Fanny Imlay

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sitat Her voice did quiver as we parted,

Yet knew I not that heart was broken From which it came, and I departed Heeding not the words then spoken. Misery—O Misery,

This world is all too wide for thee.
Sitat
– — Percy Bysshe Shelley, «On Fanny Godwin»

Frances (Fanny) Imlay (også kjent som Fanny Godwin og Fanny Wollstonecraft) (14. mai 17949. oktober 1816) var datter utenfor ekteskap av den britiske feministen og forfatteren Mary Wollstonecraft og den amerikanske spekulanten Gilbert Imlay.

Sammendrag[rediger | rediger kilde]

Selv om Wollstonecraft og Imlay levde lykkelig sammen for en kort tid både før og etter at Fanny ble født forlot Imlay Wollstonecraft i Frankrike midt under den franske revolusjonen. I et forsøk på å knytte forholdet sammen igjen reiste hun til Norden på en forretningsreise for ham hvor hun tok med seg den ett år gamle datteren. Imidlertid var forholdet ikke til å redde og Wollstonecraft forsøkte to ganger å ta livet av seg i fortvilelse. Etter å ha møtt, blitt forelsket i og giftet seg med filosofen William Godwin døde hun av komplikasjoner fra en fødsel i 1797, etterlot Fanny i Godwins omsorg, sammen med deres felles barn Mary Wollstonecraft Godwin (den framtidige forfatteren av romanen Frankenstein).

Godwin giftet seg på nytt et par år senere og hans nye hustru, Mary Jane Clairmont, brakte med seg to barn fra et tidligere ekteskap. Begge døtrene til Wollstonecraft fikk et anstrengt forhold til Godwins nye hustru og den oppmerksomhet som hun viste sin egen datter, Claire Clairmont, på bekostning av dem. Godwins hjem ble et ukomfertabelt sted å leve etterhvert som spenningen økte og Godwins gjeld steg. Mary og stesøsteren Claire flyktet til kontinentet med den romantiske poeten Percy Bysshe Shelley. Fanny Imlay som ble igjen måtte ta støtet av Godwins raseri. Hun ble stadig mer isolert fra samtlige medlemmer av familien og endte med å ta sitt eget liv i 1816.

Liv[rediger | rediger kilde]

Barndom[rediger | rediger kilde]

Mary Wollstonecraft, gravid med Fannys halvsøster Mary Wollstonecraft Godwin da bildet ble malt av John Opie (ca.  1797)[1]

Fanny Imlay ble født under midten av det blodige Skrekkveldet i løpet av den franske revolusjonen. I en periode av foreldrenes forhold kunne Mary Wollstonecraft og Gilbert Imlay kun møtes fra tid til annen i en tollbod mellom Paris og Neuilly.[2] Wollstonecraft fødte Frances (Fanny) Imlay, hennes første av to døtre, den 14. mai 1794 i Le Havre i Frankrike[3] og hun ga datteren navn etter Fanny Blood, hennes nærmeste venninne fra tidligere i livet.[4] Selv om Imlay aldri giftet seg med Wollstonecraft fikk han henne registrert som sin hustru ved det amerikanske konsulat for å beskytte henne da Storbritannia og Frankrike gikk i krig. De fleste, blant annet Wollstonecrafts søstre, tok det for gitt at de var gift, og Fanny ble således også antatt å være et legitimt barn og ble som det registrert i Frankrike.[5]

Innledningsvis var parets liv sammen idyllisk. Wollstonecraft skrev spøkefullt til en venn, refererte til sin bok A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter, 1792): «Min lille pike begynner å suge så mannlig at hennes far antar uforskammet om henne at hun skriver den andre delen av Kvinners rettigheter».[6] Imidlertid gikk Imlay trett av Wollstonecraft og hennes hjemlig liv og brøt forholdet, men kun etter at det hadde blitt strukket ut i to pinefulle år og etter at hun hadde forsøkt å begå selvmord to ganger.[7]

