Kjeld Stub Irgens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kjeld Stub Irgens om bord i Stavangerfjord.

Kjeld Stub Irgens (født 23. mai 1879, død i 1963) var norsk sjøfartsminister under Tysklands okkupasjon av Norge.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Kjeld Stub Irgens var sønn av sognepresten Jens Stub Irgens og hans kone Sophie Cathinka. Kjeld Stub Irgens var i fjern familie med biskopen Ole Irgens, politikeren Ole Irgens og politikeren Johannes Irgens.

Sjøfartskarriere[rediger | rediger kilde]

Kjeld Stub Irgens var sjøkaptein og hadde fått utdannelsen sin i sjøforsvaret der han gikk ut som premierløytnant i 1903. Fra 1913 var han ansatt i Den Norske Amerikalinje. I 1918 fikk Irgens kommando over passasjerskipet DS «Stavangerfjord»[1] og i 1921 kjøpte han på vegne av mannskapet på DS Stavangerfjord øya Ravnøy i Vestfold[2] som skulle gi skipsmannskapet og deres familier mulighet til å slappe av etter lange tider på havet. Den 270-dekar store øya som ligger mellom Nøtterøy og Stokke på fastlandet, ble kjøpt for 10 000 kroner og senere donert til Den Norske Amerikalinje. Rederiet eide øya helt frem til 1983 da den ble solgt til Stiftelsen Feriestedet Ravnøy.[3]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kjeld Stub Irgens i 1939.

Forhandlinger under den tyske invasjon[rediger | rediger kilde]

Kjeld Stub Irgens var ikke involvert i nazistpartiet, Nasjonal Samling, før andre verdenskrig kom til Norge i 1940. Han var gift med søsteren til Albert Viljam Hagelin, et sentralt medlem av Nasjonal Samling, og en dag etter den tyske invasjonen ble Irgens innkalt av Hagelin og Vidkun Quisling til Hagelins suiteHotel Continental i Oslo. Der ble han spurt om han var villig til å overtale Kong Haakon VII til å frasi seg tronen og utpeke Quisling til statsminister.

Kjeld Stub Irgens dro sammen med Curt Bräuer til Elverum for å forhandle, men det endte ikke med noe mer. På vei til Elverum møtte Irgens noen medlemmer fra StortingetHamar stasjon der han forklarte hensikten med møtet med kongen. Irgens kom til Elverum sent på ettermiddagen 10. april, og møtet med kongen foregikk dagen etter. Møtet ledet ingen steder hen ettersom beslutningen om at Norge skulle kjempe mot tyskerne var fattet dagen før. Den norske regjeringen godtok ikke Quislings krav, og holdt tyskerne unna så lenge som mulig.

Ministeren Irgens[rediger | rediger kilde]

Da rikskommissæren Josef Terboven dannet et kabinett den 25. september 1940, sa Kjeld Stub Irgens ja til å bli sjøfartsminister. Sjøfartsdepartementet ble opprettet spesielt for Irgens da tyskerne så på han som en som stod kong Haakon VII nær. På grunn av denne formodede nærhet til kongen ville Terboven gjerne ha ham med som en del av administrasjonen.[4] På samme tid ble han også medlem av Nasjonal Samling.

Den 12. juni 1944 ble Irgens avsatt fordi han var mer opptatt av å fremheve norsk nasjonalisme enn pangermanismen. Irgens ble også kritisert for å godta at medlemmer fra Nasjonal Samling kom i ministerstillingene. På samme tiden ble Sjøfartsdepartementet nedlagt.

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I det norske landssvikoppgjøret i 1945 ble Kjeld Stub Irgens dømt til syv år tvangsarbeid. Saken ble anket til Høyesterett der straffen ble økt til 15 år.

Kjeld Stub Irgens døde i 1963.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]