshull hvor tusenvis døde. En overlevendes memoarer forteller at fengselsskipet Dzjurma ble sittende fast i høst-isen i 1933, mens det prøvde å komme seg til munningen av Kolyma-elva. Da det kom fram til havn neste vår var det bare mannskapet og fangevokterne igjen ombord. Alle de 12 000 fangene var borte, etterlatt døde på isen.» Det viser seg imidlertid at denne hendelsen, som er vidt fortalt ettersom det var den første som ble nevnt i en bok fra 1947, ikke kunne ha hendt ettersom skipet Dzjurma ikke var på sovjetiske hender før sommeren 1935. En detaljert analyse av denne legenden finnes i boken Stalin's Slave Ships: Kolyma, the Gulag Fleet, and the Role of the West (Praeger, 2003). James O. Jackson: «Soviet Union», Time Magazine, 20. april 1987. Besøkt 1. juli 2008.
  4. ^ Case Study: Stalin's Purges from Genderside Watch. Besøkt 1. juli 2008.
  5. ^ Aleksandr Solzjenitsyn: Gulag-arkipelet, bind. 2.
  6. ^ Campo di detenzione speciale «La Kolyma» 1931 – 1955 Alexander Langer Fondazione (på italiensk). Besøkt 1. juli 2008.
  7. ^ Krawtchouk story : How a scientist received a job offer from the American Mathematical Society, was accused of being a foreign spy, and sent to GULAG av Ivan Katchanovski, George Mason University, Fairfax, Virginia
  8. ^ Ayyub Baghirov – «The Bitter Days of Kolyma», fra Azerbaijan International, Spring 2006. Besøkt 1. juli 2008
  9. ^ Petrenko Ivan Grigorevitsj, Major-General, 1904–1950 NKVD Biografi fra nettstedet generals.dk Besøkt 1. juli 2008.
  10. ^ История Дальстроя (History of Dalstroy) fra nettstedet kolyma.ru. Besøkt 1. juli 2008. (russisk)
  11. ^ Why Auschwitz, Kolyma, Kosova?, fra Forum, et polsk nettsted. Besøkt 1. juli 2008.
  12. ^ Yakutia ASSR and the Sakha Republic fra Cosmic Elk. Besøkt 1. juli 2008.
  13. ^ Magadan Region Update by Bisnis Vladivostok Representative Svetlana Kuzmichenko, 1998, U.S. & Foreign Commercial Service and U.S. Department of State. Besøkt 1.juli 2008.
  14. ^ John Keep: Andrei Amalrik and «1984», Russian Review, Vol. 30, No.4. (Okt. 1971), pp. 335-345. Besøkt 1. juli 2008.
  15. ^ George Bien, Gulag Survivor i Boston Globe, 22. juni 2005
  16. ^ Dokumentarfilmen Walk on Gulagland Kolyma av Zoltan Szalkai. Besøkt 1. juli 2008.
  17. ^ Br. Gene Thompson: The Road of Death- Besøkt 1. juli 2008
  18. ^ Vadim Kozin, One Way Trip from Petersburg to Magadan fra nettstedet Little Russia in US.
  19. ^ The Gulag Collection: Paintings of the Soviet Penal System by former prisoner Nikolai Getman fra artukraine.com
  20. ^ Nikolai Getman: The Gulag collection fra The Jamestown Foundation. Besøkt 30. april 2009.
  21. ^ Norman Polmar «Stalin's Slave Ships: Kolyma, the Gulag Fleet, and the Role of the West (review)», Journal of Cold War Studies, vol. 9, no. 3, Summer 2007, pp. 180-182
  22. ^ Museum Memory of Kolyma.
  23. ^ Gulag: Understanding the Magnitude of What Happened fra The Heritage Foundation, 16. oktober 2003. Besøkt 1. juli 2008.