I 1796 reiste Wollstonecraft til Norden og tok den ett år gamle Fanny med seg i et desperat forsøk på å redde forholdet ved at hun forsøkte å løse noen av Imlays forretningsvanskeligheter, men forgjeves. Hverken Wollstonecraft eller hennes datter så Gilbert Imlay igjen etter 1796.[8] Ved å benytte seg av sin dagbok og sine brev utga Wollstonecraft boken Letters Written in Sweden, Norway, and Denmark i 1796, utgitt på norsk som Min nordiske reise i 1976. I boken beskriver hun flere emner, blant annet også morsrollen, men hennes datter fikk henne også til å melankolsk reflektere over kvinnens plass i verden:

Du vet at som en kvinne er jeg spesielt tiltrukket til henne – jeg føler mer enn en mors ømhet og engstelse når jeg reflekterer over den avhengige og undertrykte tilstand av hennes kjønn. Jeg gruer for at hun skal bli tvunget til ofre hennes hjerte for hennes prinsipper, eller prinsippene til hennes hjerte. Med skjelvende hånd skal jeg kultivere følsomhet, og framelske følelsenes finhet, for at mens jeg låner frisk rødme fra rosen, jeg skarper tornene som vil skade brystet jeg vil villig vokte – jeg er skrekkslagen for å åpne hennes sinn, for at det skal gjøre henne uegnet for den verden hun skal finne bo i — Ulykkelig kvinne! Hvilken en skjebne er din!.[9]

Wollstonecraft ødslet kjærlighet og oppmerksomhet over sin datter. Hun begynte å skrive på to bøker mens Fanny var ung: en håndbok i foreldreomsorg kalt Letters on the Management of Infants (Brev om forvaltning av småbarn) og en lesebok for barn, øyensynlig tatt fra hennes egen personlige erfaring, kalt Lessons (Leksjoner).[10] I en seksjon av denne beskriver hun advarende:

Når du er sulten, du begynner å gråte fordi du ikke kan snakke. Du er syv måneder uten tenner, alltid sugende. Men etter at du fikk en tann begynte du å gnage på en brødskorpe. Det var ikke lenge for en annen kom sprettende ut. Ved ti måneder hadde de fire vakre hvite tenner og du pleide å bite meg. Stakkars mamma! Dog, jeg gråt ikke for jeg er ikke et barn, men du kun likevel skade meg. Så jeg sa til pappa, det er på tide den lille piken bør spise. Hun er ikke slem skjønt hun skader meg. Jeg har gitt henne en brødskorpe og jeg må se etter noe melk.[11]

I 1797 møtte Mary Wollstonecraft filosofen William Godwin, ble forelsket i ham og giftet seg med ham da hun oppdaget at hun var blitt gravid. Godwin ble etterhvert glad i Fanny i løpet av sin tid med Wollstonecraft; han tok en gang med seg et krus med en «F» ingravert til henne fra Josiah Wedgewoods fabrikk som gledet både mor og datter.[12]

Wollstonecraft døde i september det samme året etter fødselskomplikasjoner, men hennes nye datter, Mary Wollstonecraft Godwin, overlevde. Fanny Imlay ble uoffisielt adoptert av hennes stefar og gitt navnet Godwin. I Fannys kopi av Wollstonecrafts eneste fullførte barnebok, Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra det virkelige liv, 1788) har initialene «F. G.» skrevet med store bokstaver.[13] I henhold til en fortolkning i Godwins dagbok var det ikke før Fanny ble tolv at hun ble informert om at han ikke var hennes far. Forskeren Janet Todd er uenig i denne tolkningen av Godwins dagbok og finner det usannsynlig at Fanny skulle ha vært uvitende om hennes opprinnelse i det frisinnede huset til Godwin.[14]

