Eugen Jochum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eugen Jochum
Født1. nov. 1902[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Babenhausen[5][3][4]
Død26. mars 1987[1][3][4][6]Rediger på Wikidata (84 år)
München[5][7][3][4]
BeskjeftigelseDirigent, kapellmester Rediger på Wikidata
Utdannet vedLeopold Mozart Centre (studieretning: orgel, piano)[4]
Hochschule für Musik und Theater München (1922–1925) (studieretning: music composition, dirigering)[4]
EktefelleMaria Jochum[5]
FarLudwig Jochum[3]
SøskenOtto Jochum[5][3]
Georg Ludwig Jochum[3]
BarnVeronica Jochum[3]
NasjonalitetTyskland[5][3][4]
GravlagtFriedhof Nymphenburg
Medlem avBayerische Akademie der Schönen Künste[4]
Utmerkelser
8 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1981)
Hans von Bülow-medaljen
Anton-Bruckner-Ring[4]
Romano Guardini award (1985)
Goldene Ehrenmünze der Landeshauptstadt München
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
InstrumentOrgel,[8] piano[8]
PlateselskapDeutsche Grammophon
IMDbIMDb
Eugen Jochum på Commons

Eugen Jochum (født 1. november 1902, død 26. mars 1987) var en tysk dirigent, mest kjent for sine tolkninger av musikken til blant andre Anton Bruckner, Carl Orff og Johannes Brahms.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Jochum ble født i en katolsk familie i Babenhausen, nær Augsburg, Tyskland; faren var organist og dirigent. Jochum studerte piano og orgel i Augsburg, og studerte ved musikkhøgskolen fra 1914 til 1922.[9] Deretter studerte han ved konservatoriet i München, hvor komposisjonslæreren var Hermann von Waltershausen; det var der han skiftet fokus til dirigering, læreren hans var Siegmund von Hausegger, som dirigerte den første forestillingen av den originale versjonen av den niende symfonien av Anton Bruckner og foretok den første innspillingen av den.

Jochums første stilling var som øvelsespianist i Mönchen-Gladbach, og deretter i Kiel. Han debuterte som dirigent med München filharmoniske orkester i 1926 i et program som inkluderte Bruckners syvende symfoni. Samme år ble han utnevnt til dirigent ved Kiel operahus, hvor han dirigerte sytten operaer i sin første sesong, inkludert Der fliegende Holländer, Der Rosenkavalier og Turandot.[10]

Etter Kiel dro han til Mannheim, hvor Wilhelm Furtwängler berømmet hans dirigering. Han takket nei til et tilbud om å gjennomføre tolv konserter med New York Philharmonic-Symphony Orchestra, og mente at hans repertoar og erfaring ennå ikke var tilstrekkelig. (Han dukket ikke opp i Amerika før 1958.) Hans neste avtale var som musikksjef i Duisburg, fra 1930 til 1932.[11] I 1932 ble han sjef for Berlin Radioorkester, og dirigerte også 16 konserter en sesong med Berlinfilharmonien, og ved Deutsche Oper.[10]

I 1934 etterfulgte Jochum Karl Böhm som musikalsk leder for Hamburg statsopera og Hamburg-filharmonien. Gjennom nazitiden forble Hamburg, som Jochum sa det, «rimelig liberal», og han var til og med i stand til å beholde sin stilling til tross for at han ikke ble med i partiet. Han fremførte musikk av komponister som Hindemith og Bartók som andre steder var forbudt av nazistene. I 1944 inkluderte Joseph Goebbels Jochum på Gottbegnadeten-listen.

