Zuo Zongtang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Zuo Zongtang
Zuo Zongtang 1875.jpg
Født10. november 1812
Xiangyin
Død5. september 1885 (72 år)
Fuzhou
NasjonalitetKina

Portrett av general Zuo av Piassetskij, 1875.

Zuo Zongtang, 1. marki Keijing av den annen klasse (tradisjonell kinesisk: 左宗棠; pinyin: Zuǒ Zōngtáng; Wade-Giles: Tso Tsung-t'ang; IPA for mandarin: [tsuɔ tsʊŋtʰɑŋ]; født 10. november 1812 i Xiangyin i Hunan i Kina, død 5. september 1885 i Fuzhou), høflighetsnavn Jigao (季高), ofte kjent som bare General Tso eller General Tsuo til vesteuropeere, var en kinesisk statsmann og militær leder. Han ble født i Wenjialong, nord for Changsha i Hunan i Qing-dynastiets nedgangstid. Han utmerket seg i Qing-dynastiets viktigste (og også verdens største) borgerkrig, taipingopprøret, hvor man antar at 20-30 millioner mennesker omkom. Tsoen i General Tso er noen ganger feilskrevet «Cho» på engelsk, sannsynligvis på grunn av kantonesisk påvirkning.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Zuos karriere fikk en dårlig start da han som ung strøk til den kinesiske embedsmannseksamen sju ganger (fra ~1822 til 1835). Han bestemte seg for å oppgi planene sine om å bli en sivil tjenestemann og dro tilbake til hjemstedet ved Xiangjiang i Hunan for å oppdrette silkeormer, lese og drikke te. Det var i denne perioden han først interesserte seg for vestlig vitenskap og politisk økonomi.

Taipingopprøret[rediger | rediger kilde]

Zuo var 38 år gammel da taipingopprøret brøt ut i 1850, og Zuo ble leid inn som en rådgiver av staben til Hunans guvernør. I 1856 ble han formelt tilbudt en jobb i Hunans provinsregjering.

I 1860 fikk Zuo kommandoen over en frivillig hærstyrke på 5000 mann (senere kjent som «Chu-arméen»), og i september hadde han drevet taipingene ut av Hunan- og Guangxi-provinsene, og inn til kystregionen Zhejiang.

Zuo inntok byen Shaoxing, og derfra dro han inn i Fujian- og Guandong-provinsene, hvor opprøret først hadde startet. I 1863 ble Zuo utnevnt til Zhejiangs guvernør og til krigsundersekretær.

I august 1864 beseiret han sammen med Zeng Guofan taipingenes tenåringskonge, Hong Tianguifu, og slo dermed i stor grad ned opprøret. Han ble utnevnt til jarl Keijing av den første klasse for hans rolle i å slå ned opprøret. Zuo ble sammen med Zeng Guofan og Li Hongzhang kjent som Zeng, Zuo, Li, lederne som slo ned opprøret.

I 1865 ble Zuo utnevnt til Zǒngdū (visekonge eller generalguvernør) av Fujian og Zhejiang (Minzhe – 1862/65-1866). Det følgende året overså Zuo byggingen av Kinas første moderne skipsverft og marineakademi i Fuzhou.

Suksess og utnevnelser[rediger | rediger kilde]

Zuo Zongtang

Zuos suksess fortsatte. I 1867 ble han utnevnt til zǒngdū over Gansu og Shaanxi (Shaangan – 18661876/1878) av den keiserlige kommissæren over hæren i Shaanxi. I denne stillingen klarte han å slå ned ett nytt opprør, nianopprøret, i 1868.

Etter denne militære seieren dro han vestover med sin hær på 120 000 mann og vant mange seire over de opprørske muslimene i Nordvest-Kina (Shaanxi, Gansu, Ningxia, Qinghai og Kinesisk Turkestan) i 1870-årene. I 1878 klarte han å slå ned Yaqub Begs opprør i Xinjiang og hjalp til å forhandle fram en slutt på den russiske okkupasjonen av grensebyen Ili.

For sine tjenseter til nasjonen og keiseren ble Zuo utnevnt til storsekretær (nèigé) av storsekreteriatet, og ble i 1878 forfremmet til marki.

Senere liv og død[rediger | rediger kilde]

Zuo var nå i søttiåra, og ble utnevnt storrådet, da Qing-rikets kabinett, i 1880. Zuo var bekymret for den byråkratiske politikken, og spurte om å bli fritatt fra sine plikter, og ble i stedet utnevnt til zongdu over Liangjiang (Anhui, Jiangxi og Jiangsu – til 1884). Da den fransk-kinesiske krig brøt ut i 1884, mottok Zuo sin fjerde ogs siste kommisjon som øverstkommanderende og keiserlig kommissær for hæren og inspektørgeneral for kystforsvaret i Fujian (inkludert Taiwan). Han døde kort tid etter at våpenhvilen ble undertegnet av de to nasjonene, i Fuzhou i 1885.