Carl Orff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Carl Orff i akvatintetsning

Carl Orff (født 10. juli 1895 i München, død 29. mars 1982 samme sted) var en tysk komponist og musikkpedagog. Som komponist er han fremfor alt berømt for den sceniske kantaten Carmina Burana fra 1937.

Han gikk også nye veier innenfor musikk- og bevegelsespedagogikken. De fleste innen skolen i dag kjenner hans «Orff-instrumenter», som er blokkfløyter, klokkespill, marakas og lignende. Orff gikk inn for en undervisning sentrert om eleven og elevens forutsetninger.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Carl Orff fikk klaver-, cello- og orgelundervisning fra år 1900. Samme år kom hans første komposisjon. Fra 1913 til 1914 studerte han ved Hochschule für Musik und Theater i München, og beskjeftiget seg med å skrive lieder for sang og klaver. I 1911 skrev han lieder til tekster av de romantiske tyske dikterne Hölderlin, Heine og andre. Ved siden av å komponere arbeidet han med musikkpedagogikk. Etter en kort krigstjeneste i 1914 var han til 1919 kapellmester i München, Mannheim og Darmstadt. I 1921-22 studerte han i München med Heinrich Kaminski. Sammen med Dorothee Günther grunnla han Güntherschule München, et utdanningssted som underviste i fagene gymnastikk, rytmikk og dans. Orff ble selv leder for skolens musikkavdeling. Grunnlag for arbeidet var en idé om å utvikle en musikalsk-rytmisk følelse fra bevegelse. På denne idéen utviklet han sammen med medarbeideren Gunild Keetman en ny modell for undervisning av musikk og bevegelse: Orff-Schulwerk.

For sommer-OL 1936 i Berlin skrev han Kinderreigen, og for sommer-OL 1972 i München Gruß der Jugend. Hans mest kjente verk er Carmina Burana, en tonesetting av 24 middelaldertekster med samme navn. Også for andre verk grep han tilbake til eldre litterære modeller, særlig av Aischylos, Catullus, Friedrich Hölderlin og brødrene Grimm.

Ved siden av sitt komposisjonsarbeid hadde han ledende posisjoner i ulike musikalske institusjoner. Fra 1950 til 1960 ledet han en mesterklasse ved Musikkhøyskolen i München, og i 1961 ledet han Orff-Instituttet i Salzburg. Orff mottok en rekke utmerkelser: Han ble æresdoktor i München og Tübingen, i 1956 ble han utnevnt til ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, han fikk Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden i 1972, og Romano-Guardini-prisen i 1974.

Carl Orff var gift fire ganger, med Alice Solscher (fra 1920 til 1925), Alice Willert (fra 1939 til 1953), Luise Rinser (fra 1954 til 1959) and Liselotte Schmitz (fra 1960). Hans eneste barn var fra første ekteskap: skuespillerinnen Godela Orff, født i 1921.

Forholdet til NS-staten[rediger | rediger kilde]

Carl Orffs atferd under nasjonalsosialismen er de siste årene blitt heftig diskutert, særlig i publikasjonene til den kanadiske historikeren Michael H. Kater.[1][2] Det dannes et bilde av en upolitisk og politisk uinteressert komponist som likevel forsto å holde seg inne med makthaverne slik at han uhindret kunne fortsette sitt kunstneriske arbeid, og som lot seg oppvarte som en av tidens betydeligste tyske komponister.[3]

Orff aksepterte to oppdrag av makthaverne: Hans Olympischer Reigen (= «Olympiske ringdanser») ble framført under åpningen av de olympiske leker i Berlin 1936. På oppdrag av byen Frankfurt omarbeidet han i 1939 sitt sceneverk for Shakespeares En midtsommernatts drøm, opprinnelig fra 1917. Den nye versjonen skulle tjene som erstatning for den forbudte musikken til den jødiske komponisten Felix Mendelssohn Bartholdy. I 1944 førte Hitler opp Orff på sin «Gottbegnadeten-Liste»,[4] og han var dermed fritatt for krigs- og arbeidsinnsats på Tysklands Heimatfront, ikke minst fordi makthaverne så på ham som en bevaringsverdig «tysk kulturarv».

