Kakkelovn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kakkelovn på Alingsås museum.

En kakkelovn er et lukket ildsted, en ovn, murt opp av tegl og kledd med glaserte keramiske fliser, såkalte kakler. Kakkelovnen brukes til oppvarming av bolighus og fyres med ved. Denne type ovn utnytter brenselet på en svært effektiv måte.

Kakkelovnen var kjent i senmiddelalderen i Alpene og Sør-Tyskland, da som en bileggerovn. På 1700-tallet ble kakkelovnen videreutviklet i Sverige, hvor den fikk særlig stor utbredelse og utkonkurrerte ovner av støpejern som varmekilder i hus.

Svenske kakkelovner ble murt opp av spesialister, kakkelovnsmakere, som i eldre tid også selv kunne produsere kakler til å kle ovnen med. På 1800-tallet ble produksjonen av kakkelovner industrialisert, og kakkelovnsmakerne brukte industrielt fremstilte kakler, ovnsdører og annet tilbehør til å fullføre ovner de murte opp av standard murstein og ildfast tegl.

Norske ovner av støpejern ble gjennom 1600- og 1700-årene konsekvent (men feilaktig) benevnt som «jernkakkelovner». Da en begrenset import av mer fyringsøkonomiske svenske kakkelovner kom i gang på 1800-tallet, var ordet «kakkelovn» så godt innarbeidet for ovner av støpejern, at de importerte ovnene ble kalt «svenskeovner». Først i årene etter ca. 1970 har ordet «kakkelovn» fått tilbake sin opprinnelig betydning etter at importen av svenske kakkelovner ble tatt opp igjen.