Etter Wollstonecrafts død kontaktet Godwin og Joseph Johnson, Wollstonecrafts utgiver og nære venn, Fannys far, men han ville ikke gi noen støtte til sin datter.[15] Imidlertid, Mary Wollstonecrafts to søstre, Eliza Bishop og Everina Wollstonecraft, Fannys eneste ekte slektninger, ønsket å gi omsorg til henne, men Godwin mislikte dem og avslo deres tilbud.[16] På den annen side var ikke Godwin selv spesielt klar for foreldrerollen og han hadde nå to små barn å ta seg av og ingen fast inntektskilde. Han var likevel fast bestemt å ta seg av dem. Flere ganger i løpet av Fannys barndom ba Wollstonecrafts søstre om få bidra, men hver gang avslo Godwin. I løpet av disse årene av Fannys liv tjente forleggeren Joseph Johnson som en slags uoffisiell verge for henne.[17] At Johnson hadde spesiell sympati for Fanny kom fram at han tilgodeså henne spesielt i sitt testamente.

William Godwin, en radikaler, men også en mann av sin tid. Han følte at det ikke var nødvendig å utdanne sin døtre i større grad, skrev at «før det myekere kjønn har produsert en Bacon, en Newton, en Hume eller en Shakespeare vil jeg aldri tro det».[18]

Selv om Godwin beundret Wollstonecrafts forfatterskap var han ikke fullstendig enig med henne at kvinner skulle ha samme muligheter til utdannelse som menn. Derfor, mens han stundom leste for Fanny og Mary fra Sarah Trimmers Fabulous Histories (Fabelaktige fortellinger) og Anna Laetitia Barbaulds Lessons for Children (Leksjoner for barn), anstrengte han seg ikke for deres utdannelse og overså de bøker som Wollstonecraft hadde skrevet for Fanny. Han var plaget av barnas støy og krevde stillhet mens han arbeidet, men da han reiste til Dublin for å besøke Wollstonecrafts søstre lengtet han etter døtrene og skrev ofte brev til dem.[19]

I 1801 giftet Godwin seg med Mary Jane Clairmont, en nabo med to egne barn, Claire og Charles. Hun hadde antagelig aldri vært gift og ønsket seg Godwin for økonomisk stabilitet og legitimitet. Godwin på sin side ønsket opplagt en mor for sine barn. Godwins venner mislikte Clairmont og mente hun var vulgær og uærlig. De var lamslått over at han kunne erstatte Mary Wollstonecraft med henne, og hans to døtre mislikte sin stemor intenst og klaget på at hun foretrakk sine egne barn framfor dem selv. I 1803 ble ekteparets sønn William født og økte familien ytterligere.[20]

Familien Godwin var konstant i gjeld og økonomiske vanskeligheter og Godwin skrev for å gi familien inntekter. Hans forsøk som dramatiker feilet, og deretter forsøkte han med en serie ungdomslitteratur som han skrev sammen med sin hustru. For å kunne gjøre dette flyttet de fra Polygon hvor han hadde levd sammen med Wollstonecraft til 41 Skinner Street. Denne flyttingen fjernet familien fra den friske, landlige luften til de skitne, illeluktende indre bydelene i London. Selv de innledningsvis hadde en del suksess minsket inntektene etterhvert, og familien så seg nødt til å låne mer penger enn de kunne makte fra den generøse vennen Joseph Johnson og Godwins beundrer og entusiast Francis Place. Etterhvert som Fanny Imlay vokste opp var hennes far i økende grad avhengig av henne til å blidgjøre folk som krevde regninger betalt og for anmode om penger fra menn som Place.[21]

Ungdomstiden[rediger | rediger kilde]

Den radikale og romantiske poeten Percy Bysshe Shelley (malt av Amelia Curran i 1819) var sannsynligvis elsket av alle de tre Godwin-søstrene.

