Blowin' in the Wind

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

«Blowin' in the Wind» er en sang skrevet av Bob Dylan fra albumet The Freewheelin' Bob Dylan i 1963. Selv om sangen har vært skildret som en protestsang, stiller den en rekke retoriske spørsmål om krig, fred og frihet. Refrenget «The answer, my friend, is blowin' in the wind» har vært skildret som «dypt tvetydig: enten er svaret så opplagt at det er rett foran dine øyne, eller så er svaret like uhåndgripelig som vinden».[1]

I 1999 ble sangen innlemmet i Grammy Hall of Fame. I 2004 ble den rangert på 14. plass på musikkmagasinet Rolling Stones liste over de 500 største sangene gjennom tidene.

Sitat How many roads must a man walk down

Before you call him a man?
Yes, 'n' how many seas must a white dove sail
Before she sleeps in the sand?
Yes, 'n' how many times must the cannon balls fly
Before they're forever banned?
The answer, my friend, is blowin' in the wind,

The answer is blowin' in the wind.
Sitat
– Bob Dylan

Opphav og første reaksjon[rediger | rediger kilde]

Dylan skrev og fremførte opprinnelig to vers av sangen. Den første offentlige fremføringen var på Gerde's Folk City den 16. april 1962, som er spilt inn og sirkulerer mellom Dylan-samlere. Kort tid etter denne fremføringen, la han til et vers til i midten av sangen. Sangen ble utgitt første gang i mai 1962 i den sjette utgaven av magasinet Broadside, som ble grunnlagt av Pete Seeger og viet til aktuelle sanger.[2]

I juli 1962 ble sangen utgitt i Sing Out! med kommentarer av Dylan:

Sitat Det er ikke så mye jeg kan si om denne sangen, bortsett fra at svaret blåser i vinden. Det er ikke i noen bok eller film eller TV-program eller diskusjonsgruppe. Det er i vinden og det blåser i vinden. Alt for mange av disse hippe folk forteller meg hvor svaret er, men jeg vil ikke tro det. Jeg sier likevel at det finnes i vinden, og akkurat som et rastløst stykke papir den må komme ned noe ... Men den eneste bekymring er at ingen fanger opp svaret når det kommer så ikke altfor mange folk som får se og vite ... og så den flyr vekk. Jeg sier at noen av de største kriminelle er likevel de som snur hodet sitt bort når de ser noe feil, og vet det er galt. Jeg er bare 21 år gammel og jeg vet at det har vært altfor mange ... Du menneske over 21, du er eldre og smartere.[3] Sitat

I omslaget til The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991 skriver John Bauldie at det var Pete Seeger som først identifiserte melodien i «Blowin' in the Wind» som en utgave av den gamle negro spiritual-sangen «No More Auction Block». I følge The Folk Songs of North America av Alan Lomax kom sangen fra Canada og ble sunget av tidligere slaver som hadde flyktet dit etter at britene opphevet slaveriet i 1833. Dylan bekreftet dette under et intervju i 1978.[4] Dylan sin utgave av selve «No More Auction Block» ble spilt inn på Gaslight Cafe i oktober 1962 og dukket opp på The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991.

Dylan-kritikeren Michael Gray har foreslått at teksten er et eksempel på at Dylan bruker bibelsk retorikk i sin egen stil. En del som går igjen flere ganger i Det nye testamentet og basert på en tekst fra Esekiels bok (12:1–2) er: «The word of the Lord came to me: 'Oh mortal, you dwell among the rebellious breed. They have eyes to see but see not; ears to hear, but hear not.»[5] I «Blowin' in the Wind» gjør Dylan dette om til «Yes'n' how many ears must one man have ...?» og «Yes' n' how many times must a man turn his head / Pretending he just doesn't see?»[6]

«Blowin' in the Wind» har blitt skildret som en hymne for borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet.[7] I Martin Scorsese-dokumentaren om Dylan, No Direction Home, forteller Mavis Staples at hun ble forbauset da hun førte sangen første gang og sa at hun ikke kunne forstå hvordan en ung, hvit mann kunne skrive noe som fanget frustrasjonen og lengselen til svarte folk på en så sterk måte.

