David Baird

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sir David Baird Discovering Body of Tipoo Saib. «Illustrated History of The British Empire in India and the East», 1878.

David Baird (6. desember 175718. august 1829) var en britisk militærleder og var guvernør i Kappkolonien.

Han ble født i Newbyth House i Haddingtonshire i Skottland og gikk inn i British Army i 1773. Han ble sendt til India i 1779 med 73. (senere 71.) Highlanders hvor han var kaptein. Umiddelbart etter at han ankom, ble Baird knyttet til styrken ledet av sir Hector Munro som ble sendt i forveien for å støtte avdelingen til oberst Baillie som var truet av Hyder Ali. I operasjonene som fulgte ble hele styrken ødelagt, og den alvorlig sårede Baird falt i hendene på Mysore–høvdingen. Fangene forble i fangenskap i over fire år. Kulen som såret Baird ble ikke fjernet fra såret før han ble løslatt.

Han ble forfremmet til major i 1787, besøkte England i 1789 og kjøpte seg konsesjon som oberstløytnant i 1790. Baird returnerte til India året etter. Han hadde kommandoen over en brigade mot Tippoo Sultan og tjente under Charles Cornwallis i Seringapatam–operasjonene i 1792. HNa ble forfremmet til oberst i 1795. Baird tjente også som brigadegeneral i Kappkolonien og returnerte til India som generalmajor i 1798. I krigens siste år mot Tippoo i 1799 ble Baird utnevnt til øverste brigadekommando i hæren. I det vellykkede angrepet på Seringapatam, ledet han stormtroppene og tok snart festningen hvor han tidligere hadde vært fanget.

Skuffet over at kommandoen over den store kontingenten av nizamene ble gitt til daværende oberst Arthur Wellesley, og at samme offiser fikk embetet som guvernør etter erobringen av festningen, følte Baird ar han ble behandlet urettferdig og uten respekt. Han fikk senere takk fra parlamentet for sin ledelse den viktige dagen, og han ble tilbudt en pensjon fra kompaniet som han takket nei til, tydeligvis i håp om å få Bath-ordenen fra regjeringen. General Baird ledet den indiske hæren som ble sendt i 1801 for å samarbeide med Ralph Abercrompy i å kaste ut franskmennene fra Egypt. Wellesley ble utnevnt som nestkommanderende, men på grunn av dårlig helse deltok han ikke på felttoget. Baird gikk i land ved Kosseir, førte hæren sin gjennom ørkenen til Kena ved Nilen og videre til Kairo. Han ankom tidsnok til Alexandria til de siste operasjonene.

Da han returnerte til India i 1802, ble han tatt i bruk mot Scindia, men han var irritert over at nok en utnevnelse ble gitt til Wellesley og sa fra seg sin kommando og returnerte til Europa. Han ble adlet i 1804 og ledet ekspedisjonen til Kappkolonien i 1805–06 med full suksess. Han erobret Cape Town og tvang den nederlandske generalen Jan Willem Janssens til å overgi seg. Men igjen ble han fulgt av sitt dårlige hell. Home Riggs Popham overtalte Baird til å låne ham styrker for et felttog til Buenos Aires. De mislykkede operasjonene førtet til at Baird ble kalt tilbake tidlig i 1807, selv om han raskt etter at han kom hjem ble satt inn som divisjonsgeneral i felttoget til København i 1807. Under bombardementet av København ble Baird såret.

Kort tid etter at han returnerte ble han sendt ut i halvøyskrigen i ledelsen for en betydelig styrke. I Spania var han nestkommanderende under John Moore. I slaget ved Coruna overtok han øverste kommando etter Moores død, men kort tid etterpå ble hans venstre arm knust og kommandoen gikk viderer til John Hope. Igjen ble han takket av parlamentet for sine tjenester og ble ridder av Bathordenen og baronett i 1809. Baird giftet seg med frøken Campbell–Preston i 1810. Han ble ikke engasjert i felten igjen, og personlige og politiske fiender sørget for at han ble oversett og gjentatte ganger forbigått.

Han fikk ikke graden som ren general før 1814, og han ble guvernør av Kinsale fem år senere. I 1820 ble han utnevnt til øverstkommanderende i Irland og gjort til Privy Counsellor for Irland, men kommandoen ble snart redusert og han sa opp i 1822.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]