Selv om hverken Mary Godwin eller Fanny Imlay fikk en utdannelse tilsvarende den som deres mor hadde gitt utkast til hennes skrifter, var de sannsynligvis blant de heldige unge kvinner som ble godt utdannet i sin samtid, og de behersket blant annet fransk. Den voksne Fanny Imlay ble beskrevet av C. Kegan Paul, en av Godwins første biografer, som «velutdannet, munter, en god brevskriver og en utmerket bestyrer av hjemmet».[22]

Pikene var også positivt utsatt for det litterære og politiske samfunn som Godwin var en del av. Eksempelvis, etter Aaron Burrs landflyktighet fra USA tilbrakte han en god del tid med familien Godwin i 1803. Han var en stor beundrer av Wollstonecrafts verker og hadde selv utdannet sin datter i henhold til Et forsvar for kvinners rettigheter. Han var ivrig etter å møte døtrene til den kvinne han beundret og refererte til de tre unge damene, inkludert også Claire Clairmont som var kun åtte måneder yngre enn Mary, som «gudinner». Han tilbrakte det meste av tiden i samtale med den eldste av dem, Fanny, om politiske og pedagogiske emner.[23] Burr var imponert over den pedagogiske læremetoden Bell-Lancaster-metoden, og tok med seg Fanny for å studere en skole hvor metoden ble praktisert.[24] Political Justice (Politisk rettferdighet) hadde Shelley skrevet til Godwin og de begynte å korrespondere. I 1812 spurte Shelley om Fanny Imlay, datteren til hans helt Mary Wollstonecraft kunne møte ham og hans nye hustru. Ettersom Godwin aldri hadde møtt Shelley og var skeptisk over hans motiver, vel vitende at han hadde stukket av med sin nåværende hustru Harriet, avslo han forslaget.[25] Da Shelley til slutt kom for å besøke Godwins hjem ble alle de tre unge kvinnene betatt av Shelley, spesielt Fanny. Både Shelley og Fanny var interessert i tidens radikale politikk og de diskuterte de mest aktuelle sakene. Hun kritiserte Shelley for å være ufølsom over klasseskillene.[26]

I 1814 tilbrakte Shelley en betydelig del av tiden i Godwins hjem og det er sannsynlig at han og Fanny ble forelsket. Hennes stesøster Claire Clairmont hevdet senere at det var tilfelle.[27] Fanny Imlay ble sendt til Wales i mai det samme året, og forskeren Todd har spekulert i om Godwin forsøkte å fjerne henne fra Shelley.[28] I mellomtiden hadde Godwins hus blitt mer og mer utrivelig etterhvert som Godwins gjeld økte, og fiendskapet mellom datteren Mary Godwin og hans hustru Mary Jane også økte. Mary trøstet seg med Shelley og de ble etterhvert heftig forelsket til tross for at Shelley var gift og hadde et barn. Da Shelley innrømmet for Godwin at han hadde et forhold til Godwins sytten år gamle datter eksploderte Godwin i raseri. Samtidig var han også avhengig av de penger som Shelley kunne skaffe. Frustrert med hele situasjonen flyktet Shelley til kontinentet sammen med Mary og Claire Clairmont. Shelleys hustru og barn lot han være igjen.

I all hast fikk Godwin Fanny Imlay tilbake fra Wales for at hun skulle hjelpe ham med å håndtere situasjonen. Godwins hustru Mary Jane har skrevet at Fannys «følelser var dype da hun hørte om den sørgelige skjebne til de to pikene; hun kan ikke komme over det».[29] Midt i denne situasjonen gikk en av Godwins protesjér hen og drepte seg. Samtidig rømte unge William Godwin hjemmefra og var savnet i to dager. Da nyheten om de rømte pikenes eskapade ble offentlig ble Godwin grovt latterliggjort i pressen. Om ikke livet i Godwins hus hadde vært anstrengende fra før ble det ikke mindre etter pressens gapestokk.[30]

