Kvitsjøkanalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kvitsjøkanalen
Kvitsjøkanalen
Kart over Kvitsjøkanalen
Lengde 227 km
Antall sluser 14
Byggeår 1931 - 1933
Kapasitet
Skipslengde 135 m
Skipsbredde 14 m
Dypgående m
Annen informasjon
Ekstra Kanalen ble i hovedsak bygget av politiske fanger og rundt 100 000 døde

Fangearbeid ved Kvitsjøkanalen, 1931-1933
Fanger i arbeid på kanalen, 1932

Kvitsjø-Østersjøkanalen eller Kvitsjøkanalen (russisk: Belomorsko-Baltiyskiy Kanal (BBK), mest kjent under kortformen Belomorkanal), er en skipskanal som binder sammen Kvitsjøen med Østersjøen nær St. Petersburg. Dens opprinnelige navn var (frem til 1961) Belomorsko-Baltiyskiy Kanal imeni StalinaStalin Kvitsjø-Østersjø kanal»). Under byggingen døde anslagsvis 100 000 gulag-fanger (dog har forskjellige estimater kommet frem til dødstall som ligger både betydelig høyere og lavere). Kanalen ble åpnet 2. august 1933.

Denne kanalen ble egentlig påbegynt allerede på 1800-tallet. Russerne ville bruke denne kanalen blant annet når de skulle frakte tømmer og malm til havnene i Østersjøen. Med denne kanalen ville de slippe den lange sjøreisen rundt Norge. Men den gangen ble det ikke noe av prosjektet fordi kanalen måtte graves gjennom den harde steinsorten granitt.

Kanalen følger delvis en rekke elver og to større innsjøer, Onega og Vygozero. Den totale lengden er 227 km. Kanalens økonomiske fordeler er for tiden begrenset av dens dybde, som er mellom 3,3 og 4 meter, noe som gjør den ubrukelig for de fleste skip. Kanalen har i dag bare lett trafikk, mellom 10 og 40 båter pr. dag.

Vannveien[rediger | rediger kilde]

Total lengde på vannveien er 227 km, hvorav 48 km er kunstige kanaler. Stømretningen i kanalen går fra Onega til Kvitsjøen, og alle navigasjonsskilt er satt i henhold til dette.

Kanaltraséen[rediger | rediger kilde]

Kanalen begynner ved bosetningen Povenets i Povenetsbukta i Onega-sjøen. Like etter Povenets er det syv sluser etter hverandre, som utgjør «Povenets-trappen». Disse slusene er den sørlige skråningen av kanalen. Kanalens toppnivå ligger 102 moh. og er 22 km langt. Denne strekningen ligger mellom 7. og 8. sluse og omfatter innsjøene Volo og Vadlo, samt en kanal mot den lavereliggende innsjøen Matkoozero. Den nordlige skråningen har 12 sluser, 8. – 19. sluse. Ruten til den nordlige skråningen går langs fem innsjøer: Matkoozero (mellom 8. og 9. sluse), Vygozero (mellom 9. og 10. sluse), Palagorka (mellom 10. og 11. sluse), Voitskoje (mellom 11. og 12. sluse) og Matkozjnja (mellom 13. og 14. sluse). Kanalen ender i Sorokabukta i Kvitsjøen i Belomorsk. Langs kanalen ligger disse bosetningene: Povenets, Segezja, Nadvoitsy, Sosnovets, Belomorsk.

Skipsfart[rediger | rediger kilde]

Godsmengden nådde toppen i 1985 med 7,3 millioner tonn fraktet gjennom kanalen. Det lå høyt gjennom de neste fem årene, og avtok deretter. Tidlig på 2000-tallet begynte mengdene igjen gradvis å stige, men de er fremdeles lave sammenlignet med toppnivåene. Kanalen er en lovende rute for elvecruise. Vanlig lengde på sesongen er 165 dager.

Begrensninger[rediger | rediger kilde]

Den farbare leden er 4 meter dyp og 36 meter bred, kurveradiusen er 500 m. Slusedimensjoner: 135 meter lang og 14,3 meter bred. Fartsgrensen i alle kunstige deler av kanalen er 8 km/t. I tilfelle dårlig sikt (mindre enn 1 km) blir all trafikk på kanalen stanset.

Bygging[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionen presenterte kanalen som et eksempel på den første femårsplanens suksess. Byggingen ble fullført fire måneder før planen. Hele kanalen ble bygd på tjue måneder, mellom 1931 og 1933, nesten utelukkende ved manuelt arbeid.

Kanalen var det første større prosjektet i Sovjetunionen som ble bygget ved bruk av tvangsarbeid. BBLAG, direktoratet for BBK-leirene, betjente byggeprosjektet, og leverte en arbeidsstyrke på rundt 150 000 fanger.

Arbeidsforhold[rediger | rediger kilde]

Sovjetlederne fremholdt prosjektet som bevis på effektiviteten til Gulag. Med det for øye å «omstøpe» forbrytere gjennom «forbedrende arbeid» var arbeidsforholdene i BBK-leiren brutale. Dødsraten var rundt 20 %. Mange flere ble syke eller invalide.

Minner[rediger | rediger kilde]

Det er et monument for fangene som ble drept under byggingen ved Povenets, og en liten minnestøtte ved Belomorsk, nær utløpet av kanalen inn i Kvitsjøen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Maxim Gorkij, L. Auerbach, S. G. Firin (editors), The White Sea canal; being an account of the construction of the new canal between the White Sea and the Baltic Sea, London: John Lane, 1935
  • Paul R. Gregory, Valery Lazarev and V. V. Lazarev, Economics of Forced Labor: The Soviet Gulag, Hoover Institute Press, October, 2003, trade paperback, 356 pages, ISBN 0-8179-3942-3
  • Cynthia A. Ruder, Making History for Stalin: The Story of the Belomor Canal, University Press of Florida, 1998, 284 pages, ISBN 0-8130-1567-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]