Under avnazifiserings-initiativene etter krigen hadde imidlertid britiske og amerikanske myndigheter en «uenighet på høyt nivå» over Jochum, som var «et unntak» fra det vanlige mønsteret for britiske myndigheter etter amerikansk ledelse: etter «opprinnelig å ha renvasket» Jochum og valgt ham til dirigent for München-filharmonien i mai 1945, svartelistet de amerikanske myndighetene ham midlertidig på grunnlag av at han «hadde gjort det eksepsjonelt bra» under krigen og at brødrene hans hadde vært «fanatiske» nazister, men britiske myndigheter «fant ingen feil» ved Jochum og argumenterte for at han aldri hadde vært medlem av nazistpartiet, SS eller Sturmabteilung, var forblitt en «overbevist katolikk», og ikke hadde «kompromittert sin kunstneriske integritet.»[12] Det var ikke før i 1948 at de amerikanske myndighetene bestemte at de ikke kunne finne noe bevis på at han var med i noen nazistiske organisasjoner.[12]

Jochum fortsatte å tjene i Hamburg frem til 1949,[10] deretter forlot han byen da den nylig rekonstituerte Bayerischer Rundfunk utnevnte ham til førstedirigent (Erster Dirigent) for sitt nye orkester, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks. For å bygge orkesteret «rekrutterte Jochum høyt kvalifiserte musikere», inkludert Koeckert-kvartetten som «strykernes kjerne».[13] Jochum forble orkestersjef frem til 1961 og foretok mange innspillinger, mest for Deutsche Grammophon.[13]

Jochum var også en vanlig gjestedirigent for Concertgebouw-orkestret, Amsterdam, og tjente som orkesterets «førstedirigent» fra 1941–1943, under ledelse av Willem Mengelberg. Fra 1961 til 1963 var Jochum felles sjefdirigent for Concertgebouw-orkesteret sammen med Bernard Haitink.[14] Han dirigerte ofte i London, sammen med London Philharmonic Orchestra og London Symphony Orchestra. I 1975 utnevnte LSO ham til dirigentpristager, en stilling han hadde frem til 1978. Jochum fungerte som hoveddirigent for Bambergs-symfonien fra 1969–1973. Senere jobbet han regelmessig med Staatskapelle Dresden, som han spilte inn de komplette symfoniene til Bruckner og «London»-symfoniene til Joseph Haydn med (sistnevnte spilte han også inn med London Philharmonic). Han deltok regelmessig på Salzburg-festivalen. I 1953–1954 og 1971 dirigerte han også ved Bayreuth Festspielhaus, hvor han debuterte som dirigent i Tristan und Isolde.

Han var en regulær innspillingskunstner, fra sine første plater i 1932. I stereoLP-epoken spilte han hovedsakelig inn for Deutsche Grammophon. Hans DG-syklus av Anton Bruckners symfonier, delt mellom Berlinfilharmonien og Bayerischer Rundfunk, har holdt seg i platekatalogene helt siden den første utgaven på 1960-tallet.[15] Denne syklusen og en senere Jochum Bruckner-syklus, med Staatskapelle Dresden for EMI, er ofte blitt hyllet og har fått navnet hans spesielt assosiert med denne komponisten. I tillegg var han president for det internasjonale Bruckner-samfunnet fra 1950, og skrev mye om Bruckner-tolkning. Ifølge hans nekrolog fra New York Times sa han likevel i et intervju fra 1983: «I dag tenker alle på meg som en spesialist i Bruckners symfonier. Men jeg begynte med musikken til Bach, Mozart og Beethoven. Og det er til deres musikk at jeg fortsatt føler meg nærmest.» Hans innspillinger av Messe i h-moll og Johannespasjonen regnes ofte blant de fineste av disse verkene. Hans tre komplette innspillinger av Beethoven-symfoniene har også blitt hyllet. De ble oppført med Berlinfilharmonien og Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks på 1950-tallet for Deutsche Grammophon, med Concertgebouw-orkestret på slutten av 1960-tallet for Philips, og med London Symphony Orchestra på 1970-tallet for EMI. Jochum ferdigstilte også to komplette innspillinger av symfoniene til Johannes Brahms, den ene med Berlinfilharmonien på midten av 1950-tallet, den andre med London Philharmonic i 1977. På grunnlag av disse settene kalte dirigenten Kenneth Woods ham «den største Brahmsdirigent som noen gang har levd.» (Andre ville nominere Weingartner eller Toscanini.)[15] Han spilte også inn Brahms pianokonserter med Emil Gilels, en innspilling som ofte er oppført blant de fineste av disse verkene. Innspillingene hans av Mozart, Haydn, Schumann, Wagner og Carl Orff har også fått mye skryt. Hans innspilling av Carmina Burana fra 1967 anses av Bill Alford for å være en autoritativ tolkning, ettersom Orff selv var til stede under innspillingen og omtalte det ferdige produktet i svært positive ordelag.[16]