Mary Wollstonecraft Godwin, Fannys halvsøster og til slutt også hustru av Percy Bysshe Shelley, malt av Reginald Easton (ca.  1857)

Da Mary Godwin, Claire Clairmont, og Shelley til slutt kom tilbake fra kontinentet flyttet de inn i et hus sammen i London, noe som ikke dempet Godwins raseri. Fanny Imlay følte seg trukket mellom de to husene: hun følte lojalitet til både hennes søstre og til hennes far. Begge parter overøste henne med forakt for at hun ikke valgte side i familiedramaet.[31] Selv om Godwin hadde gitt streng instruks om at Fanny ikke skulle snakke med Shelley og hennes søstre hadde hun likevel kontakt, og hun advarte dem om kreditorer som kjente til at Shelley var kommet tilbake ettersom også han hadde skaffet seg gjeld.[32]

Fannys forsøk på å overtale Claire Clairmont til å komme tilbake Godwins hus overbeviste Shelley at hun var på Godwins parti og begynte å mistro henne.[33] Fanny Imlay var også fortsatt ansvarlig for be Shelley om penger for å kunne dekke farens gjeld. Til tross for Shelleys rømning med to av hans døtre sa Godwin seg villig til å motta £1,200 fra Shelley.[34] Da Mary Godwin fødte en datter i februar 1815 sendte hun øyeblikkelig etter den eldre søsteren Fanny, spesielt for at både hun og den nyfødte var syke. Godwin straffet Fanny for at hun ikke hadde adlydt hans ordre om ikke besøke søsteren Mary, og Fannys fortvilelse økte. Etter at Marys barn døde besøkte hun likevel søsteren oftere til tross for farens vrede.[35]

Kort tid etter ble Claire Clairmont elskerinnen til den romantiske poeten Lord Byron, og Mary Godwin fikk sitt andre barn i januar 1816 som hun og Shelley ga navnet William etter Godwin. I februar dro Fanny Imlay på besøk til paret som da hadde tatt bolig i Bishopsgate. Godwins gjeld fortsatte å øke, og mens han fortsatte å forlange penger fra Shelley nektet han å se både ham og sin datter. På denne tiden ble Charles Clairmont, Mary Janes sønn fra et tidligere forhold, frustrert over spenningen i Godwins hus og reiste til Frankrike og nektet å hjelpe familien videre. På rundt samme tid dro Claire Clairmont, Mary Godwin, og Shelley også til kontinentet for å søke etter Lord Byron. Godwin var forferdet. Han var blitt avhengig av Shelleys penger og presset på familiens rykte økte da offentligheten fikk høre at gruppen hadde forlatt landet for å slå seg sammen med den beryktede Byron.[36]

Midt i dette familieståket fant Fanny Imlay likevel tid til å delta i større sosiale saker. Den tidlige utopiske sosialisten Robert Owen kom på besøk til Godwin sommeren 1816 og han og Fanny diskuterte tilstanden til de arbeidende fattige i Storbritannia. Hun var enig med mange av Owens forslag, men ikke alle. Hun kom til sist til den slutning at hans utopiske skjema var altfor «romantisk» ettersom det var altfor avhengig av velviljen til de rike til å ofre sin rikdom for fellesskapets beste.[37] Den samme sommeren kom George Blood på besøk. Han var bror av Fanny Blood, den nære venninnen som Mary Wollstonecraft hadde oppkalt sin datter etter. Av den grunn ønsket han å treffe Fanny Imlay for første gang og han fortalte historier om hennes berømte mor til henne. Etter dette møtet skrev hun til Mary Godwin og Shelley: «Jeg har besluttet å aldri leve for å bli en skam etter en slik mor... Jeg har funnet at om jeg vil forsøke å overkomme mine feil skal jeg finne et vesen som kan elske og ære meg».[38]

Claire Clairmont, Fannys søster ved adopsjon og elskerinne til Lord Byron (malt av Amelia Curran i 1819)

