Zhang Zhidong
| Zhang Zhidong | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. sep. 1837[1] Nanpi | ||
| Død | 5. okt. 1909[2] (72 år) Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Tanhua (avlagt prøve: 1863 Imperial Examination) Embetsmannskandidat på palassnivå (avlagt prøve: 1863 Imperial Examination)[3] | ||
| Ektefelle | 唐氏 Wang Yixian | ||
| Søsken | Zhang Zhiyuan | ||
| Barn | Zhang Renli Zhang Yanqing 張仁頲 Zhang Quan | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet[3] | ||
Zhang Zhidong (forenklet kinesisk: 张之洞; tradisjonell kinesisk: 張之洞; pinyin: Zhāng Zhīdòng; Wade–Giles: Chang Chih-tung; stilnavn: Xiàodá (孝達); pseudonymer: Xiāngtāo (香濤), Xiāngyán (香岩), Yīgōng (壹公), Wújìng-Jūshì (無竟居士), senere Bàobīng (抱冰); posthumt navn: Wénxiāng (文襄); født 2. september 1837 i Nanpi i provinsen Zhili i Kina, død 4. oktober 1909 i Beijing) var en ledende kinesisk statsmann under det sene Qing-dynastiet.
Zhang Zhidong ble i 1880 viseinspektør over Kinas skolevesen og i 1882 guvernør for provinsen Shanxi samt i 1884 visekonge over provinsene Guangxi og Guangdong. På denne post viste han seg som iherdig motstander mot franskmennene i Tonkin. Hans dyktighet ble verdsatt av enkekeiserinne Cixi, som den gang var rikets egentlige hersker, og hun forfremmet ham. Årene 1889–1907 var Zhang visekonge for Huguang (provinsene Hupei og Hunan) og virket der særlig for folkeundervisningens fremme på klassisk kinesisk grunn. Han ville at kineserne skulle tilegne seg vestlig teknisk kunnskap, men han stilte seg derimot avvisende mot innføring av konstitusjonelle institusjoner.
Bakgrunn og tidlig virke
[rediger | rediger kilde]Zhangs familie stammet fra Nanpi fylke i Zhili-provinsen. Zhang var sønn av en lavere embetsmann som falt i kamp under et Miao-opprør i hans forvaltningsområde i 1856. Selv ble Zhang i ung alder lagt merke til ved sin store lærdom.
Zhang Zhidong mottok graden jinshi ved den keiserlige embetsmannseksamen i 1863 og ble senere elevert til Hanlinakademiet.
I 1865 ble han dommer i Guangdong og i 1868 skattemester i Jiangsu. Senere var han universitetslærer og vendte i 1880 oppmerksomheten mot seg ved et protestskriv til keiseren mot den traktat som stattholderen over Mandsjuria i 1879 hadde inngått med Russland.
Bakgrunnen var denne: Under Dunganopprøret (1862-1877) hadde russerne sett sitt snitt til å okkuperr regionen Ili i Xinjiang. Kina klarte til slutt å nedkjempe opprørerne, og krevde så at russerne trakk seg ut av Ili. Dette utløste den såkalte Ili-krisen. Kinesernes forhandler, Chonghou, var både inkompetent og korrupt - russerne bestakk ham til medgjørlighet. Det var heller ikke noen fordel at Chonghou ikke hadde noen særlig kjennskap med den aktuelle regionens geografi, og trodde at han hadde sikret hele Ilis tilbakeføring - mens russerne i virkeligheten beholdt nesten 3/4-deler av området. Uten å ha klarert det med sentralmyndighetene undertegnet han avtalen som dessuten gav russerne ektraterritoritale rettigheter, konsulater, kontroll med handelen og en klekkelig erstatning. Dette utløste massive protester i Kina, og blant de protesterende var Zhang Zidong. Han krevde at Ch'ung-hou måtte henrettes, og at regjeringen erklærte traktaten ugyldig. Han erklærte at
- «Russerne må ansees som ekstremt griske og bøllete ved sine krav, og Chonghou som ekstremt dum og absurd ved å godta dem ... Hvis vi insisterer på å endre avtalen kan problemer unngås, men hvis vi ikke gjør det er vi uverdige til å kalles en stat».[4]
De kinesiske høylærde krevde at det ble mobilisert militært mot Russland. Dette førte til handling; viktige poster ble gitt til offiserer fra Hunanhæren og Charles Gordon ble rådpurt om militære spørsmål.[5]
Russerne måtte gå med på en revidering av avtalen i kinesisk favør.
