Alan Lomax

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alan Lomax

Alan Lomax (31. januar 191519. juli 2002) var en amerikansk folkorist og musikkviter. Han gjorde et enormt arbeid med å samle inn folkemusikk fra det 20. århundre. I 1994 ble Lomax valgt inn i Blues Hall of Fame.[1]

Utdannelse og faglig opplæring[rediger | rediger kilde]

Også Alan Lomax' far, John Lomax, var en ledende folkemusikksamler, og det var han som innførte sønnen i innsamlingsarbeidene. Alan Lomax gikk fremdeles på Choate Rosemary High i Wallington,' da faren tok ham med for å gjøre opptak blant de innsatte i fengslene i Texas, Louisiana og Mississippi. Alan Lomax ble student ved University of Texas at Austin, hvor han tok en mastergrad i filosofi.

Innsamlingsarbeider[rediger | rediger kilde]

Alene, og sammen med sin far, bidro Alan Lomax til å bygge opp the Archive of Folk Culture. Anslagsvis har de to samlet noe i overkant av ti tusen av sanger, som befinner seg i Kongressbiblioteket, the Library of Congress, hvor Alan Lomax også fikk fast ansettelse. Foruten opptakene i USA, reiste Alan Lomax på innsamlingsferder til Storbritannia, Vestindia, Spania og Italia.

Alan Lomax gjorde også omfattende intervjuer med folkesangere og bluesartister som Woody Guthrie, Leadbelly, Muddy Waters, Jelly Roll Morton, den irske fløytisten Seamus Ennis, og den skotske sangeren Jeannie Robertson. Lomax produserte dessuten en rekke radioprogrammer, en tv-serie, og kom til å spille en viktig rolle i oppblomstringen i både amerikanske og britisk folkemusikk på 1950-tallet.

Likeledes gjorde han opptak med irske tradisjonsmusikere, deriblant av Elisabeth Cronin, i 1951. I en oppsiktsvekkende studie av italiensk folkemusikk, som han i 19531854 utførte i samarbeid med Diego Carpitella, lyktes det ham i siste liten å få dokumentert en marginal form for tradisjonsmusikk før den forsvant.

Deltakende observasjon[rediger | rediger kilde]

I 1944 medvirket Alan Lomax som utøvende artist i balladeoperaen The Martins and the Coys, sammen med blant andre Burl Ives, Woody Guthrie og Pete Seeger. Forestillingen ble tatt opp av BBC og CBS. Forestillingen ble utgitt på CD i 2000.

Også i forbindelse med innsamlingsarbeidene brakte Alan Lomax med seg gitaren, og kom på det vis til å drive en form for deltakende observasjon gjennom gjensidig å utveksle sanger og viser med informantene.

Cantometrics[rediger | rediger kilde]

Alan Lomax viet all sin tid til folkemusikken, og til arbeidet med å samle folkemusikk. Hele verden ble hans arbeidsfelt da han utvidet interessefeltet i mer vitenskapelig retning. Resultatet av denne mer universalistiske tilnærmingsmåten ble en systemteori han omtalte som cantometrics. Her forsøker Alan Lomax å påvise en sammenheng mellom samfunnsform, sosiale trekk, religiøs aktivitet, og de former for folkemusikk som oppstår i de ulike områdene.

Lomax mente at de enkelte

Sitat folkeslags musikalske uttrykk og syngemåte... korresponderte med samfunnets mentalitet. Undertrykt seksualitet førte for eksempel til nasal sang. Innenfor dette feltet beskrev han også den intrikate falsettsangen som kjennetegner lokk i det norske seterbruket. Sitat
– Edvardsen 2008, s. 25.

Cantometricssystemet er imidlertid ganske omstridt og har møtt massiv motstand blant folklorister og musikkforskere.

Utvalgt bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Selected Writings 1934-1997 (2003) (som bl.a. også inneholder et kapittel om cantometrics)
  • The Land Where The Blues Began (1993)
  • Mister Jelly Roll: The Fortunes of Jelly Roll Morton, New Orleans Creole and "Inventor of Jazz" (1973)
  • (Redigert sm.m. John Lomax): Our Singing Country: Folk Songs and Ballads (re-print 2000)
  • Penguin Book of American Folk Songs (1968)

Kilder[rediger | rediger kilde]

DVD[rediger | rediger kilde]

  • Lomax – the Songhunter. A Film by Roger Kappers. MM Filmprodukties. DaVID 6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1994 (besøkt 27. august 2012)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]