Før Mary Godwin, Claire Clairmont, og Shelley hadde reist til kontinentet hadde Fanny og Mary hatt en større krangel og det var ingen mulighet til å komme til en forsoning. Fanny forsøkte i sine brev til søsteren å glatte over uenigheten, men hennes følelser av ensomhet og isolasjon i London var merkbar. Hun skrev til Mary om «den forferdelig tilstand som jeg generelt arbeider under og hvor jeg forgjeves forsøker å bli kvitt».[39] Mary som gikk på fjellturer i de sveitsiske fjellene, frustrert over hennes forhold til Shelley, og oppslukt i skrivningen av romanen Frankenstein, hadde hun ingen sympati overfor søsteren hjemme.[40]

Gruppen kom tilbake fra kontinentet med en gravid Claire Clairmont, og bosatte seg i Bath (for å beskytte Claires rykte og skjule hennes svangerskap). Fanny Imlay tigget og ba dem om å få bli med ettersom livet i Godwins hus ikke var til å tåle med de konstante økonomiske bekymringene og stemorens pågående prekener. Imidlertid avviste Shelley henne, opptatt av å skjule tilstanden til Claire, iallfall fra noen som kunne informere Godwin, men han var også saksøkt av sin hustru og bekymret over sitt eget omdømme.[41]

I tillegg ble Fanny Imlay dypt bekymret over historier som søsteren Mary og Shelley skal ha spredt om henne, og hennes ulykkelige tilstand forverret seg[42] Forskeren Kegan har argumentert for at hun kan ha hatt den psykisk lidelse, en «ekstrem depresjon som hennes mor hadde hatt, og som merket flere medlemmer av Wollstonecraft-familien».[43]

Død[rediger | rediger kilde]

Tidlig i oktober 1816 forlot Fanny Imlay Godwins hus i London og begikk selvmord i et vertshus i Swansea. Detaljene rundt hennes død og hennes motiver er omdiskuterte, men imidlertid hevder William St Clair i sin biografi over familiene Shelley og Godwin at Fanny var på veg for å besøke sin tanter i Irland. Han mener at det var et besøk med den hensikt for å se om hun kunne bli en lærer ved deres skole.[44] Forskeren Todd har derimot spekulert i om hun reiste for besøke Mary Godwin og Shelley. I henhold til henne hadde Fanny ikke noe ønske om å leve sammen med tantene, men ville flykte fra Godwins hus. Todd argumenterer at Fanny hadde en hengivenhet for Shelley og følte at hans hjem var hennes eneste redning. Ved å tolke utklipp fra den poesi som Shelley kan han skrevet etter hennes død konkluderer Todd at Shelley så henne i Bath og avviste henne ettersom han hadde behov for å beskytte Claires rykte og sitt eget på denne tiden. Etter at Shelley avviste henne, konkluderer Todd, besluttet Fanny ta sitt eget liv.[45]

Om natten den 9. oktober tok Fanny inn på vertshuset Mackworth Arms Inn i Swansea hvor hun ga kammerpiken beskjed om ikke å forstyrre henne. Den samme natten mottok Mary Godwin, som oppholdt seg i Bath sammen med Shelley, et brev som Fanny hadde tidligere sendt fra Bristol. Hennes far i London hadde også mottatt et lignende brev. Brevenes innhold alarmerte både Godwin og Shelley til øyeblikkelig å reise til Bristol. Ved den tiden de kunne spore henne til Swansea var der imidlertid for seint. Fanny Imlay ble funnet død på sitt rom den 10. oktober etter å tatt en dødelig dose med laudanum. Hun etterlot seg en uadressert brev:

Jeg har lenge vært fast bestemt på at det beste jeg kan gjøre er å avslutte eksistensen av et vesen hvis fødsel var ulykksalig, og hvis liv har kun vært en rekke med smerte for de personer som har fått smerter i deres anstrengelser for sørge for hennes velferd. Kanskje det å høre om min død vil gi deg smerte, men du vil snart få den velsignelse av glemsel om at en slik skapning noen gang har eksistert som....[46]

