Kakkelovn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kakkelovn på Alingsås museum.

Kakkelovn eller svenskeovn er et lukket ildsted, en ovn, murt opp av tegl og kledd med glaserte keramiske fliser, såkalte kakler.[1] Kakkelovnen brukes til oppvarming av bolighus og fyres med ved. Denne type ovn utnytter brenselet på en svært effektiv måte fordi røyken sirkulerer i et innbygd kanalsystem og mye av varmen i røyken tas dermed vare på før røyken går ut skorsteinen.[2] Varmabsorberende stein lagrer varmen og avgir den over tid. Enkle former for kakkelovner var i bruk fra 1400-tallet av, særlig i Nord-Europa. Kakkelovner ble viderutviklet, tatt i bruk og svært utbredt i Sverige på 1700-tallet og kalles derfor også svenskeovner. Moderne kakkelovner har virkningsgrad på over 90 % og kan avgi varme til rommet et døgn etter at ilden er slukket. Ovnene er tunge og relativt plasskrevende.[3][4]

Opprinnelse og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kakkelovnen var kjent i senmiddelalderen i Alpene og Sør-Tyskland, da som en bileggerovn.[bør utdypes] Slike ovner ble også brukt i de nordiske landene, men var kun forbeholdt de øverste sosiale lag. De eldste kakkelovnene var bygget opp av leirpotter med bunnen mot brennkammeret og åpningen ut mot rommet. Disse ovnene ble etterhvert utviklet til fliskledde ovner. På Jylland, der det er god tilgang på leir, har den enkleste form for kakkelovn vært brukt lengst. Et veggmaleri i Konstanz fra 1300-tallet viser en kakkelovn, trolig den eldste avbildning. Nürnberg og Wien var sentre for kakkelproduksjon fra middelalderen av.[5]

På 1700-tallet ble kakkelovnen videreutviklet i Sverige, hvor den fikk særlig stor utbredelse og utkonkurrerte ovner av støpejern som varmekilder i hus. Bakgrunnen var mangel på ved, noe som skyldtes jernverkenes omfattende bruk av tre til brensel og ineffektive ildsteder som peis og grue. Sverige var en av verdens største produsenter av metaller. Tømmer ble brukt til husbygging og det forekom nedbrenning av skog for dyrking, såkalt svedjebruk. Den svenske staten startet i 1767 et forskningsprosjekt for å finne fram til mer energibesparende ildsteder. Arkitekt Carl Johan Cronstedt og general Fabian Wrede reiste på studietur til kontinentet for å finne frem til mer effektive ovner. De ble blant annet inspirert av en italiensk ovnstype der tomme leirkrukker ble murt inn i støpen og av den tyske bileggerovnen.[2] Forslaget man kom fram til ble presentert i skriftet "Beskrifning på Ny Inrättning af Kakelugnar Til Weds Besparing. Jämte Bifogade Kopparstycken."[6] Arkitekten Erik Palmstedt ga ut en bok som presenterte ulike eksempler på kakkelovner, og som bidro til kakkelovnens popularitet.[7] Kakkelovner ble populære og utbredt i store deler av landet.[2] I fattigere husholdninger ble det satt opp hvite ovner; jo bedre stilt folk var økonomisk, jo mer utsmykkede kakkelovner kunne de skaffe seg.[2]

Funksjon[rediger | rediger kilde]

Kakkelovnen består av et forbrenningsrom, røykkanaler i en murblokk samt skorstein. Ovnen fyres fortrinnsvis med ved og er utformet for å ta vare på varmen fra røykgassene. Røykkanalene går vertikalt; en tradisjonell svensk kakkelovn har fem kanaler med en lengde på ca. 10 meter. Røykgassene går først opp i den midtre kanalen, så ned de to fremre sidekanalene og til slutt opp de to bakre kanalene og ut i skorsteinen. Varmen magasineres i teglsteinene. Kakkelovnens prinsipp bygger også på at man etter hvert skal stenge spjeldet slik at den varme røyken fortsetter å sirkulere inne i ovnens kanaler, og avgi varme (energi) til omgivelsene før den slippes ut i atmosfæren.[2]

Mens røyken tidligere kunne holde så mye som 800 grader Celsius, ble den med kakkelovnen kjølt ned til 150 grader ved at varmen ble magasinert og avgitt innendørs.[2]

Kakkelovnen er også videreutviklet med vannbåret varme til hele huset.