Jochums eldre bror Otto Jochum (1898–1969) var komponist og kordirigent; hans yngre bror Georg Ludwig Jochum (1909–1970) var, i likhet med Jochum, orkesterdirigent. Datteren Veronica Jochum er pianist ved fakultetet for New England Conservatory of Music i Boston, Massachusetts.

Jochum døde i München i 1987, 84 år gammel. Hans kone Maria døde fra ham i 1985.[17]

Utvalgte innspillinger[rediger | rediger kilde]

Eugen Jochum (1982)
  • Anton Bruckner, Symfoni nr. 3, Philharmonisches Staatsorchester Hamburg, 1944 (første kommersielle innspilling av den komplette symfonien)
  • Anton Bruckner, Symfoni nr. 4, Berlinfilharmonien, 1965
  • Anton Bruckner, Symfoni nr. 5, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, 1958
  • Anton Bruckner, Symfoni nr. 8, Philharmonisches Staatsorchester Hamburg, 1949 (første kommersielle innspilling av den komplette symfonien)
  • Anton Bruckner, Symfoni nr. 9, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, 1954
  • Carl Orff, Carmina Burana, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, 1953 (første innspilling)
  • Ludwig van Beethoven, Fiolinkonsert, Berlinfilharmonien, 1962
  • Ludwig Van Beethoven, Symfoni nr. 9 i d-moll opus 125, Concertgebouw-orkesteret, Amsterdam, 1969 (Dr. J. Ward)
  • Richard Wagner, Die Meistersinger von Nürnberg, Deutsche Oper Berlin, 1976 (med Dietrich Fischer-Dieskau, Plácido Domingo, mfl.)
  • Johannes Brahms, Pianokonsert nr. 1, Berlinfilharmonien, med Emil Gilels, 1972
  • Johannes Brahms, Symfonier 1-4, Berlinfilharmonien, 1951–1956

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i Bayerisches Musiker Lexikon Online, BMLO j0101, besøkt 27. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i Österreichisches Musiklexikon Online, Österreichisches Musiklexikon Online ID J/Jochum_Brueder, besøkt 27. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118712225, besøkt 27. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001462, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Österreichisches Musiklexikon Online, Österreichisches Musiklexikon Online ID J/Jochum_Brueder, Wikidata Q96943184, http://www.musiklexikon.ac.at/ml/ml-beacon.txt 
  9. ^ Obituary for Eugen Jochum (1987). The Musical Times, 128 (1732): 346.
  10. ^ a b c Blyth, Alan, Interview and profile of Eugen Jochum (August 1972). The Gramophone: s. 319.
  11. ^ Potts, Joseph E., "European Radio Orchestras: Western Germany" (September 1955). The Musical Times, 96 (1351): 473-475
  12. ^ a b Thacker, Toby (5. juli 2017). Music After Hitler, 1945–1955. Routledge. s. 57. ISBN 978-1-315-09101-3. 
  13. ^ a b Karl Schumann, "40 Years of the Bavarian Radio Symphony Orchestra," 1989, booklet notes for the compact disc released on Orfeo 206 891 (engelsk)
  14. ^ Hussey, Dyneley, "The Musician's Gramophone" (May 1960). The Musical Times, 101 (1407): 303.
  15. ^ a b Woods, Kenneth. «VFTP exclusive- The real Top 20 of Conducting. Part One: 1-5 | Kenneth Woods - conductor» (engelsk). Besøkt 27. juni 2021. 
  16. ^ «Classical Net - Carl Orff - Carmina Burana Recordings». Classical Net. Besøkt 27. juni 2021. 
  17. ^ Rockwell, John (28. mars 1987). «EUGEN JOCHUM, CONDUCTOR OF GERMAN CLASSICS». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 27. juni 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eugen_Jochum&oldid=23159171»