Benjamin Dass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bilde av Dass fra Trondheim byarkiv.

Benjamin Dass (født 15. august 1706 på gården Skar i Alstahaug i Nordland, død 5. mai 1775) var en norsk skolemann og lærd.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Hans far, Jacob Dass (en nevø av Petter Dass), var gårdbruker og levde i trange kår. Moren, Juditha Carstensdatter, var søster av dikteren Marcus Volquartz. Da samenes misjonær Thomas von Westen oppholdt seg i Alstahaug 1719, ble han oppmerksom på Benjamin Dass, og tok ham med seg til Trondheim for å utdanne ham til misjonær. Etter 7 års undervisning ved Trondhjems Kathedralskole, som på den tiden var innrettet som forskole for vordende misjonærer, ble han student i 1726. Da Thomas von Westen døde det følgende år, oppgav Dass all tanke om misjonsvirksomhet, og benyttet sitt lange opphold i København til omfattende studier i klassisk filologi, teologi og historie. Han sluttet seg til professor Hans Gram, som tok seg av ham. 10. desember 1734 ble han etter Grams anbefaling utnevnt til rektor ved Trondhjems Kathedralskole. Etter å ha tatt magistergraden 15. januar 1735, reiste han til Trondheim for å innta sin nye stilling.

I Trondheim[rediger | rediger kilde]

Trondheims skole var, da Dass overtok den, i sørgelig forfatning, nesten i oppløsningstilstand. Han begynte med å befri den for en del gamle og umulige elever og utarbeidet deretter en plan for undervisning og disiplin, som vitner om en for den tid ualminnelig pedagogisk innsikt. Dass var som rektor og lærer alvorlig og streng; «vår forkjælede tidsalder» sier Johan Nordahl Brun, «hadde vel kalt ham en tyrann». Han holdt skarpt øye med elevenes seder, var sparsom med ros, av sine dimittender krevde han mye; man ventet seg derfor også ved universitetet, heter det, mer av Dass' dimittender enn av andre. Fra mange av hans elever er det oppbevart uttalelser om den takknemlighet, de næret mot denne strenge, men varmtfølende lærer, som vakte deres æresfølelse, skapte lysten hos dem til studier og understøttet dem, når de trengte hjelp. Alle er enige om at han etterlot skolen i en blomstrende tilstand. Med sin overordnede, den myndige biskop Eiler Hagerup d.e., var Dass fra første stund kommet på dårlig fot. Biskopen hadde fått ansatt som konrektor sin egen 18-årige og for en sådan stilling aldeles uskikkede sønn, og for øvrig søkte han ved enhver leilighet å gjøre seg gjeldende på en for rektoren krenkende måte; da denne heller ikke ville gi slipp på sin myndighet, kom det gjentatte ganger endog i elevenes påhør til uhyggelige opptrinn. Også med Frederik Nannestad, biskop fra 1748, fant det rivninger sted. Etter hvert ble Dass trett av skolelivets besværligheter, og da han som ugift kunne nøye seg med en mindre inntekt, besluttet han å gå av. Det lyktes ham å få sin kjæreste elev, Gerhard Schøning, utnevnt til sin ettermann 15. januar 1751, mot at denne avstod ham en liten del av embedets inntekter som pensjon.

Som rektor hadde Dass etter hvert lagt seg til en anselig bibliotek, likesom han var en ivrig samling av mynter, medaljer og kobberstikk. Også til vitenskapelige sysler hadde han fått tid og hadde blant annet ikke liten del i den oversettelse av Det nye testamente, som ble utarbeidet under Gram; den første prøve av denne oversettelse kom ut 1742. Etter sin avskjed ofret han seg helt for vitenskapene. Ennå ble han et par år boende i Trondheim, og sluttet i denne tid et varmt vennskap med Suhm, som samtidig med Schøning hadde bosatt seg i denne byen. I 1753 flyttet han til København, hvor han tilbragte 16 år i litterært otium og under fortrolig omgang med Langebek, Luxdorph, Hjelmstjerne og andre samtidige lærde. Da Suhm kom til København 1765, hadde Dass i noen år sitt egentlige hjem hos ham, hvor han også fikk plass til sin boksamling. 1769 flyttet han til Sorø, hvor han håpet å gjenvinne sin svekkede helse, og bodde hos Schøning; men da denne drog ut på sin Norgesreise i 1773, vendte Dass tilbake til København, sykere enn før. Han døde 5. mai 1775. Sin boksamling testamenterte han Schøning, under betingelse av at den etter Schønings død skulle tilfalle Videnskabsselskapet i Trondheim. Hans og Schønings bøker utgjør grunnstammen for dette selskapets bibliotek.