Bingen am Rhein
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Bingen (am Rhein) | |||||
|---|---|---|---|---|---|
|
|
|||||
| Basisdata | |||||
| Delstat | Rheinland-Pfalz | ||||
| Distrikt | Kreis Mainz-Bingen | ||||
| Karakteristikker | |||||
| Befolkning | 25 000 (2007) | ||||
| Nettside | Nettside | ||||
Bingen am Rhein er en by i Tyskland, i delstaten Rheinland-Pfalz, ved elven Nahe der denne renner ut i Rhinen. Den inngår i Landeskreis Mainz-Bingen. Byen er grunnlagt i jernalderen av kelterne ("Bingium"), og har idag omlag 25.000 innbyggere.
Under Romerriket var Bingen utgangspunkt for Via Ausonia, hovedveien nordover til Augusta Treveroroum (Trier). Romerne befestet byen med en garnison i det første århundret e.Kr., og en trebro over Rhinen ble reist i 77 e.Kr. Etter Romerrikets fall ble Bingen frankisk krongods.
I høymiddelalderen fristet Bingen en vanskelig tilværelse som len under Erkebispedømmet Mainz, og led hardt under bondeopprøret i 1525. I første halvdel av 1300-tallet ble "musetårnet" (Binger Mäuseturm) reist som befestet tollkontor på en liten øy ute i Rhinen. Her ble ifølge sagnet Mainz-biskopen Hatto I drept ved at han under en hungersnød på 900-tallet ble spist opp av mus, derav tårnets navn.
I middelalderen var Bingen vanskelig å passere for skip, og ble dermed en viktig havn for omlasting og losing av frakteskuter. Først i 1832 ble den drøye 6 meter brede passasjen utvidet til 66 meter da den undersjøiske kvartsittgrunnen ved Bingen ble sprengt bort.
Bingen var fransk i perioden 1792-1813 (fra starten av revolusjonskrigene til henimot slutten av Napoleons-tiden). Etter Wienerkongressen i 1816 ble byen delt mellom Hessen og Preussen. Med Tysklands samling i 1871 ble Bingens funksjon som tollsted og grenseby overflødig, og Binger Mäuserturm fungerte som signaltårn for skip fram til 1974.