Første sino-japanske krig
[rediger | rediger kilde]Zhang Zhidong ble involvert i den første sino-japanske krig, skjønt ikke ved frontlinjene. Han gikk tidlig inn foer at man søkte bistand fra de europeiske styrker stasjonert ved Tianjin i forsvaret mot Japan. I oktober 1894 telegraferte han til Li Hongzhang, visekongen av Zhili, og gikk inn for innkjøp av marinemateriell og finansieringshjelp ved lån fra vestlige banker. I begynnelsen av 1895, da japanerne hadde angrepet Shandong, telegraferte Zhang til guvernør Li Bingheng og foreslo en umiddelbar rekrutteringskampanje, bygging av strenge befestninger og bruk av landminer for å sinke japanernes fremmarsj. Han sendte også våpen og ammunisjon for å styrke de stedlige kinesiske styrker.
Taiwan
[rediger | rediger kilde]Zhang hadde sterke meninger om Taiwanspørsmålet, og i slutten av februar 1895 gjorde han det klart for keiserhoffet i Beijing at han var sterkt i mot at øya skulle avstås til japanerne. Han fremla en rekke forslag for at dette skulle forhindres. Han foreslo at man tok opp støre lån fra Storbritannia, som til gjengjeld kunne la sine betydelige flåtestyrker beskytte Taiwan fra japanerne, Til gjengjeld kunne britene også innrømmes gruverettigheter der for ti eller tyve år.
Han ble dypt skuffet i mai 1895 da Qing-regjeringen kalte alle sine sivile og militære førende krefter over til det kinesiske fastland. Hoffet overlot til fol på øye å forsvare seg selv. En bønn om hjelp til styrkene der ble avvist av Zhang, som vurderte løpet som kjørt og situasjonen som håpløs etter at Keelung falt og bare Taipei var igjen som støttepubbkt for forsvarerne. Den 19. oktober 1895, var Liu Yongfu, den siste Qing-general på Taiwan, beseiret, og trakk seg tilbake til Xiamen.
Militær modernisering
[rediger | rediger kilde]Zhang hadde opprettet en militær- og marineakademi i Guangdong, og oppstilte også «Guangdongs seierrike hær» (Guangdong Sheng Jun), en regional yong-ying-hær, innen 1894. Han opprettet også Hubeis militærakademi (Wubei xuetang) i 1896, med mange instruktører hentet Guangdongakademiet. Staben var for det meste kinesisk (ikke mandsjuisk). Han ansatte også tyske offiserer som instuktører.[6]
Mens han var guvernør i Nanjing i 1894 hadde Zhang invitert et tysk treningsregiment på tolv offiserer og 24 underoffiserer for å få oppgradert den lokale garnison til en moderne militærstyrke. Etter den første sino-japanske krig ble Zhang i 1894 ved keiserlig dekret beordret til Wuchang som visekonge for Huguang. Der trakk Zhang på sine tidligere erfaringer og moderniserte de militære styrker der også.[7] Han trente og utstyrke moderne enheter som omfattet sappører, andre ingeniørsoldater, kavaleri, militærpoliti, artilleri og infanteri. Av de 60.000 mann under hans kommando ble 20.000 direkte trenet av utenlandske offiserer, og et militærakademi ble grunnlagt i Wuchang for opplæring av fremtidens generasjoner av offiserer og soldater. Zhang bevæpnet styrkene med tyske Mauserrifler og annet moderne utstyr. Utenlandske observatører var av den oppfatning at styrkene trenet der og stasjonert i Wuchanggarnisonen var fullt på høyde med europeiske militære enheter.[8]
Bokseropprøret
[rediger | rediger kilde]Under bokseropprøret i 1900 klarte han å bevare fred og ro i Yangtze-dalen. Sammen med noen andre guvernører i Kina som hadde kommando over større moderniserte militære styrker, nektet han å slutte seg til det keiserlige hoffs beslutning om å gå til kamp mot åttenasjonsalliansen.
Embeter i Beijing
[rediger | rediger kilde]Zhang ble i 1901 medlem av Storrådet og i 1902 overkommissar for handelssaker, og ble i 1907 kalt av enkekeiserinne Cixi til Beijing, der han mottok en rekke høye embeter, blant annet øverste ledelse av undervisningsvesenet. I motsetning til Yuan Shikai la Zhang mindre vekt på hærens enn på folkeundervisningens reform. Et av hans skrifter handlet om dette: Konfucius' morallære ble fremholdt som undervisningens urokkelige fundament.[9] Etter enkekeiserinnens og Guangxu-keiserens død i 1908 støttet Zhang kraftig den nye regenten Prins Chun og ble etter Yuan Shikais avsettelse (januar 1909) prinsens fremste rådgiver.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Zhang skildres som en hederlig og ubestikkelig embetsmann, til en viss grad reformvennlig, men som følge av sin ensidig klassiske og teoretiske dannelse heller doktrinær.
