Den osmansk-venetianske krigen (1714–1718)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den sjuende osmansk-venetianske krigen
Konflikt: osmansk-venetianske kriger
Dato 17141718
Sted Peloponnes, De joniske øyer, Dalmatia
Resultat
Osmansk seier, Morea avstått tilbake til Det osmanske riket
Parter
Flag of Most Serene Republic of Venice.svg Republikken Venezia
Østerrike Østerrike (fra 1716)
Portugal Kongedømet Portugal
Malteserordenen Malteserordenen
Vatikanstaten Kirkestaten
Spania Spania[1]
Flag of Himara.JPG Himarioter
Det osmanske rike Det osmanske rike
Kommandanter
Geronimo Delphino
Johann Matthias von der Schulenburg
Silahdar Damat Ali Pasha

Den sjuende osmansk-venetianske krigen ble utkjempet mellom Republikken Venezia og Det osmanske riket mellom 1714 og 1718. Det var den siste konflikten mellom de to maktene, og endte med en osmansk seier og at Venezia tapte de store områdene på den greske halvøyen, Peloponnes (Morea). Venezia ble reddet fra en verre skjebne ved at Østerrike blandet seg inn i 1716. De østerrikske seirene førte til freden i Passarowitz i 1718, som avsluttet krigen. Krigen ble også kalt den andre Moreakrigen,[2] Den vesle krigen eller i Kroatia, Sinj-krigen.[3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Moreakrigen

I den store tyrkiske krigen (1684–1699) ble Det osmanske riket tvunget til å avstå flere landområder til Østerrike og Venezia, inkludert halvøya Morea. Osmanerne var faste bestemt på at de skulle ta tilbake de tapte landområdene, og Venezia, som var den svakere av de to, ble valgt som det første målet. Tiden ble regnet for å være moden i 1714 da osmanerne nettopp hadde slått russerne i en krig og Østerrike var opptatt med den spanske arvefølgekrigen.

Den osmanske erobringen av Morea[rediger | rediger kilde]

Osmanarane erklærte krig den 9. desember 1714 ved å benytte noen overtramp av venetianske handelsfolk som påskudd. Tidlig i 1715 samlet de sammen omkring 70 000 mann i Makedonia under storvesir Silahdar Damat Ali Pasha. Storvesiren marsjerte sørover, og nådde hovedleiren i Theben (Thíva)) tidlig i juni. I mellomtiden hadde den osmanske flåten, som talte 80 krigsskip under Canum Hoca, erobret de siste venetianske områdene i Egeerhavet, øyene Tínos og Aegina (Éjina).[4]

Venetianarane, som ikke hadde en stående arme og var avhengig av hovedsaklig leiesoldater, klarte bare å samle 8 000 mann og 42 hovedsaklig små skip, kommandert av generalkaptein Geronimo Delphino.[5] Denne styrken var ikke bare for liten til å møte den osmanske armeen på slagmarken, men heller ikke stor nok til å bemanne de mange festningsverkene som venetianerne hadde bygget opp gjennom årene. I tillegg mislikte den lokale greske befolkningen det venetianske styret, noe Damad Ali utnyttet, ved å sikre at soldatene hans respekterte tryggheten og eiendommene deres. Dermed kunne han regne med godviljen til grekerne, som ga soldatene hans rikelig med forsyninger,[6] mens venetianerne, som håpte på å rekruttere en milits blant de lokale innbyggerne, ble værende isolert på fortene sine.

Den 25. juni krysset den osmanske armeen Korinteidet og gikk inn på Peloponnes. Citadellen i Akrokorint, som kontrollerte passasjen til halvøya, overga seg etter en kort beleiring, med vilkår om at garnisonen og de sivile fikk forlate stedet trygt. Men noen janitsjarer, som var ivrige etter bytte, fulgte ikke ordrene til Damat Ali og gikk inn i citadellet. En stor del av garnisonen, inkludert provedditore Giacomo Minoto, og de fleste sivile ble massakrerte eller solgte som slaver. Bare 180 venetianere ble reddet og transportert til Korfu (Kérkyra).[7] Disse tragiske hendelsene inspirerte seinere Lord Byron som skrev diktet The Siege of Corinth.