Brevet hadde øyensynlig opprinnelig vært signert, men navnet var blitt revet eller brent av for at liket ikke skulle kunne bli identifisert.[47] Da kunngjøringen om dødsfallet ble trykket i den lokale avisen The Cambrian var det derfor ingen referanse til henne spesielt.[48]

Ved det rettslige likskuet ble Fanny Imlay erklært «død» heller enn selvmord eller offer for vanvidd, noe som berget kroppen hennes fra beskjemmelser etter døden. Todd spekulerer at Shelley var den som sørget for Fanny ble erklært «død», en benevnelse som var mer vanlig for de bedrestilte, og den som fjernet det som kunne identifisere henne. Hun har også konkludert med at for å beskytte resten av familien nektet han å kreve liket. Ingen annen krevde liket og det ble sannsynligvis begravd i umerket fattiggrav.[49] Faktisk skrev Godwin til Shelley:

Gjør ingenting for å ødelegge den ubemerkethet hun så mye begjærte, som nå hviler på hendelsen. Det var, som jeg sa, hennes siste ønske... Tenk hva er situasjonen i mitt liv og meg selv, nå berøvet av alle mine barn unntatt den yngste [William]; og ikke utsett oss for de ørkesløse spørsmål som til et sinn i smerte er et av de tyngste prøvelser.
Vi er ved denne stunden i tvil om i løpet av det første sjokket vi skal si at hun er reist til Irland til hennes tanter, noe som har vært vurdert... Hva jeg har fryktet mest av alt er avisene, og jeg takker deg for din advarsel ettersom de kan handle på dette[50]