Kakkelovnmakere[rediger | rediger kilde]

Svenske kakkelovner ble murt opp av spesialister, kakkelovnsmakere, som i eldre tid også selv kunne produsere kakler til å kle ovnen med. På 1800-tallet ble produksjonen av kakkelovner industrialisert, og kakkelovnsmakerne brukte industrielt fremstilte kakler, ovnsdører og annet tilbehør til å fullføre ovner de murte opp av standard murstein og ildfast tegl.

«Kakkelovner» av støpejern[rediger | rediger kilde]

Egentlige kakkelovner ble brukt i Mellom-Europa fra middelalderen. Slike ovner ble sannsynligvis importert til Danmark og i mindre omfang til Norge på 1500-tallet; og ordet «kakkelovn» fikk derfor innpass i dansk og norsk språk. Men da importerte og senere norskproduserte ovner av støpejern utkonkurrerte murte ovner med kakler, gikk ordet over til å betegne støpejernsovner.

I skriftlige kilder fra 1700- og 1800-tallet bruktes ordet «jern-kakkelovn» - eller «kakkelovn» - om alle slags ovner av støpejern. Også Eilert Sundt bruker disse begrepene når han omtaler hvordan jernovnene var en type ildsted som stadig ble mer populære midt på 1800-tallet.[8] [9] Jernovnen var i ferd med å bli det vanligste ildsted for oppvarming av husets oppholdsrom på flatbygdene på Østlandet, mens peisen stadig var i bruk til matlaging på kjøkkenet, og omtales som skorstein. At jernovner erstattet peis og røykovn var en prosess som nettopp foregikk midt på 1800-tallet. Takket være billigere jern og ny teknologi kunne jernovner fra midt på 1800-tallet bli landets vanligste type ildsted. [10]

Norske ovner av støpejern ble gjennom 1600- og 1700-årene konsekvent (men feilaktig) benevnt som «jernkakkelovner». Da en begrenset import av mer fyringsøkonomiske svenske kakkelovner kom i gang på 1800-tallet, var ordet «kakkelovn» så godt innarbeidet for ovner av støpejern, at de importerte ovnene ble kalt «svenskeovner».

Først i årene etter ca. 1970 har ordet «kakkelovn» fått tilbake sin opprinnelige betydning etter at importen av svenske kakkelovner ble tatt opp igjen.[11] [12]

Svenskeovner[rediger | rediger kilde]

I Sverige ble murte ovner aldri utkonkurrert av støpejernsovner. Fra slutten av 1700-tallet ble murte ovner som var kledd med glaserte keramikkfliser den dominerende varmekilden, mens bruken av støpejernsovner nesten opphørte. Glaserte fliser kalles kakler på svensk, derav betegnelsen kakelugn. På grunn av de svenske teglovnenes fyringsøkonomi og tiltalende utseende, kom import av slike ovner til Norge i gang på 1800-tallet, særlig til byene, men denne type ovner var også populær i store våningshus på flatbygdene på Østlandet. Importen av svenskeovner ebbet ut på 1900-tallet. I litteraturen om norske storgårder, et populært tema på 1950 og -60-årene, brukes begrepet svenskeovn flittig når vakre interiører skal beskrives. [13] I norske aviser brukes begrepet i annonser, for salg av ovner, nye og brukte, og for leiligheter på beste vestkant i hovedstaden.[14]

Da import av svenske kakelugnar ble tatt opp igjen omkring 1980, var ordet «kakkelovn» blitt så uvanlig at det falt importørene lett å oversette betegnelsen kakelugn direkte til norsk kakkelovn. Dermed er ordet gjeninnført med den opprinnelige betydningen etter at det i flere hundre år har betegnet en helt annen ovnstype i Norge. [15] [16]

Kakkelovner i Norge[rediger | rediger kilde]