Etter Korint, rykte osmanerne fram mot Návplio (Napoli di Romagna), hovedbasen til den venetianske makten i Morea. Návplio ble godt vernet av sterke fort og hadde en garnison på 2 000 mann. Men den 20. juli, etter bare en ni dager lang beleiring, sprengte osmanerne en mine under bastionene til Palamídi og stormet så fortet. De venetianske forsvarerne forsvant i panikk, og førte til at forsvaret generelt kollapset.[8]

Osmanerne avanserte så sørvestover, der fortene Navaríno og Koróni stod tomme etter venetianerne, som nå samlet den gjenværende styrken sin i Methóni (Modon). Siden de ikke fikk effektiv støtte fra sjøen da Delfino var motvillig til å risikere flåten sin i møte med den osmanske marinen, kapitulerte fortet.[9] De gjenværende venetianske skansene, inkludert den siste gjenværende utposten på Kreta (Spinalonga og Soúda), kapitulerte på samme måte i bytte mot at de fikk gå trygt. I løpet av hundre dager var hele Peloponnes gjenerobret av osmanerne.[6]

Beleiringen av Kérkyra[rediger | rediger kilde]

Byplanen over Kérkyra i 1688, som viser festningsverkene

Etter suksessen i Morea, gikk osmanerne mot de venetianske Joniske øyene. De okkuperte øyen Levkáda (Santa Maura), som venetianerne hadde tatt i 1684, og fortet Butrinto ovenfor Korfu (Kérkyra) by. Den 8. juli 1716 gikk en osmansk arme på 33 000 mann i land på Kérkyra, den viktigste av De joniske øyene.[10] Til tross for et uavgjort sjøslag samme dagen, fortsatte osmanerne med å sette i land soldater og rykte fram mot byen Kérkyra. Den 19. juli, etter å ha erobret fortene Mantouki, Garitsa, Avrami og Saviour, som lå utenfor, begynte omringelsen.[11] Forsvaret var ledet av grev Johann Matthias von der Schulenburg, som hadde omtrent 8 000 mann under seg. De omfattende festningsverkene og et godt forsvart stod imot flere angrep. Etter at en stor storming den 9. august førte til store tap for osmanerne ble beleiringen hevet den 11. august og de siste osmanske styrkene trekte seg tilbake den 20. august.[11]

Østerrike går inn i krigen og krigen slutter[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1715 marsjerte pasjaen av Bosnia mot de venetianske områdene i Dalmatia, med en arme som visstnok hadde 40 000 mann. Osmanerne ble slått ved Sinj, men den osmanske trusselen for Dalmatia gjorde at Østerrike valgte å gå inn i krigen.

Med økonomisk støtte fra pave Clement XI og at Frankrike garanterte for de østerrikske eiendommene i Italia, var Østerrike klare til å gå inn. Den 13. april 1716 fornyet keiser Karl VI alliansen sin med Venezia, og erklærte slik krig mot osmanerne. Den østerrikske trusselen tvang osmanerne til å trekke styrkene sine bort fra de gjenværende venetianske områdene, men Serenissima var for svak til å sette i gang en storskala motoffensiv. Bare marinen vart mer aggressiv med sjøslag mellom de venetianske og osmanske flåtene i Egeerhavet, som slaget ved Imbros og slaget ved Matapan en måned seinere, men begge disse ble generelt uavgjorte og endret ikke resultatet av krigen.[2] Den eneste permanente venetianske suksessen var erobringen av festningen i Préveza og Árta i 1717. Med østerrikske seirer i slaget ved Petrovaradin og beleiringen av Beograd ble osmanerne tvunget til å undertegne freden i Passarowitz. Selv om osmanerne tapte store område til Østerrike, fikk de beholde erobringene sine mot Venezia på Peloponnes og Kreta, utenom Preveza (falt i 1717 til venetianerne) og noen få festninger i Hercegovina.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cesáreo Fernández Duro, Armada española desde la unión de los reinos de Castilla y de León, Est. tipográfico Sucesores de Rivadeneyra, Madrid, 1902, Vol. VI, p. 118
  2. ^ a b Lane (1973), s. 411
  3. ^ Matica hrvatska Josip Ante Soldo: Sinjska krajina u 17. i 18. stoljeću (knjiga prva), Matica hrvatska ogranak Sinj, Sinj, 1995, ISBN: 953-96429-0-6
  4. ^ Finlay, s. 264
  5. ^ Finlay, s.265
  6. ^ a b L.S. Stavrianos, The Balkans since 1453, s. 181
  7. ^ Finlay, s.266-268
  8. ^ Finlay, s.270-271
  9. ^ Finlay, s.272-274
  10. ^ J. Norwich, A History of Venice, 579
  11. ^ a b The history of Corfu på corfuweb.gr