Familien fortalte ulike historier i henhold til Fanny Imlays død for å dekke over sannheten, blant annet at hun hadde reist på ferie, at hun hadde død av en forkjølelse i Wales, at hun hadde død av en «betennelsefeber”», at hun levde sammen med hennes mors søstre, eller, om tvunget til å innrømme selvmord, at Imlay hadde drept seg selv ettersom Shelley elsket Mary Godwin og ikke henne.[51]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Todd, Death and the Maidens, 39.
  2. ^ St Clair, 182; Todd, Death and the Maidens, 54.
  3. ^ Tomalin, 218-19.
  4. ^ Todd, Mary Wollstonecraft, 258.
  5. ^ Tomalin, 218-19; Todd, Mary Wollstonecraft, 267.
  6. ^ Uthevelsen er Wollstonecrafts egen, sitert fra Wardle, 202.
  7. ^ Tomalin, 220-221, 236; Todd, Mary Wollstonecraft, 258; Todd, Death and the Maidens, 22-24.
  8. ^ St Clair, 296; Tomalin, 287.
  9. ^ Sitert og oversatt fra Todd, 326-27.
  10. ^ Tomalin, 249; Todd, Mary Wollstonecraft, 259-60; Seymour, 26.
  11. ^ Sitert og oversatt fra Todd, Mary Wollstonecraft, 260.
  12. ^ Todd, Mary Wollstonecraft, 439-42; Todd, Death and the Maidens, 30.
  13. ^ Tomalin, 286.
  14. ^ St Clair, 180; Tomalin, 286-87; Seymour, 82-83; Todd, Death and the Maidens, 54-55.
  15. ^ Todd, Death and the Maidens, 31-32.
  16. ^ Todd, Death and the Maidens, 35-36; Seymour, 40-41.
  17. ^ Todd, Death and the Maidens, 52ff.; St Clair, 305.
  18. ^ Sitert og oversatt fra Todd, Death and the Maidens, 45.
  19. ^ Todd, Death and the Maidens, 45-49, 63.
  20. ^ Todd, Death and the Maidens, 56-58.
  21. ^ Todd, Death and the Maidens, 61-62, 66-68, 78-79.
  22. ^ Paul, C. Kegan. William Godwin
  23. ^ Todd, Death and the Maidens, 77ff.
  24. ^ Todd, Death and the Maidens, 74-75.
  25. ^ Todd, Death and the Maidens, 91-92.
  26. ^ Todd, Death and the Maidens, 97-99; se også Seymour, 68-69.
  27. ^ Todd, Death and the Maidens, 111-12, 118-19.
  28. ^ Todd, Death and the Maidens, 125-28.
  29. ^ Sitert og oversatt fra Todd, Death and the Maidens, 138.
  30. ^ Todd, Death and the Maidens, 139.
  31. ^ Todd, Death and the Maidens, 146; Seymour, 115, 121.
  32. ^ Todd, Death and the Maidens, 147-50.
  33. ^ Todd, Death and the Maidens, 151-53; se også Gittings og Manton, 18-25.
  34. ^ Todd, Death and the Maidens, 152-53.
  35. ^ Todd, Death and the Maidens, 160-62; se også Seymour, 121.
  36. ^ Todd, Death and the Maidens, 176, 181-182, 185-186.
  37. ^ Todd, Death and the Maidens, 190.
  38. ^ Sitert og oversatt fra Todd, Death and the Maidens, 206; se også 208-09; Seymour, 152.
  39. ^ Sitert og oversatt fra Todd, Death and the Maidens, 206; se også 208-09; Seymour, 152.
  40. ^ Todd, Death and the Maidens, 206-07.
  41. ^ Todd, Death and the Maidens, 215-216.
  42. ^ Todd, Death and the Maidens, 217ff; Seymour, 168.
  43. ^ Paul, C. Kegan. William Godwin; se også St Clair, 399.
  44. ^ St Clair, 398-408.
  45. ^ Todd, Death and the Maidens, 223-25.
  46. ^ Sitert og oversatt fra Todd, Death and the Maidens, 206; se også 208-09; Seymour, 152.
  47. ^ St Clair, 411-12; Todd, Death and the Maidens, 3-4; Seymour, 169-71.
  48. ^ Todd, Death and the Maidens, 233; Gittings og Manton, 36.
  49. ^ Todd, Death and the Maidens, 236-237, 3.
  50. ^ Sitert og oversatt fra Todd, Death and the Maidens, 239.
  51. ^ Todd, Death and the Maidens, 242-43; Gittings and Manton, 36; Seymour, 171.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Gittings, Robert and Jo Manton. Claire Clairmont and the Shelleys 1798–1879. New York: Oxford University Press, 1995. ISBN 0198183518.
  • Holmes, Richard. Shelley: the Pursuit. London: Flamingo, 1995. ISBN 1590170377.
  • Locke, Don. A Fantasy of Reason: the Life and Thought of William Godwin. London: Routledge & Kegan Paul, 1980. ISBN ISBN 0710003870.
  • Seymour, Miranda. Mary Shelley. London: Grove Press, 2002. ISBN 0802139485.
  • St Clair, William. The Godwins and the Shelleys: The biography of a family. New York: W. W. Norton & Co., 1989. ISBN 0-393-02783-X.
  • Todd, Janet. Death and the Maidens: Fanny Wollstonecraft and the Shelley Circle. Berkeley: Counterpoint, 2007. ISBN 1582433399.
  • Todd, Janet. Mary Wollstonecraft: A Revolutionary Life. London: Weidenfeld and Nicholson, 2000. ISBN 0-231-12184-9.
  • Tomalin, Claire. The Life and Death of Mary Wollstonecraft. Rev. ed. New York: Penguin, 1992. ISBN 0-14-016761-7.
  • Verhoeven, Wil. Gilbert Imlay: Citizen of the World. London: Pickering & Chatto, 2007. ISBN 1851968598.