Kjærligheten til Kinas klassiske kultur var den drivende kraft bak hele hans offentlige virksomhet. Sammen med Zeng Guofan, Li Hongzhang og Zuo Zongtang blir han regnet som en av de fire store embetsmenn under den sene Qing-tiden.
I 1966, under kulturrevolusjonen, ble hans grav ødelagt av rødegardistene. Hans ben ble gjenfunnet i 2007.
Verker
[rediger | rediger kilde]- China's only hope. An Appeal by Her Greatest Viceroy, Chang Chih-Tung, with the Sanction of the Present Emperor, Kwang Su. Hyperion Press, New York 1975, ISBN 0-88355-164-0 (dette er et nyopptrykk av den engelske utgave publisert i New York i 1900; oversatt av Samuel I. Woodbridge; mwn en innføring av Griffith John).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Zhang-Zhidong, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 466, kapittel 20[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ John King Fairbank, Kwang-Ching Liu, Denis Crispin Twitchett, red. (1980). Late Ch'ing, 1800-1911. Volume 11, Part 2 of The Cambridge History of China Series (illustrated utg.). Cambridge University Press. s. 94. ISBN 0-521-22029-7. Besøkt 18. januar 2012. «Countless memorials poured into the court demanding severe punishment of the signatory and rejection of the treaty. The most eloquent of these came from a young librarian of the Supervisorate of Imperial Instruction, Chang Chih-tung (1837-1909), who announced: 'The Russians must be considered extremely covetous and truculent in making the demands and Ch'ung-hou extremely stupid and absurd in accepting them .... If we insist on changing the treaty, there may not be trouble; if we do not, we are unworthy to be called a state.' He demanded that Ch'ung-hou be decapitated to show China's determination to reject the treaty, even at the price of war. Because he spoke the mind of the literati and officials, Chang gained immediate fame.41»
- ^ John King Fairbank, Kwang-Ching Liu, Denis Crispin Twitchett, red. (1980). Late Ch'ing, 1800-1911. Volume 11, Part 2 of The Cambridge History of China Series (illustrated utg.). Cambridge University Press. s. 94. ISBN 0-521-22029-7. Besøkt 18. januar 2012. «The court did not intend to precipitate a clash, but was pushed by literati-official sentiment into taking a stronger positions than it wanted. To prepare for the eventuality of war, it installed several Hunan army officers of Taiping fame in key positions, and through Rober Hart invited Charles Gordon to China to help with defence.»
- ^ John King Fairbank, Kwang-Ching Liu, Denis Crispin Twitchett, red. (1980). Late Ch'ing, 1800-1911. Volume 11, Part 2 of The Cambridge History of China Series (illustrated utg.). Cambridge University Press. s. 268. ISBN 0-521-22029-7. Besøkt 18. januar 2012. «The only other military academy established prior to 1894 was the military division of Chang Chih-tung's Kwangtung Naval and Military Officers' Academy. In 1885 Chang had begun using German instructors in his newly organized yung-ying force - called the Kwangtung Victorious Army (Kuang-sheng chün). One or two of these German officers taught in the military schools, but Chinese instructors did most of the teaching. Chang was apparently satisfied with their instruction, for he later selected graduates to serve as officers in his Self-Strengthening Army (Tzu-ch'iang chün) organized in Nanking in early 1896, and engaged instructors from the school to teach at his Hupei Military Academy (wu-pei hsueh-t'ang), founded at Wuchang later the same year.178»
- ^ Bonavia, s. 30-31
- ^ Bonavia, s. 31-33
- ^ For utdrag i engelsk oversettelse, se John King Fairbank og Têng Ssü-yu: China's response to the West: A documentary survery, 1839-1923 (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1979), ss. 166-74.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- William Ayers: Chang Chih-tung and educational reform in China. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1971.
- David Bonavia: China's Warlords. New York: Oxford University Press. 1995. ISBN 0-19-586179-5
- Teng Ssu-yü (鄧嗣禹) og John K. Fairbank: China's Response to the West: A Documentary Survey, 1839-1923, Cambridge, MA, Harvard University Press, 1954 & 1979.