Orff var personlig venn av musikkviteren Kurt Huber, en av grunnleggerne av motstandsgruppen Weiße Rose. Huber ble henrettet i 1943, og mot slutten av krigen skal Orff ha forsøkt å profittere på dette vennskapet ved å hevde overfor avnazifiseringskomiteen at han selv var medlem av gruppen, noe som ikke var tilfellet.[5] Det finnes imidlertid ikke belegg i komiteens dokumenter for at Orff framsatte denne påstanden.[6] Etter en konsultasjon med sin tildelte amerikanske offiser og tidligere elev, Newell Jenkins, ble Orff klassifisert som medløper,[7] og følgelig fikk han igjen utøve sitt yrke.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Orffs stil blir karakterisert som neoklassisisme/bruksmusikk/primitivisme. Musikken er svært enkel, den består av statiske formler forvandlet gjennom vital rytmikk uten motivisk utvikling eller polyfon behandling. Videre er musikken enstemmig med en klangbunn av bordun og ostinato og helt underkastet teksten som ofte resiteres på en enkelt tone og intensiveres ved gjentakelse og rytmisk forskyvning som kan gi inntrykk av magisk-kultisk besvergelse og rituell monotoni. Alt er sterkt knyttet til den sceniske fremstillingen, dvs. at språk, musikk, mimikk, bilde og bevegelse smeltes sammen til en organisk helhet. Begrepene opera, musikkdrama eller skuespill er inadekvate i denne sammenhengen.

Verk[rediger | rediger kilde]

Tysk spesialfrimerke fra 1995
  • Sceneverk
    • Der Mond (1939)
    • Die Kluge (1943)
    • Ein Sommernachtstraum (1917,1939,1952, endelig versjon 1962)
  • Bairisches Welttheater ((Bayerns verdensteater)
    • Die Bernauerin (1947)
    • Astutuli, eine bairische Komödie (1953)
  • Påskemusikk
    • Comoedia de Christi Resurrectione (1956)
  • Julemusikk
    • Ludus de nato Infante mirificus (1960)
  • De temporum fine comoedia, Vigilia (1973, omarbeidet 1977)
  • Trionfi (triumfer)
    • Carmina Burana (1937)
    • Catulli Carmina (1943)
    • Trionfo di Afrodite (1953)
  • Bearbeidinger
    • Claudio Monteverdis Klage der Ariadne, Orpheus (1925, omarbeidet 1940)
    • Entrata für Orchester, etter «The Bells» av William Byrd (1928, revidert 1941)
  • Antikken
    • Antigonae (1949)
    • Oedipus der Tyrann (1959)
    • Prometheus (1968)
  • Kantater
  • Orff-Schulwerk: Musikk for barn (sammen med Gunild Keetmann) (1930–35, omarbeidet 1950–54)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alberto Fassone: Carl Orff. I: Grove Music Online ed. L. Macy
  • Lilo Gersdorf: Carl Orff. Reinbek, Rowohlt 2002, ISBN 3-499-50293-3.
  • Michael H. Kater: Carl Orff im Dritten Reich. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte 43, 1 (Januar 1995), S. 1–35.
  • Michael H. Kater: Komponisten im Nationalsozialismus: acht Porträts. Parthas, Berlin 2004, ISBN 3-936324-12-3.
  • Michael Kugler (Hg.): Elementarer Tanz – Elementare Musik: Die Günther-Schule München 1924 bis 1944. Mainz u. a. 2002., ISBN 3-7957-0449-9.
  • Andras Liess: Carl Orff. Idee und Werk. Neubearbeitete Auflage. Goldmann, München 1980, ISBN 3-442-33038-6.
  • Hans Maier: Carl Orff in seiner Zeit. Mainz, Schott 1995.
  • Godela Orff: Mein Vater und ich. Piper, München 1995, ISBN 3-492-18332-8.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Michael H. Kater: Komponisten im Nationalsozialismus: acht Porträts. Parthas, Berlin 2004, ISBN 3-936324-12-3.
  2. ^ Michael H. Kater: Carl Orff im Dritten Reich. I: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, hefte 1, 1995 s. 1–35.
  3. ^ cf. http://www.h-net.org/~german/articles/dennis1.html for en anmeldelse av en artikkel av Kater
  4. ^ Ernst Klee: Das Kulturlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945, S. Fischer, Frankfurt am Main 2007. ISBN 978-3-10-039326-5, s. 443.
  5. ^ http://entertainment.timesonline.co.uk/tol/arts_and_entertainment/music/article5366154.ece
  6. ^ Var Orff medlem av «Weisse Rose»? Melding på klassik.com-Meldung 11. februar 1999
  7. ^ I komiteens egne termer ble han omklassifisert fra «gray unacceptable» til «gray acceptable»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]