Sam Cooke var også så dypt imponert av sangen at han startet å spille den på konsertene sine. Han skrev senere et svar til sangen, «A Change is Gonna Come», i 1964.[8]

«Blowin' in the Wind» ble en internasjonal hit med Peter, Paul and Mary, som også hadde Albert Grossman som manager. Singelen solgte 300 000 eksemplarer den første uken den kom ut. 13. juli 1963 nådde sangen andreplassen på Billboard-listen og hadde solgt over en million.

Kritikeren Andy Gill skrev: «'Blowin' in the Wind' markerte et stort sprang i låtskrivingen til Dylan. Før dette hadde hans sanger som 'The Ballad of Donald White' og 'The Death of Emmett Till', men 'Blowin' in the Wind' var annerledes. For første gang oppdaget Dylan hvor effektivt det var å gå bort fra et spesielt tema til det generelle. Mens 'The Ballad of Donald White' ville vært helt overflødig så snart denne personen ble henrettet, ville en sang så vag som 'Blowin' in the Wind' kunne benyttes om alle slags frihetssaker. Det er sangen som Dylan er uoppløselig knyttet til og som markerte han som en tilhenger av frihetsprinsippet mer enn noen annen sang.»[9]

Dylan spilte sangen første gang på fjernsyn i Storbritannia i januar 1963, da han var med i teaterstykket Madhouse on Castle StreetBBC.[10]

Politisk ettermæle[rediger | rediger kilde]

Sangen ble en av de mest populære antikrigssangene i 1960-årene og under vietnamkrigen. Under protester mot Irakkrigen bemerket kommentatorene at protestantene benyttet sanger som «Blowin' in the Wind» i stedet for å lage nye.[11]

I 1997 spilte Bob Dylan tre andre sanger under en katolsk kirkesamling. Pave Johannes Paul II holdt etterpå en preken for circa 300 000 unge italienske katolikker basert på teksten i «Blowin' in the Wind».

Andre utgaver[rediger | rediger kilde]

«Blowin' in the Wind» er blitt spilt av flere hundre andre artister. Den mest suksessrike var utgaven til folketrioen Peter, Paul and Mary.

Andre utgaver er gjort av The Hollies, Chet Atkins, Dolly Parton, Judy Collins, Marianne Faithfull (singel i 1964), The Seekers, Sam Cooke, Etta James, Duke Ellington, Neil Young, the Doodletown Pipers, Marlene Dietrich, Bobby Darin, Bruce Springsteen, Elvis Presley, Stevie Wonder (som nådde Topp 10 med sangen i 1966), John Fogerty, The Hooters og Me First and the Gimme Gimmes.

Birgitte Grimstad spilte inn sin versjon i 1966. Den ble utgitt på LP-platen Synger viser (RCA LPNE 61).

Norsk versjon[rediger | rediger kilde]

Juul Hansen har skrevet en norsk tekst. Den norske tittelen er «Vinden gir svar».[12]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnsstoff[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mick Gold, "Life & Life Only: Dylan at 60" i magasinet Judas! April 2002, s. 43
  2. ^ Williams, Dylan: a man called alias, 42
  3. ^ Gray, 2006, The Bob Dylan Encyclopedia, s. 64.
  4. ^ Sitert i omslaget på The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991
  5. ^ «Herrens ord kom til meg: 'Menneske, du bor midt iblant en trassig ætt, et folk som har øyer å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører; for en trassig ætt er de'.»
  6. ^ Gray, 2006, The Bob Dylan Encyclopedia, s. 63–64.
  7. ^ Bob Cohen (28. januar 2008). How Blowin' In The Wind came to be. RightWingBob.com.
  8. ^ Gray, The Bob Dylan Encyclopedia, 149-150
  9. ^ Gill, My Back Pages, 23
  10. ^ Dylan in the Madhouse. BBC TV (14. oktober 2007). Besøkt 17. oktober 2009.
  11. ^ Kennedy, Louise (17. mars 2003). Activists ask, where have all the peace songs gone?. San Francisco Chronicle.
  12. ^ Ballade.no – Hansen, Juul
  13. ^ [1]
  14. ^ Ballade.no – Jacobsen, Inger