Alexander IV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alexander IV
Alexander IV
Alexander IV
Født 1199
 
Død 25. mai 1261
Viterbo
Dåpsnavn Rinaldo Conti
Valgt 12. desember 1254
Innsatt Desember 1254
Saligkåret -
Helligkåret -
Festdag -
Forgjenger Innocens IV
Etterfølger Urban IV

Alexander IV, født Rinaldo Conti omkring 1199, død 25. mai 1261 i Viterbo, var pave fra 12. desember 1254 til sin død, 25. mai 1261.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Rinaldo Conti tilhørte samme slekt, grevene av Segni, som pavene Innocens III og Gregor IX. Han ble gjort til kardinaldiakon i 1227 av sin onkel Gregor, og fire år senere til kardinalbiskop av Ostia. Gregor etterlot også fransiskanerordenen ved sin død, der Conti fikk 80 gode venner. Ved Innocens IVs død i Napoli den 7. desember 1254 ble den aldrende kardinal Conti enstemmig valgt til hans etterfølger. Han tok da navnet Alexander IV.

Alexander godkjenner augustinerordenen. Fresko i San Marco i Milano, utført av brødrene Fiammenghini.

Matthew Paris har beskrevet Alexander IV som velvillig og religiøs men lett å forlede med smiger. Enkelte kardinaler forsøkte å overtale paven til å fortsette forgjengerens politikk mot keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike, inkarnert i sønnesønnen Konradin i Tyskland og sønnen Manfred i Puglia; Fredrik II hadde blitt bannlyst og erklært avsatt ved det første konsil i Lyon i 1245. Catholic Encyclopedia beskriver Alexanders politiske stillingstagen som "med hele gjengen av Hohenstaufere fortsatte han Innocens' tvilsomme politikk med å tilkalle franske eller engelske smådjevler for å slå ned de tyske satanene".

25. mars 1255 kastet han bannbullen på Manfred, og noen få dager senere undertegnet han en traktat med sendemenn fra Henrik III av England. I denne overførte han vasallstaten Sicilia til prins Edmund Krokrygg, kongens nest eldste sønn. I kampen om den tyske kronen som fulgte frafallet av Vilhelm av Holland i 1256 støttet paven Rikard av Cornwall mot Alfonso av Castilla. Denne støtten ledet til forbitring blant presteskapet og folket mot den hellige stol. Manfreds makt vokste for hver dag. Han ble kronet til konge i Palermo etter å satt ut et falskt rykte om at Konradin var død, og ble leder for ghibellinerne i Italia. Alexander levde lenge nok til å bevitne dennes seier i Montaperti i 1260; han ble tvunget til å forlate Roma og slo seg ned i Viterbo. I nordre Italia var han mer fremgangrik, der korsfarerne hans omsider knuste tyrannen Ezzelino. I Roma, som ble styrt av magistrater som hadde inngått allianse med Manfred, økte misnøyen.

Samtidig gjorde paven seg anstrengelser for å forene de kristne mot tartar-invasjonene. Men korstogsånden var forsvunnet, tiden for en forent kristenhet var forbi.

Som pave fortsatte han å vise fransiskanerordenen velvilje; et av hans førsta gjøremål var å helgenforklare Klara av Assisi. I et brev forklarer han at stigmata er et faktum; Bonaventura opplyser at paven i en preken har sagt at han har bevitnet slike. Under de voldsomme kamper som brøt ut ved universitetet i Paris beskyttet han munkene. I 1256 godkjente han augustinerordenen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Alexander IV – bilder, video eller lyd


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Innocens IV
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Urban IV
personstubbDenne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)