I Bergen ble en form for kakkelovn tatt i bruk på 1500-tallet. Den første kjente ble satt opp av Jørgen Hanssen på Bergenhus festning i 1518; det ble brukt 80 takstein og spiker til å bygge opp ovnen som ble malt med mønje. Kakkelovnene ble etterhvert forbedret ved at fyrkammeret var av jern mens den ellers var bygget opp av kakler av brent leir. Geble Pedersøn fikk satt inn en slik jernkakkelovn i skolen han reiste i 1554 og en tilsvarende ovn i boligen. En kakkelovn omtales i Absalon Pederson Beyers bolig rundt 1560. Ovnsteknikken skal ha kommet til Bergen fra Nürnberg og Frankfurt som var sentre for slik industri.[17][5]

På Bryggen ble kakkelovn aldri tatt i bruk: Etter brannen i 1702 ble det i stedet for åre eller røykovn tatt i bruk bileggerovner av jern. Kakkelovner ble tatt i bruk i Oslo omtrent på samme tid som i Bergen. På Akershus festning er det omtalt kakkelovner på slutten av 1500-tallet: Pottemaker Wandel Kietzelbach fikk i 1593 betalt for fire kakkelovner til forskjellige rom på Akershus. Kietzelbachs kakkelovner ble satt i blant annet vaktmesterens stue noe som tyder på at kakkelovn ikke var særlig sjelden eller eksklusivt på den tiden.[5]

De første bileggerovnene var kakkelovner. En bileggerovn fyres fra et rom ved siden av og har ikke dør eller åpning mot rommet som varmes opp. Bileggerovn ble ofte kombinert ildsted for matlaging slik at kjøkken.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Faktum leksikon. Norge: Faktum. 1995. ISBN 8254002339. 
  2. ^ a b c d e f Kvaal, Vera (12. februar 2023). «Kakkelovnens revansj». NRK. Besøkt 12. februar 2023. 
  3. ^ Hele Norges leksikon. Norge: Hjemmets bokforl. 1997. ISBN 8259016281. 
  4. ^ «kakkelovn». Gyldendals store konversasjonsleksikon. no: Gyldendal. 1965. s. 1716. 
  5. ^ a b c Grieg, Sigurd (1933). Middelalderske byfund fra Bergen og Oslo. Akademiet. s. 54. 
  6. ^ Beskrifning på ny inrättning af kakelugnar til weds besparning. Jämte bifogade kopparstycken. Utgifwen af præsidenten grefwe C.J. Cronstedt. (PDF) (swe). Stockholm, tryckt uti Kongl. Tryckeriet. 1767.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. desember 2013. Besøkt 13. januar 2020. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 21. desember 2013. Besøkt 13. januar 2020. 
  7. ^ Beskrifning öfver åtskilliga på flera ställen verkstälde inrättningar af eldstäder, til veds besparing och flere förmoners vinnande (swe). [Stockholm]. 1775. 
  8. ^ Sundt, Eilert (1976). Verker i utvalg. Gyldendal. s. 21. ISBN 8205068518. 
  9. ^ Side 21
  10. ^ Karl Ragnar Gjertsen: Havstad jernstøperi. En bedrift i støpejernets tidsalder. I Fortuna, nr.8, 2023.
  11. ^ Fortidsvern. 1983. Nr.3
  12. ^ Røyken og Hurums avis 24.1.1994
  13. ^ Yngve Woxholt: 100 nye storgårder.1969
  14. ^ Søk på "svenskeovn" i Nasjonalbibliotekets nettbibliotek, for aviser. 3499 treff i aviser fra hele 1900-tallet. Søk 27.9.2023.
  15. ^ Fortidsvern. 1983. Nr.3
  16. ^ Røyken og Hurums avis 24.1.1994
  17. ^ Bjerknes, Kristian (1961). Gamle borgerhus i Bergen. Universitetsforlaget. 
  18. ^ Christensen, Arne Lie (1995). norske byggeskikken. Pax. ISBN 8253017355 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • (sv) Kakelugn i Nordisk familjebok (2. utgave, 1910)
  • Bruk och missbruk av naturens resurser: en svensk miljöhistoria (swe). Stockholm: Naturvårdsverket. 2009. ISBN 9789162012748. 
  • Gorm Benzon: "Gamle ovne i Danmark", Kbh. 1980

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kakkelovn&oldid=23975531»